«Kunsten formidler opplevelser, fortellinger, iakttakelser og kunnskap og den skaper poesi av hverdagslige hendelser og utstyrer hverdagen med poesi».
Maaretta Jaukkuri i sitt statement til årets utgave av Lofoten International Art Festival
En internasjonal kunstfestival i ingenmannsland
Mitt første reelle møte med samtidskunst var nok Per Gunnar Tverbakk og Tor Inge Kveums Neste Stopp som i 1999 var den første internasjonale utgaven av Lofoten kunstfestival (LIAF). Administrativt gikk det over stokk og stein, men gud for en interessant utstilling det var for en tyveåring. I etterkant kan man nok si at kurateringen mer handlet om å følge med på hva som skjedde andre steder enn å sette sammen en solid utstilling. Men dette var jo ganske vanlig i Norge på nittitallet, da til og med Momentum i 1998 vurderte å kalle hovedutstillingen for «top of the pops». Det var jo tross alt like etter at den sveitsiske stjernekuratoren Hans Ulrich Obrist noe overrasket hadde omtalt kunstlivet i Norden med det mye siterte uttrykket «det nordiske mirakelet».
I så måte var Kjærleikens Ferjereiser i 2001 en langt mer edruelig affære. Den var mye mindre i størrelse – men prøvde i større grad å forholde seg til et tema og med flere kunstverk som diskuterte samtidige forhold til stedet der utstillingen ble vist. Ken Lums billboards om innvandring og tilhørelse og Hallvard Kjærviks installasjon med objekter funnet i fjæra var gode eksempler på dette.
Redningsmannen Kanwar
Når LIAF arrangerte sin egentlige første utgave i 2004 (før det het den Kunstfestivalen i Lofoten om jeg ikke husker feil) så kan det med trygghet kalles en kuratorisk katastrofe. Under tittelen Human, Fucking Human skulle man ta for seg menneskets ondskap, noe som bare ble mislykket og delvis ganske flaut. Men lyspunkter var det, og et av disse var Amar Kanwars nydelige verk A Season Outside om situasjonen i hjemlandet hans, India. Kanwars stemme vil man bare lytte til, og når dette blir kombinert med dokumentarbilder som legger stor vekt på det estetiske er det lett å bli revet med. Jeg så filmen fire ganger i løpet av to dager.
Kanwar er også med i år, og denne gangen har han dvelet ved naturen i Lofoten og hvordan den ser ut gjennom vinduene fra LIAF-styreleder Rolf Hoffs sommerhus i Henningsvær. Det er et stille og poetisk verk som gjør akkurat det som Jaukkuri oppfordrer til i sin meget opplysende tekst om utstillingen. Jeg vet ikke om dette blir et hovedverk for Kanwar, men det er definitivt et av de mest slående verkene som noen gang er blitt vist i Lofoten. Måten det greier å formidle en egen del av historien gjennom bilder av naturen og kulturen (vinduet som ramme), og samtidig dvele ved mer eksistensielle temaer, i form av tekster som ruller over lerretet, er slående.
Amar Kanwar, Henningsvaer, 2006 (video). Foto: Kjell Ove Storvik
Poetisk
Også Simryn Gill har laget et vakkert og poetisk verk. Hun har greid å se på noe veldig hverdagslig og banalt som får en helt ny mening i den konteksten hun setter det. Garland er en samling bygd opp over femten år fra kysten utenfor Malaysia der hun kommer fra. Det er glasskår som er avstumpet av havet og rester etter forskjellige plastikkgjenstander. Man kan bruke tid til å studere hver enkelt gjenstand (Gill mener det er materialer heller enn gjenstander eller objekter) på avstand eller alle samlet. De ligger på et bord, i en haug. Det er en åpen installasjon som prøver å omskape betrakterens rolle idet man minnes sin egen barndom, (for dem som er så heldig at de fikk lov til å vokse opp ved havet), samtidig som man undrer seg om det er lov å plukke opp disse ikke-tingene.
Simryn Gill Garland, 2002-2006, (Installasjon). Foto: Kjell Ove Storvik
Å se verden, å kjenne med øynene er tittelen på årets festival. Det er en poetisk tittel. Den vil dvele ved ting og tilstander som man normalt ikke får lov til innenfor dagens diskursivt orienterte kunst. Men samtidig vil den prøve å forholde seg til dagens Lofoten. Sted-sensitiv vil den være, og det er den. Og om man ser på videoene så er det et interessant bilde som danner seg. Mauricio Dias & Walter Riedwegs Juksa handler om unge ideologer fra sør-Norge som oppholdt seg i Lofoten en kort tid på syttitallet, om fisket som forsvinner, og om noe så tilbakeskuende som opera. En jeg møtte i utstillingen klaget over at opera ikke har noe med samtiden å gjøre, og at han ikke kunne forstå hvorfor denne filmen var med – og jeg må si meg enig. Filmen virker trasig melankolsk og preget av at kunstnerne har et manglende og veldig romantisk bilde av regionen.
