I den digitale videokollasjen gresk-norske Andreas Angelidakis viser i utstillingen Softwalks på Fotogalleriet i Oslo, ligger kunstneren på sofaen i leiligheten sin i Athen med laptopen på magen. Han vaper og drikker kaffe mens han inspiserer galleriets vindusflater via Google Street View. Med et 3D-program visualiserer han opphengingen av utstillingen, og gjennom Facetime gir han instrukser til gallerimedarbeiderne som installerer. Samtidig som de digitale hjelpemidlene Angelidakis benytter fremstår nye, viser utstillingen til en eldre tradisjon: Kunstneren som en slags luring og hamskifter, som navigerer mellom fiksjon og virkelighet med den største selvfølgelighet.
Sentralt i utstillingen er den greske søylen Kion, laget av skumgummi og trukket i marmorimiterende plast. Søylen er delt opp og spredd utover galleriet som en ruin. Den mimer søyleformens ekspansive utbredelse, men også bruddet med den antikke kulturens idealer om form, rasjonalitet, fornuft og demokrati. Bruddet med tradisjonen gjør søylen i stand til å være andre ting: I utstillingen fungerer Kion som sittemøbler og store, fleksible byggeklosser. Videre opptrer den i fire tekstiltrykk, blant annet i et interiørbilde fra Halston-huset på Manthattan, et modernistisk townhouse hvor Andy Warhol skal ha vært gjest, og som nylig ble solgt for 18$ millioner, og i et trykk fra Akropolis i Athen, der Kion glir inn blant andre tempelsøyler.
Disse tekstiltrykkene er overskrevet med slagord-aktige tekstfragmenter i fete typer: «irrational fictions of branding», «management culture». Bildene skriver Kion inn i viktige steder fra den vestlige kunst- og kulturhistorien, og markedsfører søylen som et kunstobjekt med en kledelig kritisk «brodd». Spillet med historieskriving har forgreninger ut i den virkelige verden: Møbelet referer til en serie med lignende skumgummilenestoler og -småbord inspirert av joniske søyler som det italienske designkontoret Guframi lanserte i 1972. Ikke minst har skumgummiruinen blitt en merkevare i Angelidakis eget kunstnerskap. Under Documenta 14, som en del av utdanningsprogrammet «The Parliament of Bodies», stilte han blant annet ut Demos, et modulbasert sittemøblement av 69 skumgummiklosser som lignet betong, og som kunne tilpasses programmets ulike forsamlinger og behov.
Senere har Angelidakis stilt ut lignende skumgummiformer i blant annet Moskva, Toronto og New York. I utstillingen later denne markedsføringskampanjen, veven av fiksjon og virkelighet, å feires som en triumf: På en annen videoskjerm opptrer en 3D-printet ansiktsmaske, støttet av et tempelaktig stillas som bæres av et kassettak på menneskeben. Et par høretelefoner spiller elektropop og til musikken snurrer denne sfinksaktige konstruksjonen paraderende rundt.
Den ublu selvtilliten preger samtlige figurer i utstillingen, som de 3D-printede hodene kunstneren presenterer som lekre designobjekter eller de sølvfargede mannekengene han designer og lar marsjere gjennom Møllergata og Street View-landskapet i den nevnte videokollasjen — en kollasj som er laget med enkle midler på kunstnerens hjemmekontor. Ved å blande lag på lag med skjermopptak, fysiske miniatyrmodeller og props som gjenfinnes i galleriet, skaper Angelidakis en speilsaleffekt der virtuelle og virkelige rom blør over i hverandre. Denne nivelleringen av fysiske og digitale rom poengteres ytterligere i de kvasifilosofiske setningsfragmentene som florerer på skjermen: «Is data an image or object?»
Med er par høyttalere og chill klubbmusikk, ledningskveiler og arbeidslamper som avgir et svakt pulserende pastellfarget lys, ligner utstillingen forøvrig en postindustriell lounge. Miksingen av klassiske former, naturmaterialer og marmorflater med ny teknologi gir galleriet en særdeles smakfull stil. Og denne stilen gjør seg utmerket på bilder, ettersom Kion her ikke kan avsløres som fake.
Slik gestalter Softwalks en idé om kunstneren som en impresario som behersker den visuelle kulturens koder, historiske former og bildeforståelse. Kunstneren Angelidakis får dessuten en verdensomspennende karakter, der han fra sofaen i Athen instruerer gallerimedarbeiderne i sanntid og sender ut stadig nye horder av figurer, bilder og artefakter i billige materialer. Dermed later utstillingen til å peke på en likhet mellom kunst og konspirasjonsteorier, slik de begge sirkulerer i den digitale økonomien. Mens de antikke referansene gir utstillingen et ferniss av historisk kredibilitet, etteraper veven av bilder, fordoblinger og kvasifilosofiske utsagn kunstens bud om flertydighet og meningsoverskudd. Her, som med konspirasjonen, er spredningen selve målet, liksom kodet inn i objektets dna.
