I Astrid Nondals elleve temperamalerier på Galleri Haaken, ytterst på Tjuvholmen, viser den ville naturen seg som det den er, eller har blitt, all den tid vi graver opp myr og erstatter urskog med sirlige rekker av bartrær (fordi det er lettere for oss å hogge dem ned): en fantasi.
Følelsen av landskapet trumfer naturalistisk representasjon i Nondals kriblende skogsfabler. Dette er spesielt tydelig i det første av Nondals malerier som møter meg til høyre for inngangsdøra, som også bærer utstillingens tittel, Pneuma (2024). Her er både himmel og fjell farget rosarøde, med innslag av grønt. Ekspressive, rødlige streker skisserer opp konturene av terrenget og skyenes bevegelse. Landskapet er mektig, hett og levende. På galleriets nedre plan antar Away and Out (2024) den samme febrile fargeskalaen. Dette maleriet viser også et fjellandskap, men her stråler et gult lys, som fra en eksplosjon, opp fra bak bergene. Kanskje sprenges de ut for å bygge vei? I forgrunnen står et enslig bartre og bevitner det som skjer, en av de øverste greinene står ut til siden, som om treet skvetter.
Besjelte naturelementer er også å finne i Weeping Stump (2024), der en veltet rot luter seg vemodig mot det snødekte underlaget. Vinteren ble rett og slett for tøff for stubben, eller så sørger den over stammen som ikke lenger er en del av den, brutalt hogget vekk av menneskehender. Det er i det hele lite villmark å spore hos Nondal, i de fleste maleriene antydes menneskelig aktivitet og innblanding.
Så også i utstillingens største maleri, det omlag to ganger to meter store Retrograde (2023). Maleriet viser et villnis av røtter, greiner og blader, til høyre i bildet ligger et lysegrønt menneskeskjelett. I mørket under noen greiner er konturen av tre skikkelser malt i samme farge som skjelettet. To av skikkelsene bærer den tredje mellom seg, noe som antyder forløpet til hvordan levningene havnet i krattet. Det hele kan ses som et bilde på hvordan vi mennesker feilaktig tror at vi kan skjule våre spor. Sivilisasjonen er å skimte mellom greinene, og bruken av ulike dybder gjør at bildet framstår desorienterende, som om hele historien fortelles på samme tid.
Det våte og tunge er særlig taktilt hos Nondal: de snødekte, bøyde kvistene og den fuktige, slafsete mosen som henger fra en grein over bekken. De tykke, flytende penselstrøkene gjør at jeg nærmest kjenner tyngden av det som presser nedover. Tyngdekraften har også øvd sin makt over de nedhogde trestammene som gjentas i flere av maleriene. Om den ville naturen i dag kun eksisterer som en forestilling, kan vi ikke dikte oss vekk fra dragningen mot jorda – ned mot den er vi alle på vei.
