Utstillingen med palestinske kunstnere på Nitja er også en praktisk øvelse i forskyvningen av definisjonsmakt.
Kunstnergruppen Institutt for degenerert kunst gjenoppstår hos Christian Torp i Oslo.
Daddy’s Dinner på Tenthaus i Oslo navigerer i maktdynamikker som aldri virker helt sementerte.
Britta Marakatt-Labbas utstilling på Nasjonalmuseet viser at alternative livsformer til kapitalismen er mulig å billedliggjøre.
Gjør Fatou Åsbakk et forsøk på å fornye institusjonskritikken, eller bare hacke oppmerksomhetsøkonomien?
Generasjonsgapet er en avgrunn som blir resonanskasse for Franciska Eliassens filmbudskap.
I Apichaya Wanthiangs solo på Munchmuseet ledsages intimiteten av en lengsel etter nærhet.
For Synnøve Anker Aurdals frodige tekstilarbeider er Astrup Fearnley Museets påtrengende arkitektur en lett match.
Sammenstillingen av Kaia Hugin, Hasan Daraghmeh og Magdaléna Manderlovás verk risikerer mer årelating enn vitalisering.
UKS’ jubileumsutstilling undersøker fellesskapets betingelser, men er mest interessant som en fortelling om kunstnerens forhold til naturen.
I sin utstilling på Fotogalleriet romliggjør Dora García arkivet og bidrar til følelsen av historisk mobilitet og mental berøring.
De idylliske omgivelsene til Momentum 11 truer med å overdøve biennalens velmente anslag til aktivisme.
Ilavenil Vasuky Jayapalans utstilling på Kunsthall Oslo er et sted for å samle styrke.
Esben Weile Kjær er muligvis et stjerneskud, men hans Solar System i Aalborg består af rottebefængte ruiner, mutationer og falske diamanter. Er der substans i hans solsystem?
Urtiden inviterer nåtiden med på rave i Linda Lamignans utstilling på Galleri F15 i Moss.
Modet stämmer träff med döden i Ann-Sofie Backs retrospektiv i Stockholm.
Kunstkritikk stöds av
