Det er mørkt. Sølvfolie dekker vinduene i anledning Verdensteatrets utstilling Enter ghost, exit ghost, re-enter ghost på Lydgalleriet i Bergen. Når jeg kommer inn døren trekkes jeg derfor umiddelbart mot nærmeste lyskilde: et lerret som viser en flimrende film i sort-hvitt. Scenene synes klippet ut av et fortidig filmunivers hvor tiden går bemerkelsesverdig sakte. Dette er første hint om det som skal vise seg å være utstillingens røde tråd: sanseliggjøring av tiden. Hjulpet av veldig enkle kulisser etablerer utstillingen umiddelbart en opplevelse av å tre inn i en film, eller nærmere bestemt det underlige stedet hvor man ser for seg at karakterene oppholder seg mellom avspillinger.
Verdensteatret er kjent for multimediale romlige forestillinger som omslutter publikum. I Enter ghost, exit ghost, re-enter ghost finner vi skjermer med og uten video, kinetiske skulpturer, scenografiske elementer, og en lydkomposisjon som vissnok spiller lyden av kull.Verdensteateret er ikke alene om å blande digital film med romlige installasjoner og kulisser. Festspillutstillingen med Lene Berg på Bergen Kunsthall i sommer er ett eksempel på det samme. Men det oslobaserte kollektivet, som har holdt det gående siden 1986 – riktignok med en del utskiftninger – har en særlig teft for hvordan man skal få denne hybridformen til å fungere suggererende i utstillingsrommet.
En sortkledd mannsfigur går igjen i filmklippene som spilles av på skjermen som møter publikum ved inngangen: noen ganger ser man ham dobbelteksponert mot sort bakgrunn mens han kikker rundt seg. I en annen scene beveger han seg ustøtt utendørs. Også her synes han søkende. En tredje snutt er en billedserie der karakteren vrir og vender på seg som om han prøver å bryte ut av en tvangstrøye. Sekvensen ligner de første filmene fra slutten av 1800-tallet, hvor hvert enkelt bilde ligger akkurat lenge nok til at du oppfatter det som selvstendige fotografier, men kort nok til at det skapes inntrykk av bevegelse.
Mens filmen, som går i loop, først synes sentrert rundt mannen, blir det etter hvert tydelig at det ikke er han, men universet hvor han er fanget som er det egentlige omdreiningspunktet. Dette er tydeligst i en stadig tilbakevendende scene – den eneste uten mannen. Her ser man et rom kledd i den samme folien som rammer inn gallerirommet. Slik underbygges følelsen av å dele rommet man ser inn i med filmkarakteren. I scenen er rommet fylt med fjær som daler sakte mot gulvet, men fortsatt mye fortere enn virkelige fjær ville gjort. Noen svever til og med oppover! Det er forunderlig hvor effektivt enkle grep som lek med tyngdekraften får meg til å bli hyperbevisst tiden som fenomen og hvor sentral manipulasjon av tid er for filmen som medium.
Hele tiden ser jeg i sidesynet en hvit skjerm lengre inn i rommet, uten bilde. Den er et stramt laken holdt oppe av en motorisert trådinstallasjon som rister og drar akkurat nok til at det ikke kan ignoreres, og samtidig fyller gallerirommet med en uregelmessig klikkelyd. Men det er først når mannsfiguren forsvinner fra den første skjermen at jeg forstår at dette er del av samme film. Mannen, som har beveget seg fra klipp til klipp på jakt etter en utvei, er plutselig borte. Da skjer det noe på lakenet til høyre. En skygge beveger seg sakte over skjermen. Ingenting mer. Kun en grå skygge, men jeg vet umiddelbart at det er han som prøver å bryte gjennom.
I utstillingens andre del, opp trappen, henger glinsende dusjforheng langs veggen, sammen med noe som minner om hawaiikranser i plast. Jeg får følelsen av å tre inn i en forlatt amerikansk highschool etter en skjebnesvanger fest. Midt i rommet står en serie ubestemmelige, rørliknende høyttalere som spiller en komposisjon som minner om typiske datalyder fra tidlige sci-fi-filmer. Lydene akkompagnerer det som utspiller seg på tre skjermer, liggende med ulik helningsgrad på stativer på gulvet. Her vises de samme klippene som nede, men spilt av mye saktere, slik at man får sjansen til å se nærmere på hvert enkelt stillbilde. Mannen vrir og vender fortsatt på seg i kamp mot noe usynlig, men nå er det enda tydeligere at det er mediet som spiller hovedrollen.
Det er sjelden jeg tenker over filmens tekniske fundament som seer, men her er det umulig å ikke bli akutt bevisst handlingsforløpet som en lang serie øyeblikksbilder. Tankene går til Eadweard Muybridges The Horse in Motion (1878), som ofte omtales som verdens første dokumentasjon av tidens forløp. Fremstillingen av bevegelse befridde fotografiet fra øyeblikket og flyttet mediet nærmere hvordan vi faktisk erfarer omgivelsene. Verdensteatrets lek med visuelle virkemidler fra ulike punkter i mediehistorien gjør erfaringens tidslige dimensjon følbar på en kroppslig oppslukende måte. Koblingen deres av analoge og digitale medier og moduleringen av tempo er kanskje enkel, men mer enn nok til å skape en effektiv påminnelse om mediets materialitet og min egen forgjengelighet. Verdensteatret behøver ingen hodeskaller i sin memento mori.