A. K. Dolvens verk Albertine og Frederikke er av en helt annen størrelse. Jeg vil ikke presse Dolvens virke inn i en flaskehals det ikke hører hjemme, men Dolvens tematiske forskyvning av maleri over i film-mediet blir sekundær når verket vises her i Lofoten. Det fine, og for henne typiske, gangen som hun har bygd for sine to protagonister virker tom. Den er hvitmalt og filmen av de to eldre damene i forskjellige kjoler stående i samme landskap, satt opp mot hverandre, virker tilbakeskuende og veldig vemodig. Dette er noe som kan relateres til dagens utkantnorge; vi blir eldre, de yngre flytter vekk og inn i byene eller ut av landet. Lofoten kan tilslutt stå igjen som en nydelig kulisse uten framtid.
A. K. Dolven, Albertine og Frederikke, 2006, (video). Foto: kunstneren.
Det handler om hvalfangst…
Et kunstverk som jeg ikke forstår noen ting av er Laura Beloffs Hvalburger. På en plasmaskjerm ser vi hodene til diverse skuespillere som for det meste sier «ja» eller «nei», noen ganger sier de hele setninger om vågehvalfangsten. Hvilket hode som vises og hva det sier, sammen med de grønne og røde prikkene som vises på skjermen er styrt av et dataprogram. Den lokale forankringen er sterk nok. Norge er den eneste nasjonen som driver kommersiell kvalfangst, og Lofoten er regionen hvor det er flest kvalfangere. Men hva hun vil med verket blir aldri klart. Her er hva kunstneren selv skriver om verket: «Dette verket inneholder en samling tanker omkring den norske hvalfangsten. Materialet bygger på opptak av samtaler som ble gjort i Lofoten sommeren 2004. Et utdrag av meninger fra forskjellige personer ble valgt ut og blir gjenskapt av skuespillere. Strukturen i verket er overlatt til en computer. Utsnitt av videoen blir valgt fra en database som tilfeldig gjengir meningene til seks personer». – Ikke vet jeg. Det handler om hvalfangst. Kall meg dum, men det virker usammenhengende og fragmentarisk og jeg lurer hele tiden på hva de røde og grønne prikkene er for noe og hvilken betydning de har. Ikke minst lurer jeg på hvorfor det hele er datastyrt. Er det noen mening bak det hele?
Laura Beloff, Hvalburger, 2005. (datastyrt videodialog). Foto: kunstneren.
Design og kultur, kunst og relokalisering. Edvine Larssen tar for seg bunaden. Hun re-designer den, eller bedre – for å lage en mannfolkbunad har hun tatt en moderne dress og lagt til mønstret fra den kvinnelige bunaden. Det virker noe feminint på dressen. Den er veldig fin. Den kvinnelige utgaven har hun gjort ved å gjøre om hele drakten. Ved første øyekast ser det ut som om at hun oppdaterer den noe romantiske drakten til en nyere og mer samtidig versjon. Men det er mer enn som så. Dette er en diskusjon om tilhørighet og forankring. Om hvordan man tar deler av sin egen identitet for gitt og importerer holdninger og kultur uten å tenke over det.
Edvine Larssen, Vefsn/N-0188 ”Ja vi elsker”, 2005. Foto: Kjell Ove Storvik
Jeg tror at årets festival er den beste som noen gang er gjort her i Lofoten. For første gang har de hentet inn en kurator med nevneverdig internasjonal erfaring, og det har nok lønnet seg; essayet som forklarer temaet er veldig ambisiøs og maler med en bred palett. Det kan hende at det totale intrykket av utstillingen er litt mer uklart enn hva tilfelle er med essayet, men de prøver og langt på vei lykkes de. Likevel er det mye som ikke fungerer med LIAF. Årets utstilling følger opp tradisjonen med dårlig logistikk og organisering fra de tidligere festivalene. Faktisk i så stor grad at de fleste reaksjonene på utstillingen har handlet om nettop dette, og det er jo synd.
Spørsmålet om LIAF har livets rett som internasjonal trekkplaster lar jeg stå åpent. Jeg tror nok at toppen ble nådd i 2004, men dessverre greide de da selv å kvele den internasjonale interessen. Det samme året kom LIAF fats på statsbudsjettet og er nevnt som en turistattraksjon, altså som del av Norges promotering utad. Dette er kanskje grunnen til at LIAF fikk støtte fra Norsk Kulturråd i tillegg til den faste bevilgningen. Momentum er også på statsbudsjettet, er en like internasjonal og åpen festival, har større slagkraft utad, men har ikke fått støtte av kulturrådet. Det er ingen retningslinjer for slikt, og det er også utklart hvorfor ikke begge fikk drahjelp.
har tenkt en del på denne debatten og formulert flere svar til kveums siste innlegg, men har kommet frem til konklusjonen at jeg har sagt det jeg har å si i denne sammenhengen om LIAF 04.
