Må man være våken når man ser et kunstverk? Hvor våken må man være? Er det i det hele tatt mulig å oppleve kunst i en halvbevisst tilstand?
Årvåkenhet er det offisielle idealet, frykten for å gå glipp av noe er konstant. Skal man yte et verk rettferdighet må man være fullt og helt til stede, ingen detalj må unnslippe. Dette kom klart til uttrykk da Morgenbladets anmelder skrev om Mårten Spångbergs åtte timer lange danseforestilling Natten, som ble vist på Black Box Teater i Oslo 3. og 4. juni. Det var søvndyssende, klaget hun.
Dårlig komponert, med andre ord. Men hva om dette var en forestilling der alt faktisk var lagt til rette for et halvsovende publikum? Og hva om forestillingen også kunne sees som et bidrag til de stadig mer kritiske debattene om søvnens politikk i en verden som er våken og «på nett» 24 timer i døgnet, og der kravet om full oppmerksomhet har både moralske og økonomiske dimensjoner?
Da vi ble sluppet inn i Black Box’ store sal klokken halv tolv på kvelden – vanlig leggetid – ble vi tilbudt madrasser og tepper, ikke stoler. Noen sovende figurer – kulisser, men plassert i publikumsområdet – ga et hint om hvordan vi kunne forholde oss til situasjonen. Rommet lå i et grått halvmørke og sceneområdet var bare opplyst av noen spredte, svake lyskilder, som nattlamper. Ingen lyskastere fulgte dansernes bevegelser – de var mer eller mindre synlige avhengig av hvor de beveget seg i rommet. Store deler av tiden utførte de skyggeaktige bevegelser i presist koreograferte gruppeformasjoner, avløst av friere individuelle turer rundt i rommet.
Ikke noe var spesielt dramatisk eller slående, dansen utgjorde heller et slags diskrét mønster. Og musikken var basert på loops, altså på søvndyssende gjentagelser. Alt var med andre ord arrangert med tanke på svekket oppmerksomhet, muligheten for å ikke være helt til stede.
Slik ble vi bokstavelig talt danset i søvn. Ikke en såkalt «god søvn», men den typen halvvåken rastløs tilstand som mange av oss søvnløse kjenner godt til, der man ikke lenger vet hva som er klar bevissthet og hva som er drømmevisjoner. Jevnlige forstyrrelser – plutselige brudd i lydbildet, et enkelt kraftig signal – hindret de bedre sovehjertene i forsamlingen i å koble fullstendig ut. Og idet denne tilstanden var fullt etablert – det tok et par timer – ble det klart at vi ikke var lenger var publikum foran et show, men disponible kropper i en totalsituasjon som også inkluderte musikk, lys, koreografi og dansere.
Det var på dette tidspunktet at forestillingen skiftet gir. En relativt nøytral stemning gled over i noe mørkere og mer anspent: den tåkete følelsen av angst og paranoia som gjerne slår til hos søvnløse i 3–4-tiden om morgenen. Man er for våken til å ignorere det, men for søvnig til å gjøre noe med det. Man vet at nå er det bare å prøve å holde ut, til morgenen kommer. Og det var akkurat det forestillingen gjorde: Den holdt ut. Med en tett vev av detaljer jobbet den seg gjennom halvsøvnens ulike sinnstilstander, inklusiv en slapp tomhet. Den guidet det hele inn i roligere og mer forsonlige farvann, mot noe som kunne ligne på faktisk søvn, fulgt av langsom, ambivalent oppvåkning. Vi snublet ut i strålende morgensol halv åtte og greide knapt å applaudere. En god dårlig natt.
Med jevne mellomrom gir avisene råd om hvordan du skal forbedre søvnkvaliteten din eller advarer om helsefarene ved for lite søvn. Søvneksperter anbefaler pc-fritt soverom, legemiddelindustrien lover kjemiske snarveier. Men en voksende kulturhistorisk og politisk litteratur ser det hele fra et mer overgripende perspektiv.
Hos forfattere som Jonathan Crary (24/7), Simon Williams (The Politics of Sleep) og Matthew Wolf-Meyer (The Slumbering Masses) er alt søvnmaset bare et symptom på mer enn hundre år med intensivt fokus på oppmerksomhetens problem – et tema som preger alt fra skolesystemet (hvordan få alle til å følge med, hele dagen), til media (hvordan fange og holde på oppmerksomheten til så mange som mulig, gjøre den regulerbar og forutsigbar), til moderne arbeidsliv (du er i prinsippet våken og tilgjengelig når som helst på døgnet). Søvn er dermed ikke lenger en enkel fysiologisk funksjon, men et teknisk hinder: nok et aspekt ved det biologiske livet som er regulert, og som må kontrolleres og doseres ut på riktige måter.
Kulturlivet gir få alternativer. Idealet er å greie å «følge med» på en enorm og global produksjon i alle sjangre, og kunstkritikere har permanent dårlig samvittighet fordi de ikke har mentalt overskudd til nok en utstilling med lange videoarbeider. Men kanskje er det på tide å innse det åpenbare: at årvåkenhet er oppskrytt.
Kanskje er det, som Crary hevder, et frihetspotensial i den uklare tilstanden mellom våkenhet og drøm, med hele det arsenalet av assosiasjoner og følelser som oppstår når hjernen arbeider fritt og uten målsetning. I så måte var Natten det viktigste kunstverket jeg har opplevd på lenge.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 3 2016.
