Tre er et ålreit materiale. Mens enkelte begynnte å bake surdeigsbrød, lanserte podkaster eller trakk seg tilbake til barndommen med fargeleggingsbøker under den forrige pandemiens lockdown, satte jeg meg til å spikke foran vedovnen som en annen askeladd. Ikke for å lage noe vakkert eller nyttig, men fordi det er en god følelse å sitte med et godt emne og en skarp kniv i hendene. Fortrøstningsfullt, kanskje.
Jannik Abel er habil innenfor flere medium, men har de siste årene arbeidet mye med øks, kniv og sag på treverk. Kunstneren er en mye brukt fotograf som ivrig har engasjert seg i blant annet økologiske spørsmål, men også i støtteaksjoner for det palestinske folket både her i landet, og gjennom å dokumentere forholdene i Palestina under det pågående folkemordet. Krigen i Palestina og økomangfold er tema i Abels separatutstilling Back to the Land på Kunstnernes Hus i Oslo, men her i mer poetiske enn dokumentariske former.
Det er tydelig at Abel har erfaring med andre kunstformer enn de todimensjonale. De to overlyssalene er fylt med visuelt attraktive skulpturer tilvirket av naturlige materialer. Det er i all hovedsak treverk kunstneren har sanket i skogen rundt sitt atelier på Nesodden, men man kan også se innslag av bein. Avdelingen De Uerstattelige består av vertikale stammer og greiner, alle bearbeidet med verktøy. De fleste er stilt opp mot salens vegger, mens andre henger fra taket. Sammenstillingene varierer fra noe som ligner ruiner av større gapahuker til elegante uroer. Greinene har utskjæringer som enkelte ganger ser ut som stegtrinn på fjellstier, andre steder ligger kuttene tett-i-tett og gir assosiasjoner til en primitiv kam. På noen av objektene står lav igjen, mens andre har fått barken flerret av, enten av kunstneren selv, eller av sultne klovdyr. De naturlige utskjæringene er vel så vakre som Abels egne. Man kan se de blodåreaktige gangene gnagd av insekter under barken. De oppadgående stammene og greinene betegner Abel som «stiger», et verktøy for å hjelpe avdødes sjeler opp fra jorda og inn i himmelen. De større for de voksne, og de vevrere for de små, blir det antydet i kunstnerens introduksjon til utstillingen.
I den andre avdelingen, Gjenforenerne, trekkes blikket mot gulvet og et stort felt av ovale treemner som kan minne om frøkapsler. Man kan se merkene etter stemjern og kniv tydelig. Noen er som intakte egg. Andre er gjennomhullet og minner om jomfruer brukt til å stramme opp vantene på seilskip. Langs veggene står det enkle krakker en kan slå seg ned på for å studere både de enkelte trekulene og konstellasjonen de utgjør. Litt som når man titter på trafikkbildet eller stjernene, oppstår det nye synsinntrykk avhengig av hvor man lar blikket dvele. Etter en stund blir man oppmerksom på den store fargevariasjonen i de ellers snarlike elementene, som publikum skal kunne kjøpe med seg hjem etter endt utstillingsperiode.
I det vesle rommet mellom overlyssalene adresseres menneskers utarming av jorda i verket Skogsvitner. Her henvises det til reisningen av hytter ved bruk av restmateriale fra områder etter flatehogst. Flatehogst fører som kjent til monokulturelle områder og er ugunstig både for flora og fauna, men på kort sikt lønnsomt for mennesker. Disse bygningene sies å være «hemmelige», men oppgis likevel med koordinater, slik at alle besøkende i utstillingen formodentlig vil kunne finne hyttene, som er oppkalt etter barn som lever i nærområdene til hogstfeltene.
Kunstneren skriver at «i vår tid må krefter samles». Oppfordringen stemmer overens med arbeidsmetoden: I desember i fjor ble Abels verk fraktet fra atelieret på Nesodden over Bunnefjorden til Aker Brygge. Disse ble båret til Kunstnernes Hus med håndmakt av cirka 150 mennesker. Det ligger også en betydelig kraftanstrengelse bak jobben med å tilvirke verkene i Back to the Land. Også under åpningen hadde kunstneren samlet en liten armé av medvirkende, med en forestilling med Guri Glans, Oda Radoor, Janne Heltberg, Maria Rommel og Maja S.K. Ratkje. Utstillingen er dessuten arena for mange samtaler, blant annet om kunst og aktivisme, kunstnersamtaler mellom Abel og kurator Sarah Lookofsky, arrangement om «kunsten under angrep», samt om hva kunstnere ønsker seg av institusjonene.
Det gapes over mye. Det er som om Jannik Abel vil reparere både geopolitikk og økologien med sitt arbeidsomme og oppriktige prosjekt. Talende beskrives hyttene i Skogsvitner som skueplasser for å se flatehogget skog vokse tilbake. Med den avmaktsfølelsen mange kjenner på i møte med en samtid som oppleves som en eneste stor katastrofe, kan bøtemidlene Abel foreslår kanskje oppleves som utilstrekkelige for oppgavene. Abels oppfordring later likevel til å være en anti-ironisk insistering på viktigheten av å ha noe håndfast å gå til, og et fellesskap å henvende seg til når realitetene blir for harde.