Jeg har dessverre litt liten tid for øyeblikket, noe som forhindrer meg å sette min fulle kraft inn i denne interessante debatten, men jeg lover å komme tilbake til tor inge kveums svar så snart jeg kan. lmt
SURR, SPEKULASJON OG RÅTTEN SNØ “ nok et svar til Tangen.
Siden Tangens tekster om LIAF er preget av spekulasjoner, faktafeil og uredelig omgang med informasjon skaper de et dårlig utgangspunkt for konstruktiv diskusjon. Derimot ser jeg meg for andre gang på 18 år, nødt til å imøtegå, rydde opp i, og korrigere opplysninger i en publikasjon. Første gang var; Om snøen som falt i forfjor, mitt forrige svar til Tangen.
Om kritikk
Jeg har ikke andre prinsippielle holdninger til kritikk enn at den bør
være redelig, etterprøvbar når det gjelder fakta, og til en viss grad
forholde seg til alminnelige spilleregler for publisering.
Om retten til sannhet
Leif Magne Tangen insisterer på en nærmest guddommelig posisjon som kritiker:
• Han påberoper seg retten til å være uforbeholden subjektiv.
• Han skaper sine egne fakta ved å fremme udokumenterte og perspektivløse påstander.
• Han retter ikke opp feil han blir korrigert på. .
• Han tillegger meg meninger jeg ikke har. .
• Han opptrer som profet.
Kritikerskoene Tangen har snørt på seg er for store. Han tramper omkring med store flate føtter i et landskap han tror seg kjenne. Men han går seg vill. Både i sin egen tekst og i LIAF. Et eksempel blir ufrivillig komiskt; kritikeren som har fremmet sine oppfatninger to år for sent, slynger ut følgende pasus i sitt innlegg nummer to: At kuratoren kommer to år senere og argumenterer for hva han gjorde eller ikke gjorde er noe som burde ha vært uttalt da og ikke nå. Vil Leif Magne Tangen frata meg retten til å argumentere mot han?
Det er også underlig at LIAF 06 går fra å: Følge® opp tradisjonen med dårlig logistikk og organisering fra de tidligere festivalene. Faktisk i så stor grad at de fleste reaksjonene på utstillingen har handlet om nettop dette. Slik det står i Tangens kritikk. Til å bli: To utgaver (2001, 2006) som har tatt lærdom av den foregående festivalen og vært små i både skala og underskudd (vet ikke om det var underskudd i det hele tatt i 2001 eller 2006), logistisk og organisatorisk.- i hans svar Retten til sannhet.
Og mon tro hvor Tangen henter følgende tolkning fra: Slik jeg forstår Kveum i kronikken sin så etterlyser han en kunstkritikk med et klarere maktperspektiv.
Å publisere udokumenterte påstander, som ikke en gang drøftes eller settes i sammenliknende perspektiv er en ekkel form for virksomhet.
På den måten tvinger man andre til å gjøre arbeidet for seg, samtidig som man har spredd oppfatninger på sviktende grunnlag som kan virke skadelige. At Tangen i tillegg er frekk nok til å legge ut lenker til min hjemmeside i sin tekst uten å spørre om lov, er dårlig polemisk kotyme. Selv om vi publiseres på nett.
Et annet spørsmål er om ikke redaksjonen burde lese gjennom lengre kommentarer før publisering for å sikre seriøsiteten på nettstedet.
Om oppdraget
I strid med Tangens inntrykk, var den lokale erfaringen at festivalen i 2001 var vellykket, men for liten i omfang til å forsvare festivalbegrepet. Videre var oppfatningen at Kjærleikens ferjereiser ikke riktig traff publikum med samme sikkerhet som 1999 utgaven av festivalen. Dette preget de ønsker som ble fremlagt da vi ble gitt oppdraget å kuratere neste festival, og ble i tillegg uttrykt av administrasjonen i den innledende søknadsfasen.
Om tekst og utstilling
I teksten Human, Fucking Human angir jeg fire ulike karakterstikker av ondskap: Den demoniske ondskap, den instrumentelle, den idealistiske, og den dumme ondskapen.
At Tangen mener at eksempelvis Jasmila Zbanichs filmer fra Balkan, Gunnilla Breskys dokumentar om krigsfangen som arbeidet på blodveien, Per Teljers South of Heaven, Gardar Eide Einarsson og Oscar Tuazons påvisning av innenlandsk terrorisme i USA, Mary Beth Edelsons Forgiving: The Feng Shui, ikke finner resonans i nevnte karakteristikker av ondskap er underlig, nesten urovekkende for Tangens del.
I tillegg bør Tangen være klar over at hans kritikk implisitt rammer kunstnerne som har valgt å delta med etter hans oppfatning, irrelevante
verk for tematikken.
Om underskudd
Når det gjelder Tangens lett konspiratoriske spekulasjoner om underskudd vil jeg komme med følgende presiseringer:
Underskuddene han nevner er i forhold til arbeidsbudsjett. Eieren Vågan kommune, har gjennom tertialreguleringer kompansert med økte tilskudd både i 1999 og 2004, og slik balansert budsjettet. I forhold til kunstnere og leverandører har LIAF alltid gjort opp for seg.
