Det må vanskapninger og latter til for å bryte ned motsetningen mellom natur og kultur i OSL Contemporarys utstilling natureculture.
I Purity of the Heart One to One på Galleri K fremstår Mari Slaattelids maleri mer urolig og stotrende enn før, men ikke fordi hun har mistet grepet.
For noen år siden kuttet de fleste norske aviser i kunstkritikken, nå kappes Dagbladet, Klassekampen og Morgenbladet om hvem som har den beste dekningen av samtidskunsten.
– Utnevnelsen synliggjør satsningen på det visuelle kunstfeltet, sier Henie Onstad-direktør Tone Hansen som fredag ble oppnevnt til ny leder i Kulturrådet.
Antologien Curating and Politics Beyond the Curator hevder vi må se på flere faktorer enn kuratoren når vi diskuterer utstillingspolitikk. Gjør vi ikke allerede det?
Felles lobbyvirksomhet gjennom den nye organisasjonen Kunsthallene i Norge gir fem kunsthaller og to kunstforeninger fast støtte fra Norsk kulturråd.
I Jaya Howeys utstilling Stay in Bed på Standard (Oslo) er også det pastose strøket en standardisert figur.
I utstillingen Wide Open på Galleri Haaken graviterer Espen Dietrichson mot autonom formalisme. Han er bedre når han lar verkene integreres i den omgivende arkitekturen.
Vegar Moens fotografier av Rosengård bekrefter inntrykket av en innvandrertett bydel. Serhed Waledkhanis rastløse animasjoner gjør flyktningens uro følbar også for betrakteren.
– Kunsten må være litt dum for å være god, sier Martin Creed til Kunstkritikk. Lørdag åpner han en utstilling på galleriet Peder Lund i Oslo.
PARSE-konferansen i Göteborg lykkes med å integrere den kunstneriske forskningen i et større, vitenskapelig forskningsmiljø.
Korte kritikker av Linn Ulvin på Kunstplass 10, Per Inge Bjørlo og Christian Tony Norum på Kunstnerforbundet og Tommy Olsson, Veronica Rebecca Johansen og Prins Preben på QB Gallery.
Den 13:e upplagan vill att vi ska skämmas.
Lawrence Abu Hamdans akustiske kartlegginger på Munchmuseet blåser nytt liv i kunst som kunnskapsproduksjon.
Sterke farger redder ikke Johannes Høies nye veggmaleri på Aker brygge fra de arkaiske klisjeenes grep.
I maleriet er figuration altid en form for reduktion, men man undervurderer kunstmarkedets nye darling Issy Wood, hvis man reducerer hendes malerier til ren millennial-klynk.
Kunstkritikk stöds av
