Per Barclays retrospektiv på Henie Onstad er best når kunsten er fininnstilt på skjøre balanser – mellom kreativ gnist og tradisjon, tilbakeholdenhet og ekspressivitet.
Halvor Rønning temmer det glupske maleriet med overmalinger. Igjen står bilder fulle av selvtvil.
Astrup Fearnley Museet feirer tredve år med en utstilling som forsikrer om at samlingen holder tritt med globale trender.
Munchmuseet retrospektiv med Marianne Bratteli gjør lite for å forsvare påstanden om kunstnerskapets historiske verdi.
Munan Øvrelids virtuose remiksing av historiske malerier er en kunst som lever på lånt tid, men tar også tidsånden på kornet.
Sara Eliassens dokumentariske undersøkelse av Mexicos brutale voldspiral når ikke de analytiske høydene det siktes etter.
Per-Oskar Leus utstilling om frimerker og revolusjon tvinger betrakteren til å tenke som en søkemotor.
Marie Bovos beskjedne akvareller og fotografier anmoder oss om å leve etter solens syklus heller enn nyhetsstrømmens, algoritmenes og finansmarkedenes rytmer.
Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahmes fråtsing i kulturelle fragmenter motsier ideen om at identitet er knyttet til én monolittisk kulturarv.
Festivalen Barents Spektakel på den norsk-russiske grensen forsøker etter beste evne å fortsette som før.
Ahmed Umar forener en sterk personlig historie med et kritisk blikk på europeiske stereotypier av afrikansk kultur.
Årets Transmediale-festival i Berlin finner avbrekk fra digitalt svartsyn i klubbkulturens massesuggesjon.
Är monumentet på väg att ersättas av verk som sätter individens positiva upplevelse i centrum? Nytt minnesmärke över terrordåd i Stockholm hyllar kärleken.
Uavhengig av forbindelsene til samtiden er det Hannah Ryggen som er det beste i Hannah Ryggen-triennalen.
Gyldenpris Kunsthall i Bergen skylder fortsatt produksjonsstøtte til tre av kunstnerne de stilte ut i 2024.
Med aviser, balloner og undskyldninger på stribe inviterer Banu Cennetoğlu til samtale om menneskerettigheder. Man skal være vågen for at få dybden med.
Kunstkritikk stöds av