Perspektiv 1: I forhold til foregående festival var budsjettet og eksterne inntekter for festivalen i 1999, nesten tidoblet til ca 1,5 mill. Festivalen i 2001 hadde et budsjett på ca 1,2 mill. LIAF 04 endte med ca 3,2 mill.
Perspektiv 2: Daglig leder og kurator får et oppdrag fra eierne gjennom styret. Siden prosjektøkonomien skapes gjennom søknader om tilskudd må man planlegge ut i fra beregnede inntekter. Disse var i 2004 satt til 2,8mill. For å illustrere hvilken balansegang dette er, vil jeg nevne at dersom LIAF 04 hadde fått tilslag på den ene søknaden som ble avslått, ville vi gått med overskudd. Svaret på denne kom så sent som i mars 04.
Da er det for sent å gjøre besparende endringer i programmet.
Å komme på statsbudsjettet representerer slik sett først og fremst forutsigbarhet, men også viktige endringer i regnskapsprinsipper. Dette kommer jeg tilbake til.
Perspektiv 3: Underskuddet i forhold til budsjettene for festivalene i 1999 og 2004 er samlet under 0,9 mill. Jeg tror det er flere enn kommunens ordfører og undertegnede som mener det er en god langsiktig investering både økonomisk og kulturpolitisk, når man proporsjonalt med egeninnsatsen har økt inntektene til festivalen fra ca 0,15 til ca 2,8 mill og har kommet inn på statsbudsjettet.
Perspektiv 4: Til sammenlikning hadde Momentum et underskudd på. ca1,4 mill i både 1998 og 2000. Samlet ca 2,8mill. Underskuddet ble gjort opp gjennom bl.a. ekstra tilskudd fra Moss kommune. I 2004 fikk Momentum et lite overskudd takket være strategiske investeringer i eiendom som muliggjorde avskrivninger av utgifter over flere år.
Perspektiv 5: Dersom festivalen i 1999 og LIAF 04 hadde gjort samme regnskapsmessige grep som Momentum med investeringene i infra-struktur, ville regnskapet sansynligvis vist overskudd. Da måtte man gått fra å føre prosjektregnskap til en løpende bokføring som en institusjon eller bedrift.
Om oppmerksomhet
Tangen synes å ha begrenset evne til å analysere bortfallet av oppmerksomhet rundt LIAF 06. Alternativet til å ensidig legge skylden
på kurateringen av LIAF 04 kan jo være at informasjonsstrategien fungerte bedre i 2004 eller til og med at utstillingen vakte større interesse.
Og kanskje bør Tangen ta inn over seg at den samtidige omtalen av LIAF 04 var overveiende positiv.
Om logistikk
Jeg vet ikke hvor Tangen får sine opplysninger fra, men han har god grunn til å bli mer kritisk til sine kilder:
Festivalene i 1999 og 2004 var forsikret gjennom Aon-Grieg. I 1999 ble det så langt jeg husker utbetalt erstatning for skade til tre kunstnere.
I 2004 kom LIAF i en uheldig situasjon hvor skade oppstod på et verk som ble liggende lenge på speditørens lager fordi kunstneren var på reise.
I mellomtiden løp forsikringsansvaret ut. Kunstneren fikk utbetalt ca 66.000 kr fra LIAF i erstatning for verdifall grunnet skade samt reparasjonsarbeider.
Forøvrig hadde det vært rimelig at Tangen foretok en sammenlikning med tilsvarende arrangement når han omtaler logistiske spørsmål.
Om redelighet
Tangen burde vite at LIAF 04 hadde 4 daglige ledere, og en fungerende daglig leder. To av disse ble sykemeldt. Det er heller ingen hemmelighet at både styre, daglige ledere og kuratorer hadde store samarbeids-problemer med daværende kultursjef, som også tok rollen som daglig leder under avviklingsfasen av LIAF 04. Dette gjorde arbeidet med LIAF
til en utfordring for alle involverte.
Videre burde man kunne forvente at Tangen klargjør interne ansvarsfordelinger når han oppfordrer meg til å ta innover meg mitt ansvar for festivalene i 1999 og 2004.
Om Tangens profeti
Jeg tror Leif Magne Tangen er en dårlig profet. Hans advarsel om LIAFs død i 2008 vil med stor sannsynlighet bli gjort til skamme. Tilskuddet til LIAF over statsbudsjettet har økt kraftig gjennom interessante nye ordninger i forslaget til statsbudsjett. Og styret har nettopp vedtatt å lyse ut stillingen som daglig leder. Da får Leif Magne Tangen en ny sjanse til å søke arbeid for LIAF. Slik han fikk en ny sjanse til å publisere sin refuserte kritikk fra 2004.
Retten til sannhet
Når jeg leser Tor Inge Kveums svar på min kritikk om LIAF 06 (og 1999, 2001 og 2004 i samme slengen) minner deg meg om Wittgensteins utsagn:
”What one cannot speak about, thereof one should be silent” “ I en forvridd forstand : æwhat one should not speak about, thereof one cannot remain silent”.
