Amir Asgharnejad, aktuell med utstillingen Daddy’s Shoes på BO i Oslo, er en slags Askeladd. Etter uteksaminering fra Kunstakademiet i Oslo i 2011, drev han i en årrekke med en særegen og eksperimentell humor, både på scene og i video. De utprøvende og eksentriske standup-performancene hans var kjennetegnet av et overskudd av kreativitet. Asgharnejad og kolleger som Francisco Briceno, eller for den saks skyld Vegar Tryggeseid, skilte seg ut fra hovedstrømmen av datidens norske samtidskomedie, som ofte var rølpete og maskulin, med påfunnaktig, snodig materiale preget av antihumor og barnlig, dog selvsagt utstudert, naivitet.
Asgharnejad spilte også hovedrollen i den betraktelig mer kyniske spillefilmen Drib (2017) om markedsføringsstrategiene til en ny energidrink i en medievirkelighet som blir stadig mer ekstrem. Også her var kunstnerens karakter en slags joker, med deadpan levering og flakkende blikk. For andre vil han kanskje være mer kjent for sine mange samarbeid med rikskringkasteren, som blant annet sendte Asgharnejad som reporter til Aserbajdsjan under påskudd av å skulle dekke Melodi Grand Prix-finalen i 2012.
I Daddy’s Shoes får vi imidlertid se også en annen del av Asgharnejads praksis: hans selvbiografiske, fortellende og figurative maleri. I motsetning til de mange ulike lagene med ironi og fiksjon jeg er vant med fra kunstnerens komedie, slår maleriene meg som åpne og imponerende sårbare, skjønt det er både glimt i øyet og mye spøk også i disse. I galleriets største rom møter man en frise som dekker hele langveggen. Denne er laget av ulike fargesterke malerier satt sammen til en slags mosaikk. Maleriene viser hverdagsscener, fremstilt som litt underliggjorte minner, av en mann som spiller fotball og leser avisen, og en kvinne flankert av to barn, men også representanter for den geistlige klassen i Iran hvor Asgharnejad er født og bodde inntil familien flyktet da kunstneren var fire år gammel.
Stilleiet i de svært mange maleriene (utstillingen presenteres uten individuelle titler eller verksliste) varierer. Enkelte bilder er grove og kubistiske, mens andre igjen er preget av lysere fargebruk og sirlig penselføring. Felles er dét at de gir en inntrykk av å springe ut av et indre rom hvor minner glir over i en privat, men gjenkjennelig symbolikk. Det mest betagende verket er for meg et dobbeltportrett man forstår fremstiller kunstneren og hans far. De litt Magritte-aktige hodene ser rett mot hverandre i profil, omkranset av effekter som beskriver personene. Kunstneren smiler mot faren, mens farens blikk er mer fraværende, som om han skuer innover i seg selv.
Navet i Daddy’s Shoes, som behandler kompleksitetene i generasjonelle traumer, blir ytterligere forklart i utstillingens hovedverk, en 20 minutter lang video Asgharnejad har laget i samarbeid med sin kollega og søster, Anahita Aleboyeh. Her får man gjenfortalt en bisarr historie, hvor kunstnernes far på et tidspunkt mistet besinnelsen og gikk løs på et nytt par Ecco-sko hans kone hadde kjøpt til ham, med saks. Kunstnernes familie kom til Norge som flyktninger etter å ha opplevd og deltatt i krig i hjemlandet. Samtalen mellom Asgharnejad og Aleboyeh handler om en barndom der foreldrene har vært preget av denne bakgrunnen, samtidig som de etablerte seg i et nytt land og en ny kultur, uten å motta nødvendig støtte og bistand fra hverken myndighetene eller miljøet rundt seg.
Det er ikke noen enkel eller ensidig fortelling vi blir presentert for. Begge kunstnerne snakker empatisk og forståelsesvillig om sine foreldre. Et ømt minne som kommer fram, er da faren, etter å ha sett Asgharnejad sette sammen A4-ark til et større format, dro og kjøpte et stort lerret til ham. Man får inntrykk av en forelder som har forsøkt å være støttende, selv om den kanskje ikke alltid lyktes. «Det var en utrolig varme i ham som vi fikk kjenne på kanskje fem ganger i livet», sier kunstneren på et tidspunkt.
Det å oppdage at ens foreldre bare er helt vanlige kvinner og menn, med alle de tilkortkommenhetene det innebærer, er en smertefull, men fellesmenneskelig erfaring. Varmen og sårheten i samtalen mellom kunstnerne er sjarmerende. Men videoen er i tillegg, ikke overraskende, veldig morsom. I et latterlig sinneutbrudd går kunstneren løs på et av sine egne motiver, i en slags irrasjonell protest mot en tilbakemelding han ikke likte. Den reflekterte, hyggelige mannen fra minutter tidligere er forduftet, tilbake er en ilsk og barnslig hissigper, før han igjen snur og blir godsnakkende da datteren ringer. Tilbake står en oppgitt Aleboyeh og rydder opp etter brorens trassanfall. Som om hun, i likhet med så mange andre, er vant til å måtte ta ansvar for menns destruktive atferd.
Å behandle egne traumer og barndom, er en krevende disiplin. Utstillinger som ber meg om å «føle noe» kan fort framstå kalkulerte i mine øyne. Blandingen av den åpne, inviterende stilen i både maleri og video, alvoret i temaet og den presise humoren gjør at Daddy’s Shoes unngår å virke kynisk, og snarere forfriskende oppriktig og kompleks.
