Under en strømmet pressekonferanse i kveld ble Elisabeth Haarr annonsert som neste års festspillutstiller på Bergen Kunsthall. Haarr mener dette er et av landets kuleste utstillinger, og sier til Kunstkritikk at hun er veldig glad for muligheten.
– Er det noe jeg har hatt lyst til, eller noe jeg har håpet på å en gang få lov til, så er det å være festspillutstiller i Bergen, sier hun.
I 2016 viste Kunsthall Oslo Strid, Haarrs første separatutstilling i Oslo på 40 år, og i 2019 fulgte hun opp med utstillingen Øvelser på Kunstnerforbundet. De senere årene har hun i tillegg deltatt på en rekke gruppeutstillinger, blant dem er Krigens Skygge i 2015 på Kunstnernes Hus, Forbanna vara du på Kunstnerforbundet i 2015 og Hold Steinhardt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89 i 2013 på Kunsthall Oslo.
Haarr har planer om å produsere flere nye arbeider til Festspillutstillingen, og har begynt å jobbe som en gal. Tekstil er tidkrevende, sier Haarr, som håper hun skal få hjelp av noen assistenter, hvis smittevernsituasjonen tillater det.
I øyeblikket holder Haarr på med en serie med fire tepper på størrelse med dynetrekk som handler om mennesker i flytningeleire.
– Teppene handler om hvordan vi forholder oss til folk som er på flukt. Hvordan vi bruker stoff til å beskytte oss, for å holde kulden borte, varmen borte, og kulene borte. Omsorgen som ligger i det tekstile, som en tynn snerk mellom overlevelse og død, det er i den greia jeg driver og roter i nå, sier Haarr.
Ved siden av de nye arbeidene hun produserer, skal hun også jobbe videre med en serie tekstilsøyler som ble påbegynt i 2011, ofte beskrevet som «kjoler». De hun lager til Festspillutstillingen vil være mer stiliserte, forteller hun, men fortsatt beholde sin tilknytning til kvinner.
Haarr er født i 1945 på Hamar og begynte på tekstillinjen på Statens Kunst- og Håndverksskole i Oslo i 1964. Hun forteller Kunstkritikk om første skoledag, da rektor Håkon Stenstadvold i velkomsttalen fortalte om sin begeistring for Norges fremtidige, pene hjem som han forutså at tekstilstudentene ville bidra til. Til tross for Stenstadvolds huslige ambisjoner for studentene, ble tekstilkunsten for Haarr begynnelsen på et feministisk og politisk engasjement.
I pressemeldingen fra Bergen Kunsthall vektlegges Haarrs politiske engasjement samtidig som hun beskrives som en fanebærer for tekstilkunsten og de øvrige materialspesifikke kunstartenes vilkår. «Haarrs arbeider føles særdeles relevante i dag, i måten de undersøker ulike materialer, deres produksjon og bruk, på en politisk skarp og kompleks måte,» skriver kunsthallens direktør Axel Wieder. Haarr mener at alt man gjør har en politisk side ved seg.
– For meg er det politisk å jobbe med det tekstile i seg selv, og det har med det kvinnelige å gjøre, sier Haarr.
På 1960- og 70-tallet var Haarr kjent for billedvever med alt fra optiske mønstre til «faner» med politiske slagord, men på grunn av slitasje på hendene måtte hun i 1983 legge fra seg veven og starte med andre teknikker, som sying og broderi.
Haarr forteller at hun alltid har vært opptatt av de ulike måtene materialene oppfører seg på og hva dette har betydd for mennesker som art. Hun blir stolt og lykkelig når hun tenker på alle historiene om hvordan menneskene etter behov har utnyttet alt fra den tynneste silken til den tjukkeste ullen. Ifølge henne burde nordmenn takke sauen, som hun mener er en av landets sterkeste kulturbærere.
– Tekstil, slik jeg arbider med det, er håndens språk, man syr for hånd og arbeider med hendene. Sporene etter min hånd blir tydelig i det jeg gjør, og det tror jeg bidrar til å skape intimitet og vennlighet.
Festspillutstillingen har vært arrangert i lokalene til Bergen Kunsthall hvert år siden 1953, og utstillingen med Elisabeth Harr i 2021 kurateres av kunsthallens direktør Axel Wieder og kurator Steinar Sekkingstad.
