Fra torsdag 25. november kan du bli bedre kjent med seks norske samtidskunstnere og deres kunstneriske forbilder i den nye NRK-produksjonen «Kunstnerliv». Jeg har sett de tre første av totalt seks episoder, hver på førti minutter. Disse handler om Sverre Bjertnæs og Bendik Riis, Trude Viken og Edvard Munch, samt Ahmed Umar og Lotte Konow Lund. Vi ser kunstnerne i hverdagslige situasjoner der de spiser søndagsfrokost med familien, mater hunden med gulostskiver ved bordet og rydder kjøkkengulvet for søppel kattene har dratt utover i løpet av natta. I tillegg vil hver episode belyse et mer alvorlig aspekt ved livene som beskrives. I Bjertnæs’ tilfelle dreier det seg om kunstnerens tidligere alkoholmisbruk, Viken baler med usikkerhet knyttet til sin mangel på høyere kunstutdannelse og episoden om Umar forteller om utfordringer knyttet til kunstnerens homofili.
Serien følger kunstnerne under forberedelse til utstillinger, Bjertnæs ved Kunsthall Trondheim, Viken ved Vestfossen Kunstlaboratorium og Umar til en gruppeutstilling i forbindelse med Sandefjord Kunstforenings Kunstpris. De lager kunst «på direkten»; vi får glimt inn i prosessen når Bjertnæs og Viken maler, og Umar jobber fram skulpturer i leire, tre og gips. Vi møter også kunstnernes utvalgte sparringspartnere, både faktisk og gjennom bildemontasjer akkompagnert av Njål Engesæths fortellerstemme. Denne holder seg for det meste nøytralt beskrivende, men fargelegger og fortolker tidvis koblingene mellom hovedpersonen og forbildet. Det utalte premisset er: Hva kan disse samtidskunstnerne lære av å komme nærmere sine forbilder? Premisset oppleves litt konstruert og fungerer best der forbildet fortsatt lever (Lotte Konow Lund), da det gir rom for dialog mellom to yrkesaktive kunstnere, noe det kunne vært mer av på riksdekkende tv. Møtene med de avdøde kunstnerne stivner lettere i stereotypier: Riis den sinnssyke og Munch den ensomme, rusavhengige og lidende.
Programmet berører noen grunnleggende problemstillinger som hvordan vi definerer god kunst. Eksempelvis maler Bjertnæs over gamle malerier han ser på som svake, da de er preget av å være produsert i en periode av livet der han ikke hadde det bra. Sporet om kunstnerisk kvalitet og anerkjennelse tas opp igjen i episoden om Trude Viken, en utdannet hjelpepleier som fikk sitt kunstneriske gjennombrudd som godt voksen etter at Richard Prince ville kjøpe arbeidene hennes på Instagram. Han medvirket også til at Viken fikk tilbud om en separatutstilling i New York, noe som sparket i gang Vikens kunstkarriere også her hjemme. I denne episoden foreslår kunstsamleren Rolf Hoff at sosiale medier bidrar til en mer demokratisk kunstverden, og episoden frir til publikum gjennom Askeladden-vinklingen, at det faktisk er mulig å få en plass på kunststjernehimmelen selv uten høyere kunstutdannelse.
Bildet av de ulike kunstnernes liv og virke fylles ut gjennom samtaler med kunsthistorikere, samlere, kuratorer og deres egne familiemedlemmer. Scenene med de sistnevnte gir et avbrekk fra den litt høytidelige tonen som ellers preger produksjonen. Blant annet er moren til Trude Viken, Synnøve Madsen, en likendes og livlig type som med glimt i øyet beskylder datteren for å være uanstendig. Men serien forøvrig vektlegger alvoret. Delvis gjennom hvilke situasjoner som trekkes fram, delvis gjennom hvordan programmet er klippet og tonesatt. Lydsporet er slepende og for det meste dunkelt, selv scenene der Ahmed Umar danser livlig i Pride-paraden i Oslo vises i saktefilm til en melankolsk låt.
Melankoli er seriens hovedstemning, og jeg lurer på om det gjennomgående fokuset på kunstnernes personlige inngang til det de lager er en medvirkende faktor. Konow Lund, Umars forbilde, kommenterer at det for henne er unaturlig å skille mellom hva som er kunst og hva som er livet. Og det kommer unektelig sterke arbeider ut av dette kunstneriske ståstedet, som sarkofagen Umar laget til seg selv i What Lasts! (Sarcophagus) (2016). Verket var en reaksjon på familiens uttalelser om at han var som død for dem etter at han sto frem som Sudans første åpne homofile. Det er også i denne episoden vi kommer tettest på ideene som ligger bak kunsten. Umars valg av et levende idol åpner opp for en fruktbar og realistisk samtale mellom to fagfeller, noe som også tydeliggjør hva de to kunstnerskapene har til felles.
Historikeren Ivo de Figueiredo, som skriver en biografi om Munch, sier til Viken at maleren ville «leve sterkt», at dét var kunstnerlivet for ham. Etter å ha sett programmets tre første episoder, sitter jeg igjen med mange spørsmål rundt hva det er verdt å vise fram fra et kunstnerliv. Hvordan forteller vi historier om kunstnere? Må de nødvendigvis være så inderlige og personlige?
Til å skulle være en serie om kunstneres liv, er det for eksempel lite fokus på økonomi. Episoden om Viken svinger så vidt innom tematikken når det fortelles at hun, på foreldrenes oppfordring, valgte hjelpepleieryrket framfor kunsten for å sikre seg økonomisk. Ellers nevnes hovedsakelig penger i forbindelse med salg av kunst for svimlende summer og den reale kunstprisen på 200 000 kroner som Umar ikke vinner. Denne unnlatelsen er symptomatisk for en tendens til å overse aspektene som i realiteten definerer et kunstnerliv til fordel for de mer saftige skjebnehistoriene. Jeg vil ha mer. Ikke om mating av kjæledyr, men om selve kunsten, om tankene og ideene bak verkene. Mer om kunstnernes økonomiske og sosiale situasjon, samt hvordan de får ihop hverdagen.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene av «Kunstnerliv». De neste tre episodene er med Maria Pasenau og Bjarne Melgaard, Sverre Malling og Louis Moe og Jennie Bringaker og Ingerid Kuiters. Serien vises på NRK fra torsdag 25. november.
