Det passer å begynne denne sesongoversikten med noen ord om den fine utstillingen med Kalle Grude på Kunstnerforbundet i Oslo. Selv om Grude har holdt det gående i flere tiår, var navnet et nytt bekjentskap for Kunstkritikks anmelder, og sikkert for flere av oss som ikke er bevandret i den norske nittitallskunstens cerebrale periferi. Grude ser ut til å være ambivalent til objektets materielle verdi: Midt i utstillingen står en diger industrikvern som han skal ha kvernet opp gjenstander fra atelieret sitt med. Restene finner man presset sammen i små skuffer i et arkivskap som også er å finne i utstillingen. Denne erkekonseptuelle gesten setter tonen for en noe lavmælt kunsthøst, hvor det er den uspektakulære og eksperimentelle kunsten som stikker seg frem.
Det fins til og med et helt konkret ekko av kvernen til Grude i et annet av høstens høydepunkter: comebacket til Institutt for degenerert kunst i midten av september hos Kunsthandler Christian Torp på Aker brygge i Oslo. Sist kollektivet opptrådte offentlig var i forbindelse med at de kjørte den tidligere produksjonen sin gjennom en foodprosessor og arkiverte den, og seg selv, i Guttormsgaards arkiv på Blaker i 2016. I et intervju med undertegnede i den forbindelse presiserte de at «synlighet ikke er en aktivitetsindikator i vårt tilfelle». Mye, eller ingenting, kan altså ha skjedd siden da, og galleriet lover nye arbeider!
Guttormsgaards arkiv har òg et historisk sus over programmet. Senere i høst viser de en utstilling med det danske kunsttidsskriftet Pist Protta. Protta har holdt koken i mer enn førti år og gitt ut snart 100 numre i oppfinnsomme formater som ofte setter tidsskriftsobjektets integritet på prøve. Det neste nummeret lages til anledningen med arkivet som omdreiningspunkt. Før det kan man se grafisk designer, kalligraf, illustratør og fotograf Kai Gjelseths magnum opus om verdenshistorien fra et messingperspektiv med den uovertrufne tittelen Ingen hater messing. Arkivet sto for øvrig for en av vårens fineste utstillinger med en presentasjon av tankegodset til den fremsynte, 100 år gamle kybernetikeren Warren Brodey, som det etter hva jeg forstår fortsatt går an å få sett.
Foregripelser av teknologiutviklingen er også et tema for Lofoten internasjonale kunstfestival – LIAF, som åpner i slutten av september og har tittelen Gnistsambandet. Kurator – og påtroppende direktør for Bergen Kunsthall – Kjersti Solbakken har funnet inspirasjon i historien om den såkalte Lofotlinja, et komunikasjonssamband som ble etablert på 1800-tallet. Visstnok et av verdens første forsøk på trådløs telegrafisk kommunikasjon og dermed, spekulerer Solbakken i et intervju med Kunstavisen, «en slags forløper til mobiltelefonen». Et av verkene i utstillingen forteller den bisarre historien om da Elon Musk forsøkte å kjøpe barneskolen kunstneren (Elisabeth Brun) gikk på for å bygge en antennepark til satellittsystemet sitt. Hehe.
Stemningen blir mer jordnær i Eline McGeorges to overlappende utstillinger på Femtensesse og Kunstnerforbundet i Oslo i september-oktober. Det er lite info om utstillingen på Kunstnerforbundet foreløpig, men på Femtensesse loves det «feltnotater» i form av akvarellskisser fra residency-opphold, samarbeidsprosjekter og studiereiser med fokus på klima- og naturforandringer. Og når vi først snakker om kunstnere med dobbeltutstillinger, så fyller Sverre Wyller Haugar kunstmuseum i Tønsberg med sin første retrospektiv i slutten av september. Denne overlapper med en separatutstilling på galleriet Van Etten i Oslo med åpning tidlig i oktober. Wyller har en praksis som skulptør og maler som strekker seg tilbake til begynnelsen av 80-tallet, og Haugar lover å bringe frem i lyset sosiale og politiske sider ved kunstnerskapet som tidligere har vært underkommunisert.
