Sluttspill 4 “ En ny runde på den internasjonale kunstkarusellen

Den danske forfatteren og essayisten Carsten Jensen har engang uttalt at han fikk mye mer ut av samværet med kunstnere som han kjente enn med verkene deres. Ikke sånn å forstå at disse kunstnerne laget dårlig kunst. De var bare, ganske enkelt, større som mennesker. I kunsten søkte de det marginale og tilslørte, mens de i samtalen med forfatteren søkte det de hadde felles.

På samtidskunstfestivalen Momentum 2006 (nr 4 i rekken) har dette forholdet jevnet seg ut. Festivalen er åpen uten å være påtrengende folkelig. Den understreker og pleier en stadig tettere sammenheng mellom det kunstneriske og det kritiske miljøet.

«Try Again. Fail Again. Fail Better» er hovedutstillingen, med 31 internasjonale kunstnere og kunstnergrupper. Tittelen er hentet fra Beckett. Et kort og treffende uttrykk for den «kunstens selvforbrenning« som ofte er til stede i surrealistiske verk: Kunsten blir kritisk til sin egen utvikling. Fiksjonen kompromitteres. Kunstneren klovner med kunstens virkemidler.

I trappeoppgangen til Galleri F 15 henger et utstoppet villsvinhode. Opprinnelig en pyntegjenstand fra et rikmannshjem, men her kopiert og forvandlet til samtidskunst av kunstneren Juozas Laivys. Originalen henger nå i et museum i Litauen, etter at godset som eide det ble nasjonalisert. Som en del av sitt konseptuelle prosjekt har Laivys gjort en avtale med det samme museet om at villsvinhodet på Momentum skal tilbake til hjemlandet i 2128 og innlemmes i samlingen som et samtidskunstverk. Villsvinhodet kan hjelpe oss med å skjelne omrisset av Becketts aforisme: Om en stund skal kunstens testamente åpnes og sannheten sies med enkle ord. Og den er trøstesløs. Det som før virket ekte og tankemessig dypt vil i fremtiden fremstå som livsfjernt og hult.

Noe av den samme humoristiske håpløsheten preger også verkene til islandske Ragnar Kjartansson og svenske Lars Vilks. Kjartansson har innredet den gamle låvebygningen på Alby gård med skrekkromantiske effekter og kronet verket med bokstavene SCANDINAVIAN PAIN i lysende neon på taket. Overdreven pessimistisk patos skal få oss til å reflektere over alle de mannlige «smertepredikerne» i skandinavisk kunst, fra Strindberg til Munch og Bergman. Hos Vilks er det selve biennalesyndromet som kommenteres. Inne i en lett gjenkjennelig «vilksvoksende» trekonstruksjon gir han oss en visuell prognose på det vi kan vente oss av en stadig mer globalisert kunstscene. Hvilke muligheter har egentlig samtidskunsten når biennalenes tid snart er forbi?

Den største verkparken finner vi i det gamle Moss bryggeri, nederst ved sjøen i den vakkert restaurerte «Møllebyen». Foto og video dominerer, men som vanlig på slike mønstringer dekker tilbudet alle slags former for mer eller mindre kommunikative materialer, fra bilhjul til sagflis og såpebobler.

En av de mest tankevekkende presentasjonene finner sted i sideprogrammet. Filmen «Regarding Others» er en times dokumentarprosjekt, satt sammen av bidrag hvor ulike regissører grovt sagt utleverer enkeltindivider dels gjennom deres bevisste medvirkning, dels mot ofrenes bedre vitende og dels ved hjelp av skjult kamera. Kulturjournalisten og billedkunstneren Charlotte Thiis-Evensen, som i fjor høstet storm for sitt hemningsløst nærgående portrett av »Valborg i Nyksund» har satt sammen programmet og deltar selv med to innslag. «Regarding Others» har sine store sekvenser, men også den samme kyniske slagsiden som filmen om Valborg. Eller hva skal man kalle det når kunstneren snikfilmer en psykisk utviklingshemmet med alle hennes absurde tiks (The Hairdresser) eller dokumenterer husbråk hos naboen gjennom kikkehullet i inngangsdøren (Sherry)?

Det vi ser på Momentum er med andre ord en effekt av kunstlivets mangfoldige praksis, både stort og smått, men mest av alt er festivalen et betenkelig uttrykk for samtidskunstscenens økende profesjonalisering. Vi lever i «blockbuster» – arrangementenes tid. Billedkunst og Rolling Stones er en del av samme utvikling. Det var enklere før, når kunstneren forholdt seg ansikt til ansikt med galleristen og kunstelskere. I dag er det kuratoren man må holde seg inne med, den internasjonalt orienterte kunstarrangøren, som oftest skjult for publikum men solidarisk med kunstneren, politiske beslutningstakere og det lokale næringsliv. Et annet kjent Beckett-sitat (fra første kapittel i hans første roman Murphy) ville trolig fungert like godt som årets logo: «Solen skinte, da den ikke hadde noe alternativ, på intet nytt.»

(Denne teksten er tidligere publisert i en noe forkortet utgave i Bergens Tidende).