Jeg og LIAF går som nevnt langt tilbake. På mange måter er Neste Stopp i 1999 den første kuraterte gruppeustillingen jeg noen gang så (det første jeg så av samtidskunst, og som har etterlatt et vanvittig sterkt uttrykk er Per Barcleys utstilling på Samtidskunstmuseet som av en eller annen grunn er innprentet i hukommelsen min, med den store giljotinen som går på tvers av rommet og noen gullmalte små hodeskaller som spilte cymbal “ som nå minner meg voldsomt på Anri Salas fantastiske video Cymbal som ble vist under utstillingen 3’ på Schirn Kunsthalle i slutten av 2004. Den var passe psykedelisk, men det absolutt mest psykedeliske jeg noen gang har opplevd i en utstillingskontekst var utstillingen Summer of Love på samme sted i 2005. Men om man skal gjøre noe absolutt psykedelisk i dag så anbefales følgende:
Sykkel ned en gate i passe stor hastighet der bilene parkerer halvveis ut på veien.
Gjør dette like før julaften, da er veibanen litt glatt og folk er stresset.
På grunn av trafikk må du da sykle nært inntil de parkerte bilene.
Billister stiger ut på kjøresiden, det vil si, ut mot veien.
En av dem åpner døren, ser deg, trekker seg tilbake uten å lukke igjen bil-døren
Sånn, nå har du ¼ sekund på å bestemme deg om du skal svinge sykkelen ut til venstre, mot trafikken, eller om tar sjansen på å treffe døra
Selvfølgelig ender du opp med en manøver som er halvveis, verken det ene eller det andre, resultat: øvre hjørne på døra treffer utsiden av låret ditt, like ovenfor kneet.
Dette igjen gjør at du forlater sykkelen og flyr, over døra, ut om venstre, inn i trafikken
Takket være den halveismanøvren har du rotasjon, så du lander på ryggen.
Takket være uttalige timer på fotballbanen som både utespiller og keeper er landingen utrolig nok ikke så ille.
Du får tid til å registrere at ingenting gjør vondt, at alt er i orden. I samme 100-del av det sekundet går det opp for deg at du ligger midt i veibanen, hvorfor? Fordi en bil kjører over deg.
Den drar over den høyre leggen. Rett over. På tvers.
Du fyller lungene med luft og hyler; det gjør vondt. Takket være årevis med daglig 2 timer tubaundervisning og spilling er det plass til ganske mye luft i lungene. Folk hører det.
Foten gjør vondt. Skulle bare mangle. Noen tonn metall og gummi har trykket en del av kroppen flat.
Du er i et fremmed land, de snakker et annet språk. Du er forvirret og snakker norsk, litt engelsk som går over i det tredje, fremmede språket. Ingen forstår noe.
Noen legger hodet ditt i fanget sitt, sier at foten er brukket. At det har skjedd det som skjer når biler kjører over en menneske-legg; den knuses. Blir forvridd og gjør vondt, men at det bare gjelder å se på den blå himmelen og høre på stemmen. Den er behagelig, mantraaktig, gjentar seg selv. Sier at dette går bra, at det eneste du trenger å gjøre er å fylle lungene med luft. Å fylle lungene med luft er det eneste vi mennesker trenger å gjøre for å overleve, og når du tror ingenting går lengre er det nettopp det du skal gjøre, dra luften så langt inn som mulig. Hold den der. Du vil bli overrasket over styrken du besitter.
Noen spør om telefonnr. Til ambulansen. Ingen kan det. Noen spør om det er 911, prøver det, og kommer igjennom.
En ambulanse kommer. Ut kommer en båre. Du blir forsiktig lagt ned på den, før du og båren blir brakt inn i ambulansen. Politiet vil ha passet ditt, du vil ikke se foten (heldigvis har du en vid slengbukse). Du kommer på at du skulle på et møte, om en utstilling. Du finner mobilen, skal til å slå nummeret, så ringer din mor. Du svarer: ”hei, jeg er blitt påkjørt å må ringe noen nå” før du legger på, prøver å finne telefonnr. til museet og ender opp med å ringe din bestemor.
Lettere forvirret sier du til din bestemor at du kan dessverre ikke nå møtet og at du ringer henne tilbake etter jula for å avtale et nytt møte.
