En simulert flette hvitløk (Protective keychain) henger rett innenfor døra i Kier Cooke Sandviks utstilling Get Out of My House på Podium. I disse tider med illevarslende, sågar monstrøse utsikter, ideologiske og klimatiske, er vel behovet for synlig vern mot onde ånder ingen overraskelse. Fantasmene sitter løst i samtiden, og vipps har du invitert Dracula over dørstokken – mot bedre vitende.
Vel innenfor melder det trivielle seg, definitivt dennesidig og mundant, i form av et spredt og kronglete interiør som utgjør kunstnerens hittil største soloutstilling (han gikk ut fra Kunstakademiet i 2021). Ymse møbler og løsøre er arrangert i individuelt titulerte konstellasjoner, omkranset av bilder på veggen. Den romlige scenografien antyder noe privat og dunkelt, en seig og vond hjemme-hos-reportasje. Foran vinduene henger grove blå gardiner, veggene er malt i lilla tristesse og en lampe med liksom-koselig tekstilkappe slenger fra taket – her er ingen ledningssladder diskret skjult. En gebrokken miks av kontoraktige stoler utstyrt med kubbelys og hyssing, og spinkle bord med provisoriske oppstillinger, setter tonen.
Det hagler formelig med loppismateriale, som i den uanselige kompisjonen kalt Ouch, med en liten og forhutlet kaffemaskin med et duosett kopper, ledsaget av en lekeape i pastellplysj og et miniatyrbord med et knippe dukkehus-dimensjonerte objekter: Jeg skimter blant annet et sverd, et skjell og en kniv. Dette miniformatet dukker stadig vekk opp, og skaper et inntrykket av en parallell og kontrollert lekeverden, puslet sammen av en usynlig hånd. Håndverket krever verken anerkjennelse eller gjenkjennelse.
En umiskjennelig 90-tallsestetikk siver gjennom. Å skjene til dette tiåret må vel kalles en nokså tidstypisk trend. Tiårets stilistiske katalog vil avhengig av øynene som ser enten være en attraktiv mal for et formspråk eller noe som best er glemt. Cooke Sandviks form for nostalgi er taggete, med et potensielt ubehag. En modell av et hus later til å spille en prominent rolle, som i en slags mental utgravning av rufsete rom fra hukommelsen, med uklare, smått truende objekter som overhodet ikke er dimensjonert til de faktiske rommene. Det må være lov å si at tematikken rundt huset som beholder for interne hemmeligheter, er noe forslitt, men denne røffe modellen har en tøddel av ugjennomtrengelighet ved seg, som i positiv forstand gjør den vanskelig å plassere. At huset, og ideen om et hjem, er omdreiningspunktet her, gjør utstillingstittelen ytterligere tydelig med sin avvisende oppfordring: «kom deg ut». Nærværet ditt er ikke akkurat høyeste prioritet.
Cooke Sandviks sammenraskede, nesten nødtørftige, interiør står i åpenbar kontrast til interiørmagasinenes glansede oppslag, hvor stemningsskapende lyssetting og visuelle effekter maner fram noe fordelaktig om god smak og komposisjonsteft. Ideen om fullbrakt identitet via eiendeler og design slår her helt knute på seg. En glasskule ligger på en miniatyrkrakk, med hint om spådommer. Klumpete keramikk veksler med i utgangspunktet håpefulle orkideer, men i denne konteksten holdes også blomstene i et svett og oksygenfattig grep. Alt virker egentlig fortapt i filt og strie. «Psycho-Decorating» står det skrevet på en av tegningene på veggen – det oppsummerer effektivt hvordan en dystopisk mentalitet organiserer den hjelpeløse pynten.
Utstillingen synes altså drevet av en psykologiserende tilnærming. Betrakteren blir en inntrenger som må navigere etter små drypp av informasjon som på ingen vis garanterer for en større sammenheng – man blir hengende i noe uavklart. Samtidig følger den en klassisk lynchiansk oppskrift hvor det antagelig kravler av vold og mørke kun et spadegrep inn i fasaden. Den underliggende surrealismen får tydeligst utløp og grafisk form i rekkene av de små, for det meste kvadratiske akvarelltegningene som henger i rader på veggen, men likevel er vindskjeve når man kommer nærmere. Det er etter mitt syn her utstillingen får sin mest fortettede og vellykkede form. De kondenserte, collage-aktige bildene vekker interesse og har en viss originalitet. De virker åpne for tolkning og er uforutsigbare i motiv og formspråk, som betrakter famler man rundt i en hovedsakelig mørk koloritt som skjener mot en obskur drømmelogikk. I ett av dem peker en figur mot verktøy på et bord med en mystisk gest, nedre del av bildet viser muligens sitronformede lanterner. Eksplisitte, i flere scener tvetydig seksualiserte, motiver veksler med stiliserte mønstre. Hjemmets forventede trygghet skrelles av, som en slags avsverging.
I Podiums utstillingstekst figurerer noen litt oppskriftsmessige formuleringer om personlig heling av traumer gjennom kunsten, men jeg skulle gjerne sett at utstillingen i mindre grad ble knyttet opp til interne renselsesprosesser, som man som betrakter uansett kan forholde seg til i svært begrenset grad. Utstillingen havner i limbo mellom et personlig, terapeutisk program og muligheten for å la de antydede destruktive understrømningene ta ordentlig tak i betrakteren på et mer overordnet plan. Hvordan kan koblingen mellom interiørets sære objekter og de platecover-aktige tegningene nå ut med litt mer avklarte og forløste fortellinger som kan øke nerven? Det er spørsmålet jeg går ut av døra med, rett ut på glattisen.
