Uventet ga det en tom følelse å entre Narve Hovdenakks utstilling Epilogue One på Noplace. Det var ikke kun fordi utstillingen bare bestod av fire lavmælte videoer på flatskjermer, samt et separat lydspor spilt fra en ensom høyttaler, hvilket gjorde at rommet opplevdes nærmest ubebodd. Vel så mye skyldtes det den implisitte erklæringen om at en æra var over og følgelig at mannens krise, som tidligere har vært omdreiningspunktet i Hovdenakks konfronterende og ubehagelige videoarbeider, nå var et lukket kapittel.
I Hovdenakks video Neoman (2005) vist på Høstutstillingen 2006 – som fikk 18-årsgrense etter at besøkende uttrykte ubehag – spilte Hovdenakk en politimann som, lent inn gjennom et bilvindu, tvinger en person til å vise hvordan denne utfører oralsex på kjæresten. Dernest blir han stående og masturbere utenfor bilen mens han ser direkte i kameraet. Opptrinnet filmes fra offerets synsvinkel, inne i bilen. I Sorry. Remix (2006) benytter Hovdenakk et lignende grep; Etter at han har stått og dasket penisen sin en stund dekker han seg til, vender seg mot kameraet og sier at vi ikke forstår at han har det ganske kjipt for tiden. Gråtende bedyrer Hovdenakk i et senere klipp at han er offer for en falsk overgrepsanklage, og at han opplever dette som et overgrep på seg som mann.
Den viktigste avkledningen her ligger ikke i disse verkenes demonstrative nakenhet, men i hvordan Hovdenakk blottlegger en slags mannlig identitetskrise, i spenn mellom det stereotype seksuelle rovdyret og en mykere bekjennelsespositur. Han arrangerer situasjonene og karakterene på måter som er gjenkjennelige fra reality-tv, dokumentarfilmer, og Youtube, der vi er vant til å se individer blottlegge seg.
Hovdenakks undersøkelse av hvordan populærkulturen former mannlig identitet, har en viss affinitet til den feministiske kunsten fra 1970-tallet, der kvinner iscenesatte seg selv med det for øye å avdekke og latterliggjøre ulike rollemønstre i kulturen. Velkjente eksempler er Cindy Shermans parodiering av typiske kvinneroller fra filmen i fotoserien Untitled Film Stills (1978), og Martha Roslers video Semiotics of the Kitchen (1975), hvor den hjembundne husmoren er en åpenbar referanse. En forskjell er likevel at Hovdenakks karakterer opptrer ydmyke og sårbare fremfor å hardnakket kreve sin plass. Hensikten er altså ikke politisk bevisstgjøring, snarere fremstår prosjektet eksistensielt, nesten terapeutisk.
Terapi-aspektet er det som klarest forbinder de tidligere bekjennelsesvideoene med Hovdenakks nye arbeider. Hver av videoene i Epilogue One viser detaljutsnitt av en naken kropp, nærmest en slags nærstudier av kroppens overflate. Armer, føtter, rygg og høyre skulder er gitt hver sin skjerm. Bevegelsene er begrensede: De nakne føttene står stille på et plankegulv før den ene foten, etter en lett tripping, strykes over motsatt fot. Armene beveger seg repetitivt frem og tilbake, opp og ned, og i bølgeformasjoner. Åpenbart er øvelsene anstrengende, for i bakgrunnen høres tung pusting, selv om noen gutturale meditasjonslyder fra høyttaleren bakerst i rommet overdøvet det meste. I en treningssituasjon ville man kanskje lagt til vekter for å øke øvelsenes effekt, men i dette tilfellet handlet det heller om vektingen av egen kropp. Det virker som om de eksistensielle plagene som før aggressivt ble bekjent til kameraet, nå er leget.
Men så blir de gutturale lydene avbrutt av plutselig og desperat sang. Det handlet om liv og død, om kjærlighetskraften, smerten i kroppen, og om å bli elsket så mye at man føler seg forlatt. Etter å ha sunget at han ikke orker å kjenne på det, går sangen over i et skjærende skrik. Et stikk fra fortiden? Lekkasjen av et konfliktfylt indre puster iallfall dramatisk liv i den mediterende og fravendte mannen, og forvandler ham fra selvhøytidlig mindfulness-instruktør til protagonist. Som tittelens litterære konnotasjoner avslører har vi fortsatt å gjøre med narrativ form, nærmere bestemt et drama. Dette påståtte etterordet leverer ikke noen forklarende oppsummering, slik et etterord gjerne gjør. I stedet utvides Hovdenakk-karakterens repertoar til også å innbefatte kavingen med en ny mestringsteknikk.
Medieverdenen har forandret seg siden Hovdenakk i 2006 skapte rabalder med sine intime selvportretter på Høstutstillingen. Behovet for å dele alt som han her satte i scene, ble med inntoget av sosiale medier som Facebook, Twitter og Snapchat, allemannseie. Når Hovdenakk nå, til tonene av rolig yogamusikk, vender ryggen til kameraet og blikket innover, er det i utakt med den distraherte og påloggede erfaringen som definerer kulturen vår. Men om aldri så rolig på overflaten handler Epilogue One stadig om et individ som gjennomlever en relaterbar krise.