Doktoren gjør ingenting. Du, som den mann du er, klager over smertene. På norsk. Døren ut bak blir åpnet. Båren og du blir trillet ut. Der står en ambulanse nr. 2, med baken mot baken til ambulanse nr. 1. Det står en tom båre midt mellom dem. Din båre blir ført opp til siden av båre nr. 2 og du blir løftet over fra båre nr. 1 til båre nr. 2 og ført inn i ambulanse nr. 2. Doktoren følger etter deg inn i ambulanse 2. Der begynner han å snakke med deg, lurer på hva som har skjedd. Du forklarer at du ble født i et annet land, lengre nord for ca. 24 år og 1 dag siden og at du vokste opp på en øy med en søster, en mor og en far. Når du du har kommet til ditt 5 år, når dere flyttet, avbryter legen pent ved å si at han har hørt mye fint om stedet du er oppvokst på og at det høres ut som en bra barndom, men lurer på om du kunne forklare ham hva som skjedde i dag, her. Så du begynner med å forklare ham at du hadde ikke hatt sex med din samboer i dag og at det var din tur til å gi barnet mat på morgenen. Han sier at det er bra, å ha barn, noe du sier deg enig i, før han spør om du kan redegjøre for hva som skjedde når du ble påkjørt av bilen. Du forklarer ham at en bil kjørte over deg og at du har smerter. Siden dette skjer på en blanding av engelsk, norsk og dette tredje språket, må han ha hjelp fra sykepleieren som plutselig er inne i ambulansen. Du gjentar, denne gangen på det tredje språket som du på ingen måte behersker bedre enn noen 3-åring og gjentar på engelsk at foten utstråler smerter og du ville sette stor pris må noen moderne midler som kan lette litt på dem.
Doktoren gjør klar en sprøyte, forklarer at denne vil ta vekk smerten, men at du kan oppleve noen rare bi-virkninger, du hører ikke etter og klager mer høylytt over smertene av den maltrakterte foten, som du nekter å se på.
Sprøyten blir satt, du merker at kroppen roer seg ned, smertene avtar og en form for nummenhet brer seg fra nederst i høyrebenet og oppover, så nedover i venstrebenet, opp mageregionen, opp til brystkassen, du slapper av, ut i begge armene, du puster avslappet ut, vender hodet og ser mot den eneste lyskilden fra din synsvinkel, oppe i taket. Blikket fester seg, du suges mot lyset, eller kanskje det kommer mot deg, det er ikke helt klart. Det bretter seg ut som et kubistisk maleri og omsluker hele rommet. Du føler deg som en del av stjerneporten i Kubrics 2001, du suser av gårde og roper WOW. En letter deformer lege (hadde han hengepupper tidligere?) spør, med en stemme som svinger mellom sprukne eggeskall og hylende baby, du prøver, stadig på tre forskjellige språk, hvorav et du ikke behersker, hvordan denne porten til en annen dimensjon tilfeldigvis ser ut som en blanding av to av de kunstretningene innen kunst som opptar deg for tiden, nemlig film og abstrakt modernisme. Foten? De begynner å forberede gipsing, tar røntgen og forklarer deg at du har ikke brukket foten. Du har bilspor over leggen til over julaften.
Uansett, så takker jeg Tor Inge Kveum for å initiere en av de sprekeste samtidskunstsatsingene nord for Oslo på nittitallet. Jeg vil også takke Kveum for å korrigere meg angående statsbudsjettet, det skal jeg ta lærdom av. Likeledes håper jeg han kan bli like ydmyk i forhold til at det har vært fire utgaver av LIAF så langt (om man regner med de to utgavene i 1999 og 2001 som LIAF). To ganger (1999 og 2004) har det vært en stor festival som har gått økonomisk så vel som logistisk sett på tryne (dessverre kan jeg ikke dokumentere dette fordi a) Vågan kommune vil ikke evnt. kan ikke frigi dokumenter som viser underskudd, manglende forsikring på kunstverk, etc.) så disse påstandene får stå på min regning, men jeg ser gjerne at de blir motsagt “ og falsifisert – og to utgaver (2001, 2006) som har tatt lærdom av den foregående festivalen og vært små i både skala og underskudd (vet ikke om det var underskudd i det hele tatt i 2001 eller 2006), logistisk og organisatorisk.
Jeg kommer med den subjektive påstanden at festivalen i 2004 var veldig dårlig kuratert og at man på tross av, heller enn på grunn av, de kuratoriske grepene, greide å finne et og annet bra verk – godt gjemt. Slik jeg forstår Kveum i kronikken sin så etterlyser han en kunstkritikk med et klarere makt-perspektiv. Kanskje tar jeg feil i tolkningen av meningene hans, men om det er det som etterlyses: – Jeg kan dessverre ikke forholde meg til maktstrukturer og fastoholder sterkt på at det å skrive en kritikk av en utstilling, biennale eller et prosjekt ikke er en journalistisk oppgave men heller en tekst som tar utgangspunkt i den som skrives meninger om det som er sett, hørt, følt og oppfattet, satt i generelle eller spesielle rammer. Slik sett referer det mye sterkere til Essayformen heller enn artikkelformen.
