Mickael Marmans energibomber fisker oss opp fra doomscrollingens avgrunn.
Hvem er venn og hvem er fiende i Jelsen Lee Innocents utstilling på Nitja?
Tiden stoppet endelig opp og la seg i perfekte smørdeigsfolder under en av kritiker Maria Mosengs største kunstopplevelser i år.
Utstillingen med palestinske kunstnere på Nitja er også en praktisk øvelse i forskyvningen av definisjonsmakt.
Kunstnergruppen Institutt for degenerert kunst gjenoppstår hos Christian Torp i Oslo.
Daddy’s Dinner på Tenthaus i Oslo navigerer i maktdynamikker som aldri virker helt sementerte.
Britta Marakatt-Labbas utstilling på Nasjonalmuseet viser at alternative livsformer til kapitalismen er mulig å billedliggjøre.
Gjør Fatou Åsbakk et forsøk på å fornye institusjonskritikken, eller bare hacke oppmerksomhetsøkonomien?
Generasjonsgapet er en avgrunn som blir resonanskasse for Franciska Eliassens filmbudskap.
I Apichaya Wanthiangs solo på Munchmuseet ledsages intimiteten av en lengsel etter nærhet.
For Synnøve Anker Aurdals frodige tekstilarbeider er Astrup Fearnley Museets påtrengende arkitektur en lett match.
Sammenstillingen av Kaia Hugin, Hasan Daraghmeh og Magdaléna Manderlovás verk risikerer mer årelating enn vitalisering.
Är monumentet på väg att ersättas av verk som sätter individens positiva upplevelse i centrum? Nytt minnesmärke över terrordåd i Stockholm hyllar kärleken.
Uavhengig av forbindelsene til samtiden er det Hannah Ryggen som er det beste i Hannah Ryggen-triennalen.
Gyldenpris Kunsthall i Bergen skylder fortsatt produksjonsstøtte til tre av kunstnerne de stilte ut i 2024.
Med aviser, balloner og undskyldninger på stribe inviterer Banu Cennetoğlu til samtale om menneskerettigheder. Man skal være vågen for at få dybden med.
Kunstkritikk stöds av
