Rommet, brettet og foldet

Marie Buskovs elegant foldede skulpturer på Oslo Kunstforening fascinerer, men er dessverre preget av en litt skjematisk kunstnerisk prosess.

Marie Buskov, Foldet perspektiv. Foto: Christina Leithe Hansen.
Marie Buskov, Foldet perspektiv. Foto: Christina Leithe Hansen.

Marie Buskovs lavmælte utstilling Foldet perspektiv i Oslo Kunstforening er en elegant iscenesettelse av vekselvirkningen mellom to- og tredimensjonalt rom. Men jeg skulle gjerne ha sett henne utfordre sin til nå suksessrike kunstneriske strategi.

Åtte skulpturer er freset ut i stål, brettet og svartlakkert. Seks av disse angulære formene er plassert på gulvet, mens to henger på veggen. De er omlag en halv centimeter tykke og ved første blikk ser de skjøre ut, som utskårne pappsilhuetter. I tillegg viser Buskov syv innrammede collager, der fargede papirbiter er skåret til og plassert i geometriske komposisjoner som kan minne om konstruktivistene Liubov Popova eller Aleksandr Rodsjenko.

Skulpturenes deskriptive og oppramsende titler, som Window, Wall, Folded, Burgundy eller Window, Folded, Black and Blue, hinter om deres tilknytning til Kunstforeningens interiør. «Fra egne fotografier av arkitektoniske strukturer i utstillingslokalet og byrommet utenfor har hun skåret ut skulpturelle former,» forteller Oslo Kunstforening. At denne setningen er mer eller mindre direkte sakset fra teksten som fulgte Buskovs utstilling på Kunstnerforbundet i 2013, og at det øyensynlig var samme fremgangsmåte som lå bak verket hun ble tildelt Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend for i 2012, forsterker inntrykket av at denne stedsspesifikke metoden paradoksalt nok er blitt en formel. Når selve metoden er såpass generisk, tilfører det «spesifikke» ikke skulpturene stort annet enn å gjøre forelegget litt mindre vilkårlig.

Marie Buskov, Foldet perspektiv. Foto: Christina Leithe Hansen.
Marie Buskov, Foldet perspektiv. Foto: Christina Leithe Hansen.

Mye av det siste tiårets abstrakte maleri og skulptur (og alt som befinner seg et eller annet sted imellom disse kategoriene) har tilstrebet å ha en referensiell basis i «virkeligheten», som for på forhånd å imøtegå innvendinger om verdensfjernhet. Det er ikke til å unngå at det etter hvert går en viss automatikk i disse strategiene, at det utvikler seg til en manér. Ofte er de «konseptuelle grepene» gjort i en håndvending, og diskursen som draperer kunsten er preget av redundans. I fjor begynte betegnelsen zombie formalism å hjemsøke amerikanske kunstblogger; her hjemme har Klassekampens kritiker Øivind Storm Bjerke brummet om «den nye akademismen».

Nå er det litt mer å hente hos Buskov. Utstillingen er nøktern, og plasseringen av skulpturene er gjort med nennsom presisjon. Enkelte steder reflekteres sollyset fra Kunstforeningens vinduer i det blankbonede, grå gulvet, og danner blåskimrende ekkoer omkring kunstnerens «foldede vinduer». Vinduet er et av kunsthistoriens mest slitesterke motiver og metaforer. Det utgjør grensesnittet mellom kunstnerens avsondrede atelier og verden utenfor, men peker også tilbake på bildets egen overflate. Buskovs vinduer folder denne tematikken inn mot seg selv. Mest avgjørende er det at skulpturene bygger på todimensjonale bilder. Mange av vinklene i stålsilhuettene er skråttløpende, i henhold til kameralinsens perspektiv. Når «utklippene» i tillegg er foldet, slik som det midterste rommets Window, Folded, Purple, blir effekten et slags sammenfall av todimensjonalt og tredimensjonalt rom. Interessant nok blir dette ytterligere forsterket når man ser på fotografier av utstillingen; hadde det ikke vært for at skulpturenes perspektivlinjer ikke stemte overens med resten av rommet, kunne man bli forledet til å tro at disse svarte feltene var klippet ut av rommet.

Marie Buskov, Foldet perspektiv. Foto: Christina Leithe Hansen.
Marie Buskov, Foldet perspektiv. Foto: Christina Leithe Hansen.

Diskussion