At jeg som skribent skal forholde meg til hva som er skrevet tidligere er jeg ikke helt sikker på at jeg er helt enig i “ jeg er enda mer usikker på om det er viktig at de tre skribentene som skrev om LIAF 04 fra utlandet ikke var venner av noen av de involverte. Jeg synes bare det underbygger min påstand når meg bekjent ingen har tatt seg bryet å dra opp til Lofoten en andre gang for å se hvordan festivalen har utviklet seg “ til tross for en kjent internasjonal kurator og lett blanding av ungt og gammelt, kjent/ukjent. Jaukkuri har i mine øyne gjort en veldig bra jobb som kurator og har greid det som jeg har etterlyst i både 1999 utgaven og 2004 utgaven: – konsistens. Det er faktisk noe der som speiler seg i det hun har sagt og skrevet om biennalen. Det merkes ganske tydelig at vi snakker om noen som har den unike erfaringen med både nordnorge og internasjonale satsinger. Nå tror jeg på ingen måte at LIAF 06 kommer til å bli prosjektet som Jaukkuri blir husket for, til det er det ikke klart, stort og kompleks nok. Temaet hun valgte gjør det nesten umulig å ignorere det faktum at det er en regional biennale “ noe som står i motsetning til LIAF 04: der var temaet av så en art at det kunne være en veldig, veldig bra utstilling. Men dessverre, når det kom til stykket greide ikke kuratorteamet på noen måte å reflektere det som var påstått i selve festivalen. Det eneste som stod igjen av menneskets ondskap var maktesløsheten man følte som betrakter når man etter hvert prøvde å forholde seg objektiv til kuratoriske-sleivspark så vel som kuratoriske selv-spark. At kuratoren kommer to år senere og argumenterer for hva han gjorde eller ikke gjorde er noe som burde ha vært uttalt da og ikke nå.
Om man leser teksten som følger LIAF 04 mener jeg at man finner nå som da lite eller ingen knytningspunkter med det utstilingen var, kanskje bortsett fra nevnte Pål Hollander og Anwar Kanwar “ som jeg fremdeles vil påstå reddet festivalen på egen hånd. Det var også noen fine verk, et av dem var Michael Elmgreen og Ingar Dragsets fryseboks i bronse, som har også veldig lite med teksten til Kveum å gjøre (må nevnes at meg bekjent er Kveum den som har gitt kjølebaggen den nydelige plasseringen på kaia).
Jeg er veldig interessert i å høre hva kveum mener når han sier ”En flittig brukt formulering på 2000-tallet er at et kunstverk diskuterer ulike sammenhenger. Tangen benytter den også. I de fleste tilfeller er dette mer uttrykk for et ønske enn en realitet.” Det er uklart hva som påstås.
Men om man skal diskutere menneskets råskap så synes jeg det må skje innenfor de eksisterende, tidligere eksisterende og kanskje også ønskede ideologier og systemer. Retten til sannhet tilhører alltid den som vinner (”History will be kind to me for I intend to write it” for å parafrasere Winston Churchill) “ og jeg synes på ingen måte at LIAF 04 var en vinner. At det ble skrevet noe om den var heller at noen gadd å ta seg opp dit pga. det var Lofoten og en blanding av kjente og mindre kjente internasjonale kunstnere (overnevnet Elmgreen&Dragset og Amar Kanwar samt Pipilotti Rist og documenta11-deltaker Pavel Brâila). Jeg synes LIAF 04 led av det som Slavoj Žižek beskriver så bra i sin bok om Lenins skrifter: I dagens samfunn som er mer uoversiktlig enn noen gang, der vi får pakket det ned med havregrøten vi var tvunget til å spise som barn siden det var sunt at vi lever i et fritt samfunn, faktisk et så fritt samfunn at vi må ikke én gang, men mange, mange ganger, ta stilling til det mest ”naturlige” med som selv (som vår seksuelle identitet ) og at det kjennertegner et samfunn der valg ikke lengre spiller noen rolle. Der er det oftere enn ikke at i det vi forsøker å unngå vår egen skjebne bringer det oss inn til vår skjebne. LIAF 04 forsøkte fortvilt å fremstå som et reelt alternativ til andre internasjonale biennale og idet den gjorde det, ble den regional.
På samme måte prøvde LIAF 04 å ikke bli for uoversiktlig i valg av kunstnere siden temaet var så stort og vidt. Slik greide festivalen å bli dårlig. På mange måter tror jeg LIAF 04 tok livet at LIAF, det tar bare litt tid til å svinne hen “ og til tross for en iherdig innsats fra siste utgaven, tror jeg ikke det er mulig å redde den mer: jeg vil bli overrasket om det blir noen LIAF 08.
hei tor inge, hyggelig å høre at du er interessert i å diskutere dette. Er midt i forberedelsene til en utstilling, men skal lese nøyere igjennom og komme med svar på tiltale så snart jeg kan.
mvh,
lmt
OM SNØEN SOM FALT I FORFJOR “ Svar til Leif Magne Tangen
Av Tor Inge Kveum
Da jeg leste Leif Magne Tangens artikkel Steds-sensitiv og poetisk kunstfestival- må jeg innrømme at sleivsparkene han avleverer mot
tidligere festivaler i Lofoten, gjorde meg en smule opprørt. Jeg ble imidlertid også minnet om et godt engelsk ordtak: Opinions are like assholes, everyone’s got one. Det blir slik når man publiserer harske konklusjoner raskere enn underbyggende argumentasjon.
