Det er på en måte veldig passende at Sol Lewitt, selve prototypen på den konseptuelle kunstneren, presenteres på den måten som det gjøres her; på et bord. Ideelt hadde det vært et operasjonsbord, men man kan ikke få alt.
 |
| Sol LeWitt, from Sentences on Conceptual Art, 1968 Courtesy of Collection Daled, Belgium, © Estate of Sol LeWitt, 2009 |
Til gjengjeld foregår det på OCA, i lokaler som i seg selv er så autoritære at det virker helt naturlig å ha en utstilling på et bord, særlig – vil jeg si – med den typen kunstner Lewitt er. I en institusjon som med jevne intervaller er utsatt for misforståelser, med overlegg eller ikke, blir dette en manifestasjon av nøktern, strikt institusjonell saklighet. Men det er fint at utstillingen utelukkende kretser rundt disse tingene; håndskrevne utkast til et manifest, kantet av en serie postkort til kunstsamleren Herman som strikt gir saklige opplysninger om hva som ble skrevet når. Dette er hele utstillingen, og den er dritgod. Ikke sånn at jeg stått og nistirret på den håndskrevne skriblingen for å lese det, altså. Nei, overhodet ikke, jeg har vært der i et kvarter etter stengetid og drukket hvitvin – på vei mellom punkt A og B en sen ettermiddag. Jeg har tross alt lest Sentences on Conceptual Art tidligere – og selv om jeg ikke husker et ord av det skulle det være unødvendig å lese et tidlig utkast til dette arbeidet, særlig ettersom det er knotet ned for hånd i gulnede notatbøker for 40 år siden. Nærmest uleselig. Det er jo ikke det som er poenget her; disse originalene – for det er jo hva det faktisk er – bærer med seg noe så uhørt som et lite hint om autentisitet. Sol Lewitt holdt faen ta meg i den pennen som skrev ned dette, altså. Et lett musealt preg av noe som er gravd ut fra et lenge lukket arkiv legger seg med dette over bordet som er utstillingens hele arena, der det befinner seg i den ene enden av lokalene til OCA. Og det er på mange måter perfekt; Sol Lewitt er fortsatt et stødig referansepunkt i samtiden, enten arven blir behandlet ironisk, fundamentalistisk, eller som en bipolar lidelse. Jeg kan gi eksempler på alle disse, men jeg har ikke lyst akkurat nå. Men det jeg faktisk leser er selvfølgelig postkortene, som overhodet ikke sier mer enn hva som er nødvendige fakta om det ene eller andre manuskriptet. Så vidt med et «med vennlig hilsen» helt til slutt. Så vidt. «Så vidt» høres litt ut som en komprimert måte å si Sol Lewitt, gjør det ikke?
Ingressbilde: Sentences on Conceptual Art, Postcard Addressed to Herman Daled dated 12 April 1973, Ink on paper (postcard)/ 10,4×15,3 cm, Courtesy of Collection Daled, Belgium, © Estate of Sol LeWitt, Photo: Vegard Kleven
Annonse:
