Tiden stoppet endelig opp og la seg i perfekte smørdeigsfolder under en av kritiker Maria Mosengs største kunstopplevelser i år.
Utstillingen med palestinske kunstnere på Nitja er også en praktisk øvelse i forskyvningen av definisjonsmakt.
Kunstnergruppen Institutt for degenerert kunst gjenoppstår hos Christian Torp i Oslo.
Daddy’s Dinner på Tenthaus i Oslo navigerer i maktdynamikker som aldri virker helt sementerte.
Britta Marakatt-Labbas utstilling på Nasjonalmuseet viser at alternative livsformer til kapitalismen er mulig å billedliggjøre.
Gjør Fatou Åsbakk et forsøk på å fornye institusjonskritikken, eller bare hacke oppmerksomhetsøkonomien?
Generasjonsgapet er en avgrunn som blir resonanskasse for Franciska Eliassens filmbudskap.
I Apichaya Wanthiangs solo på Munchmuseet ledsages intimiteten av en lengsel etter nærhet.
For Synnøve Anker Aurdals frodige tekstilarbeider er Astrup Fearnley Museets påtrengende arkitektur en lett match.
Sammenstillingen av Kaia Hugin, Hasan Daraghmeh og Magdaléna Manderlovás verk risikerer mer årelating enn vitalisering.
UKS’ jubileumsutstilling undersøker fellesskapets betingelser, men er mest interessant som en fortelling om kunstnerens forhold til naturen.
I sin utstilling på Fotogalleriet romliggjør Dora García arkivet og bidrar til følelsen av historisk mobilitet og mental berøring.
Ansvarlig redaktør for Kunstkritikk, Mariann Enge, om kunsten som fanget følelsen av verden anno 2024.
I år blæste nye vinde ind over Christiania og gav Kunstkritikks redaktør i København håb om, at fornyelsen af dansk kunst en dag kunne udgå derfra.
Sex och död i Helsingfors, meditativt landskapsmåleri i Oslo och en glimt av konstens framtid i Köpenhamn. Konstnären Ernst Billgren ger oss sin topp-tre lista.
En liten nisse som gjemte seg inne i en fontenepumpe ga Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen, et anfall av nostalgi.
Kunstkritikk stöds av