For ikke å rote for lenge og til det kjedsommelige om i snøen som falt både i forfjor og for sju år siden, skal jeg begrense meg til følgende:
Når man fremmer kritikk såpass lang tid i etterkant, er det noen spørsmål som bør gjøres rede for: Er kritikken i tråd en med tidligere publisert materiale? Hvordan og hvorfor skiller den seg i så fall fra tidligere publisert materiale?
OM LIAF 04
Omtalen av LIAF 04 var blandet. Man roste mange verk i hovedutstillingen, og påpekte temaets aktualitet. Noen oppfattet en viss humor i sammensetningen av verk, og man hevdet sågar at LIAF 04 overgikk Momentum det året. På den kritiske siden ble det notert at tittelen kunne virke støtende, og at tematikken var velkjent. Enkelte verk ble oppfattet som lite relevante for temaet. Og flere enn Tangen etterlyste stedsrelaterte verk.
Det var langt i fra en unison slakt slik Tangen gir uttrykk for. Kanskje kan man heller si at kritikerne var delte. Eksempelvis ble flere verk totalt utdømt av sammenhengen, mens andre kritikere holdt samme arbeid som noen av utstillingens hovedverk. En rimelig konklusjon er muligens at Human, Fucking Human var en kontroversiell utstilling.
OM DET FLAUE TEMAET
Jeg er forundret over at Tangen slik jeg forstår det, mener at menneskelig ondskap er en lite relevant tematikk for Lofoten: Finnes det ikke ondskap der? Er ikke befolkningen i Lofoten del av konfliktene i verden på samme måte som folk som bor andre steder? Var menneskelig ondskap et irelevant tema i 2004?
OM NESTE STOPP
Neste Stopp var ikke en utstilling. Det var tittelen på den kuraterte delen av Kunstfestivalen i Lofoten 99 som bestod av tre prosjekter:
• Hovedutstiller (Olafur Eliasson), en tradisjon fra foregående festivaler
• Eksenter, en utstilling med internasjonal deltagelse som hadde utenforskap og identitet som tema.
• Spillerom, et samarbeid med utsmykkingsfondet hvor et av delmålene var å introdusere unge kunstnere og en annen holdning til kunst i offentlig rom enn det vi oppfattet som rådende på den tiden.
Siden det er liknende form på kritikken som rammer både Human, Fucking Human og Neste Stopp, antar jeg at det er den kuratoriske og kunstneriske innfallsvinkelen som er sentral i Leif Magne Tangens kritikk.
En flittig brukt formulering på 2000-tallet er at et kunstverk diskuterer ulike sammenhenger. Tangen benytter den også. I de fleste tilfeller er dette mer uttrykk for et ønske enn en realitet.
Pål Hollenders Buy Bye Beauty og Amar Kanwars A Season Outside (LIAF 04) er sjeldne eksempler på det motsatte; kunstverk som faktisk er drøftende og diskuterende i formen.
Ved å insistere på at stedspesifikk og undersøkende kunst er beste kommunikasjonsmiddel, er man faretruende nær å avskrive publikums evne til å formulere egne diskusjoner på bakgrunn av kunstverk som har en annen tilnærming.
Vi gjorde den vurderingen at vi med fordel kunne bruke en annen innfallsvinkel enn stedsspesifikke og sosialt undersøkende prosjekter, da dette hadde vært en ganske dominerende arbeidsmåte i Norden i flere år. I den sammenheng er det også viktig å huske at Kunst i Nordland hadde gjort en lang rekke slike prosjekter både i regionen og kommunen. De var også knyttet til LIAF 04 gjennom prosjektet Radio Shipwreck
OM DEN UTENLANDSKE INTERESSEN
Den utenlandske interessen som Tangen påstår vi kvalte i 2004, har jeg ikke funnet noe verktøy for å måle objektivt. Faktum er i alle fall at LIAF 04 ble omtalt i minst tre omfattende artikler i internasjonale magasiner og aviser. Et lite poeng i den sammenheng, er at ingen av forfatterne var bekjente eller venner av kurator, styre og administrasjon.
OM KULTURRÅDETS STØTTE
Avslutningsvis må jeg korrigere spekulasjonene angående tilskudd fra Norsk kulturråd. LIAF har fått to typer tilskudd. Over statsbudsjettet, gjennom 74-posten som går via Kulturrådet, og oppstart/etableringshjelp gjennom tildeling av prosjektstøtte. Oppstartstøtten ble tildelt siste gang i år. Momentum fikk sin siste i 2004, i henhold til min informasjon. Forøvrig er Momentum på statsbudsjettet gjennom 78-posten og får dermed sin tildelning direkte fra Stortinget. Den er betydelig høyere enn støtten til LIAF. Slike ting må man undersøke, ikke spekulere i.
(På grunn av tekniske problemer ble dette innlegget av Tor Inge Kveum lagt ut av redaksjonen.)