I kveld åpner Kim Hiorthøys nye utstilling på Standard (OSLO), kalt The Future of Local Music. Streken hans har dannet skole etter at han som designer og illustratør har satt sitt preg på populærkulturelt fellesgods som eksempelvis Motorpsychos plateomslag og programbladene til Cinemateket i Oslo. Han har også høstet ros som plateartist og som filmfotograf for Margreth Olin. Hele tiden har denne independent-scenens renaissance man imidlertid også holdt en – kanskje noe mindre omtalt – kunstnerpraksis gående, hvilket har avfødt deltagelse på blant annet Manifesta 5 og Momentum og soloutstillinger Bergen Kunsthall (2004 (i galleriet No. 5) og 2007). Siste skudd på stammen av aktiviteter fra Hiorthøy er koreografi – han er nyutdannet fra Danshögskolan i Stockholm.
Galleriet lover tegninger og akvareller, i tillegg røper kunstneren i dette intervjuet at en serie skulpturer er lagt til. Hiorthøy ble først presentert solo av galleriet i 2005, men stiller nå for første gang ut i de nye, romsligere lokalene på Ila.
Hvordan går det med utstillingsforberedelsene?
Jeg tror det går bra. Utstillingen henger oppe nå.
Kan du fortelle litt om tegningene og akvarellene du skal vise?
Det er nye arbeider, de fleste figurative og noen abstrakte. Og så er det noen skulpturer av bøker, laget i kryssfinér.
Hva har du selv opplevd av kunst i det siste som har gjort inntrykk på deg?
Jeg ser alt for sjelden utstillinger, men kjøper ofte bøker. Det siste halvåret har jeg sett mye på arbeider av Lucian Freud, Philip Guston, Ed Ruscha, Taryn Simon, Saul Leiter og Tom Sachs.
Du har med dette hatt så mange som fem separatutstillinger med galleriet over ni år. Hvordan har samarbeidet med stedet, eller med Eivind Furnesvik, utviklet seg gjennom årenes løp?
Eivind har blitt en mye sikrere og erfaren gallerist i takt med at jeg har blitt en mer usikker og uerfaren kunstner. Ok, det er ikke helt sant. Men det er fantastisk å jobbe med Eivind. Å lage en utstilling med han resulterer nesten alltid i at arbeidene får noe som ikke var der før, utover den forhøyningen eller hva man skal kalle det, som uansett inntreffer når man setter noe inn i et gallerirom. En type motstand eller raffinering som kan gi opphav til et nytt narrativ. For Eivind tror jeg også det handler om hvordan utstillingene han lager forholder seg til hverandre.
Hva betyr et så fast holdepunkt som å ha langvarig gallerirepresentasjon i Oslo for en flakkende mångsysslare som deg?
Det er en luksus å få lage utstillingene, samtidig som det er en utfordring å få til en kontinuitet i mitt eget arbeid og å gi det den tiden det trenger.
Hvor bor og jobber du for tiden, hvor synes du det er best å være, og hvorfor?
Jeg bor og jobber i Oslo og Berlin nå. Jeg bodde også i Stockholm i et par år, men det var for mye å forsøke å være på tre steder samtidig. Oslo liker jeg fordi jeg har bodd her så lenge og det er her jeg har flest venner og mest stabilitet. Berlin er et bra sted å være fordi det er rolig og mye mindre homogent.
Du ser kunstfeltet både innenfra og utenfra. Hva synes du er bedre og dårligere med å bevege seg i billedkunsten versus for eksempel design-, musikk- eller scenekunstfeltet?
Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg egentlig «beveger» meg i noe kunstfelt, men hvis det er noe jeg opplever som en tydelig forskjell så må det være at billedkunst er et langt strengere felt enn de andre du nevner, i forhold til hierarkier og hvilke arenaer som gjelder. Samtidig vet jeg ikke om disse feltene egentlig kan sammenliknes. Design involverer jo nesten alltid en avsender som kommer først. Om ikke du snakker om et smalere sjikt innenfor design der self-publishing er vanlig og man snakker mye om designer-as-author og så videre. Som vel også er den delen av design-verden som ligger nærmest, og i visse tilfeller er, kunst. Hvis jeg skal si noe enkelt så må det være at samarbeid er langt vanligere innenfor musikk og scenekunst enn det er i billedkunst og design. I den delen av scenekunsten som jeg har vært involvert i eksisterer omtrent ikke noe utenfor en type samarbeid.
Du har nylig tatt en ny utdanning som koreograf, og sist jeg så deg var på Documenta i Kassel da du mest ville henge med danserne til Tino Sehgal. Kan du fortelle litt om fascinasjonen din for scenekunst? Og er den egentlig ny for deg?
Kjæresten min var med i arbeidet til Tino Sehgal, derfor hang jeg med dem. Det var ikke så mye en fascinasjon for scenekunst som det var et ønske om å jobbe mer med andre folk, og å komme meg litt ut av det jeg var inne i. Det er lett å like det umiddelbare i scenekunst, samtidig som jeg har sett veldig lite scenekunst, og enda mindre som jeg synes er bra. Det var også en grunn til at jeg hadde lyst til å prøve å jobbe med det.
(Hvordan) tror du det at du jobber mer med tidsbasert kunst kommer til uttrykk i billedkunsten du lager?
Jeg tror ikke det kommer så mye til uttrykk. Jeg liker å skille tingene fra hverandre.
Jobber du hele tiden? Eller har du noen hobbyer? Behøves hobbyer?
Jeg er veldig god til å fortrenge arbeid og tidsfrister og å kaste bort tiden. Jeg liker å sove og valse omkring uten mål og mening. Ofte føles det som det går flere måneder uten at jeg gjør noe som helst. Om hobbyer behøves vet jeg ikke om jeg kan svare på, men jeg tror struktur og vane kan være bra. Å ha en hobby er vel mest en måte å strukturere fritid på. Jeg tror for meg var det sånn at jeg bare hadde hobbyer, som alle ble til ulike former for arbeid.
