Rektangulære plater i bjørkefinér danner utgangspunktet for seks av syv verk på Jimmy Roberts utstilling på 1857, Made to Measure. Tross i at utstillingen bokstavelig talt mangler volum og bevegelse, i og med at den er basert på de nevnte bjørkeplatene, er menneskekroppen likevel et gjentagende motiv i samtlige verk. Naturlig nok, siden Robert er mest kjent for performancearbeider der kunstneres egen kropp spiller en sentral rolle.
1857 består av to rom: et tradisjonelt gallerirom med lavt tak og hvite vegger, og et høyloftet betongrom som en gang var trelastlager. Robert har valgt å la en vegginstallasjon med en tekst – (I am) For the Birds – av Ian White være det eneste som befinner seg gallerirommet. Et rom man må gjennom før man kommer inn til lagerhallen, der vi finner resten av Roberts arbeider. Ved å blåse opp teksten og henge den på veggen på to store plater, også de i bjørkefinér, gjør kunstneren det litterære til en slags tolkningsmatrise for resten av utstillingen. Også i Roberts øvrige arbeider på 1857 finnes en tydelig affinitet til bokens struktur. De rektangulære treflatene, som danner fundamentet i arbeidene, kan minne om boksider. I motsetning til den taktile sosiale arenaen der Roberts performancer normalt utspiller seg, behandles betrakteren i Made to Measure mer som en leser.
Teksten, som White har skrevet spesielt til utstillingen, er absurd og gjentagende. Forbindelsene mellom kroppen og subjektet slites fra hverandre: Å se og å snakke antydes som noe adskilt fra det å gjøre. Handling er her noe uavhengig og selvgående, nesten mekanisert. I litteraturen lar ikke kroppen seg fremstille som et umiddelbart bilde, men løses opp i en serie av beskrevne handlinger, følelser osv. Denne fragmenteringen virker å være noe som Robert er ute etter å reprodusere skulpturelt, derfor analogien til tekstflater.
Untitled (veneer) består av et bjørkepanel på 180 x 140cm, liggende oppå en lav, usynlig sokkel som får panelet til å sveve et par cm over gulvet. Rundt og under denne «scenen» ligger det strødd flere printede A4-ark med en kort og tørr beskrivelse av Bruce Naumans videoverk Black Balls fra 1965, hvor kunstneren maler testiklene sine svarte. Oppå scenen, på tvers av bjørkepanelet parallelt med kortsidene, ligger det en sammenrullet inkjet-print av en annen treoverflate. De to teksturene er ulike, men også like, som variasjoner over det samme fenomenet. Den rosa rullen får, gjennom annekteringen av Naumans testikler, også noe tydelig fallisk ved seg. En uryddig stabel med rester av forskjellig treverk i omtrent A4-størrelse liggende i et av platens hjørner, minner om en bunke papirer.
Et stykke bjørkepanel svevende over gulvet utgjør også fundamentet i Untitled (Madame Grès). Madame Grès var en motedesigner som skapte klær for mellom- og etterkrigstidens selebriteter, som Greta Garbo, Marlene Dietrich og Jackie Kennedy. En femkantet, ca 140 cm høy søyle, der hver side er påtrykket et bilde av en av Grès’ kjoler, er det eneste som står på platen. Kombinasjonen av printede fotomontasjer og bjørkepanel finner man også i Untitled (Munich) og Untitled (arabesque). Førstnevnte består av et stykke bjørkepanel med den ene langsiden montert til veggen ved hjelp av hengsler, slik at den står vinklet med motsatt kant pekende ut i rommet. På denne er det montert en fotokollasj som tar utgangspunkt i en arkitektonisk detalj fra en idrettsstadion i Munchen, der de beryktede olympiske leker av 1936 ble avholdt, bivånet av selveste Adolf Hitler. Utsnittet minner mest om en abstrakt komposisjon. I kollasjen har Robert integrert et fragment av den rosa finéren fra Untitled (veneer), samt et tilsvarende felt i blått.
I Untitled (arabesque) er bjørkefinéren blitt til en bordplate dekket av et bilde der en danser er klippet opp og tapet sammen til en figur som bare består av hender og føtter. Kollasjens stående rektangel er demonstrativt stykket opp i horisontale rektangler og spredd som en vifte på arket. Robert har saget ut noen planker som tilsvarer de horisontale fragmentene av bildet i størrelse – disse er lagt oppå bildet i en vilkårlig formasjon.
Det eneste verket der kunstneren ikke har benyttet bjørk er Untitled (Ompdrailles): en eikestav boret inn i veggen og påhengt et svart-hvitt fotografi som viser Robert liggende under bronsestatuen Leon Cladel’s Ompdrailles (1897) av den belgiske kunstneren Charles van der Stappen, i en dramatisk positur med beinet strukket opp langs sokkelen, som om han selv var den døde gladiatoren.
Verkene på utstillingen presenterer et nettverk av rammer og roller for menneskekroppen: Arkitektur, haute couture, dans, klassisk skulptur, samtidskunst osv. Som i teksten til White, beskrives erfaringen av det kroppslige som noe fragmentert, treffende avbildet i Untitled (arabesque) der et kaos av hender og føtter er teipet provisorisk sammen. Kroppen er handling og bevegelse, med en identitet som er spredd historisk, geografisk og kulturelt. Bjørkepanelet, tilvirket på stedet av galleristene, setter utstillingen i dialog med bygningens historiske funksjon som trelastlager. Det kontekstsensitive materialvalget bidrar også til at utstillingens kroppsfortelling ikke i hovedsak blir biografisk – noe som ville vært paradoksalt i og med forsøket på å koble kroppens fysiske handlinger fra det observerende, reflekterende og talende subjektet.