I utstillingen BOMBA på Kunstnernes Hus i begynnelsen av november pirker Dag Erik Elgin, en annen nestor i norsk kunst, videre i det modernistiske maleriets historie – nærmere bestemt Picassos Guernica (1937), som ble vist på Kunstnernes Hus i 1938 – for å si noe om «den sammensatte arven fra moderniteten og modernismen, disse epokenes teknologiske og kunstneriske nyvinninger, samt krigens videreføring i nåtiden». Parallelt starter Kunstnernes Hus opp en ny utstillingsserie dedikert til presentasjonen av unge kunstnere, med den ubeskrevne Eli Mai Huang Nesse og en «videoinstallasjon om menneskelig motstandsdyktighet».
Institusjonenes tørst etter ungt blod, både med tanke på kunstnere og publikum, har tiltatt merkbart i senere år. Et annet eksempel er Munchmuseets utstillingsserie Solo Oslo, som presenterer oss for «den nye generasjonen» av kunstnere (og formidlere!). I praksis har imidlertid oppmerksomheten falt på nokså etablerte kunstnerskap, som Sandra Mujinga og Piya Wanthiang. Constance Tenvik, som nå står for tur, er i så måte intet unntak. « Jeg tenker det er et godt tidspunkt å harselere litt med en imperialistisk tankegang», siteres kunstneren på i omtalen på museets hjemmeside. Hva nøyaktig det betyr finner vi ut i oktober, men basert på kunstnerens tidligere meritter kan vi anta at det i hvert fall blir overskuddspreget.
Bergen Kunsthall åpner i slutten av måneden en soloutstilling med mayiske Edgar Calel, visstnok «en av institusjonskritikkens ledende talsmenn blant dagens latinamerikanske kunstnere». Arbeidene hans er, forklarer kunsthallen, en hyllest til tradisjoner og spiritualitet i den mayiske kakchikeltradisjonen i Comalapa i Guatemala, har et oppmerksomt forhold til jorden og elementene og utfordrer Vestens konvensjoner og syn på permanens. Parallelt huser de en mindre presentasjon av svenske Åsa Elzén som undersøker arven etter det queerfeministiske kollektivet Fogelstadgruppen (stiftet 1921), kjent blant annet for en kritisk holdning til det industrielle landbruket.
Årets utgave av festivalen Coast Contemporary går av stabelen i Oslo og Bergen i månedskiftet september-oktober og har denne gangen fokus på det delte måltidet. Her vil vi presenteres for kunstnere og kuratorer som jobber med blant annet mataktivisme, eksperimentell kokkelering, nedvekst og jordbruk. Matpolitikk blir det også i belgieren Koen Vanmechelens utstilling på Kunsthall 3.14 i midten av september, hvor han presenterer et prosjekt som går ut på å avle frem en superkylling med gener fra alle verdens kyllingraser og som dermed er mer sykdomsresistent enn de kommersielle rasene. En mer personlig tapning på forholdet vårt til dyr blir å se omtrent samtidig på Kunsthall Trondheim, der Emilie Louise Gossiaux har laget en utstilling om førerhunden sin London.
Det er ikke de større museenes høst. Høydepunktet er så vidt jeg kan se Between Rivers på Astrup Fearnley Museet, en internasjonal gruppeutstilling med kunst som på ulike måter tar for seg elver og vassdrag og innvirkningen de har på liv og samfunn. Nasjonalmuseet brant av kruttet med et sterkt vårprogram og nøyer seg på kunstfronten med en utstilling med den norske maleren Else Hagen (1914–2010) som allerede har vært å se på de lokale kunstmuseene i både Trondheim og Stavanger. På Stavanger kunstmuseum åpner en sikkert severdig historisk mønstring av polsk skulptur fra 1960 til 1989 i slutten av september. Annet museumsnytt er at Nordnorsk kunstmuseum etter planen innvier sin nye filial i Bodø i desember med en samlingsutstilling. I sommer mistet de for øvrig nok en direktør, da Katya García-Antón takket av før fullført åremål.
Trondheim kunstmuseum overtar Anna Odells utstilling Rekonstruktoion – Psyket, som vi anmeldte da den ble vist på Cecilia Hillström Gallery i januar, som tar utgangspunkt i kunstnerens egne erfaringer med det psykiatriske behandlingsapparatet. Psykologisk vinklet maktkritikk serveres for øvrig også av danske Jules Fischer, som Kunstkritikk intervjuet i fjor. I utstillingen Lesions på Unge Kunstneres Samfund i september vil de i en storskala performance dykke ned i «kjærlighetens smerte og systemene som produserer kjønn». Et mollstemt anslag som passer til årstiden og dermed et bra sted å sette punktum.
