Jeg tror den første gangen jeg så et verk av Constance Tenvik var i skauen i Baneheia i Kristiansand. Der gjennomførte kunstneren en performance hvor hun stod tynnkledd i en tue, med en tekanne på hodet og (passende nok) ulte et dikt av den norske poeten Tor Ulven, ut gjennom tuten på kanna. På et arrangement dominert av gravalvorlige litteraturynglinger, var dette litt av et valg.
Det er ikke alle som liker at kanon blir lekt og tullet med. Dette er tilsynelatende ikke et hensyn for Tenvik, som siden den gang jeg så Ulven-tuten har tatt for seg størrelser som Wagners Tristan og Isolde, Eglingtons Ivanhoe og nå senest Fuglene av Aristofanes, i utstillingen Tio-tio-tinx på Munchmuseet i Oslo. En uforferdet og farseaktig omgang med litteraturens klassikere later til å være både utgangspunkt og metode for Tenviks skrullete og fargesterke installasjoner.
I tidligere verk av kunstneren, har hun yndet å holde seg innenfor en palett av intense pasteller. Jeg har ofte tenkt på utsalgssteder for godteri i løsvekt, med syntetiske turkise, gule og babyrosa søtsaker med gnistrende sukkergranuler, eller vindusdesignet i klesbutikker i den dyrere enden av skalaen. Det var noe ufarliggjørende og nivellerende over dette valget, med farger med lik lyssterkhet og kontraster som stort sett kun lå i Tenviks innsmigrende, kursoriske figurtegninger. Tenvik velger seg ofte utstillingsdesign som peker på omgivelser som alt er en teatral matrise, for eksempel teateret, vinduseskposisjonen eller budoiret. For Tio-tio-tinx er skalaen tilpasset det store romvolumet i Munchs tiende etasje, og minnet meg overraskende mest om et kirkerom. Ikke akkurat en udramatisk ramme.
Selv om forelegget for utstillingen ikke har noe med kirkelighet å gjøre, tar Fuglene for seg forholdet mellom mennesker og gud(er), samt menneskets plass vis-à-vis høyere makter. Aristofanes fortelling handler om to mennesker som invaderer himmelen etter å ha gått lei livene sine på jorda. Mennene overbeviser fuglene om å slutte å flakse rundt som noen tosker og heller bygge en stat i himmelen. Slikt blir det selvsagt kaos av. Mindre så i Tenviks utstilling. Her er installasjonen ordnet i grupper av skulpturer, vevnader og video i et slags tredimensjonalt narrativ.
Man trer inn i et mørkmalt rom i Munchmuseets tiende etasje, kun opplyst av spotter. En større projeksjon i enden av rommet er flankert av seks monumentale, digitale vevnader som henger fra taket i to rader, slik at gangen fram mot videoverket minner litt om en prosesjon fram mot et alter. Vevnadene har figurative motiver på begge sider som viser kropper og objekter vagt henvisende til antikken, i Tenviks sedvanlige, bølgende stil. Fargebruken i disse jacquardverkene er dypere og mer mettede enn det jeg har sett av kunstneren før, og forsterker assosiasjonene mine til liturgiske tekstiler, eller endog heraldikk – noe Tenvik har arbeidet med også tidligere, i utstillingen Myk Harnisk (UKS, 2017).
Skulpturer av bemalt stål og aluminium representerer menneskene og fuglene. To sterkt stiliserte gubber kan minne om henholdsvis en havarert lampeskjerm (Mr Convincing (Pisthetaerus)) og en kroket stumtjener (Mr Hopeful (Euelpides)), mens en rad av vinger dandert på en stålkonstruksjon (The Wing Stand) og en tim-burtonsk port med fugleføtter (The Olympian Gate)formodentlig representerer fuglefolket i den antikke komedien. Den lydhermende utstillingstittelen Tio-tio-tinx peker på hvordan Aristofanes (i Ian Johnstons engelske oversettelse) fonetiserer låten av svaner i stykket Fuglene. Denne forskyvningen av menneskespråket til fordel for svanespråk i en utstilling som tar utgangspunkt i et klassisk stykke litteratur, punkterer selvhøytideligheten man kunne frykte å finne, gitt det antikke forelegget, selv om utstillingen også er – formodentlig intensjonelt – pompøs.
Installasjonens video viser tolv olympiske guder, gestaltet av pene, utkledde mennesker i en sjarmerende koreografi som får meg til å tenke på Tenviks strek. Den filmede danseforestillingen er visstnok innspilt i Munchs vinteratelier på Ekely i Oslo, uten at man enkelt kan se noe slektskap mellom Munch og Tenvik. Scenografien består av draperte tekstiler, og utøverne er ikledd moderne togaer og sminke. Også i tidligere videoer har Tenvik lekt med bevegelse og overskridelse i grupper av iscenesatte mennesker. I Myk Harnisk, var det for eksempel et overdådig etegilde blant puerile og grådige voksenpersoner. I Tio-tio-tinx er den bejublende og karnevaleske estetikken fra tidligere verk tonet noe ned. Det samme er de abjekte elementene, som grising og sløsing med mat og voksne som oppfører seg som unger. Likevel er det noe orgielignende ved bevegelsene til de tolv utøverne også her. Ditto i vevnaden Bird Mania kan man se menneskefigurer som tilsynelatende hoper seg sammen i dans og omfavnelse.
Et aspekt ved Tenviks utstillinger jeg har merket meg tidligere, er at de, tross flørtingen med hedonistiske utskeielser, er blottet for erotikk, rus og vold. Det er snarere en barnlig uskyld over dem, som om det drikkes brus og ikke vin, som om utøverne tøyser og leker, ikke har seg eller slåss. Noe ved denne sublimeringen av livets stinkende, smertefulle realia i selskapsleker og moro, får meg til å tenke på reklamer for «feminine hygieneprodukter», hvor støtende kroppsvæsker er byttet ut med kirurgisk, viskøs gelé. Jeg var personlig ikke selv tilstede i Aten i 414 fvt., men etter hva som har kommet meg for øre, var bystatens orgier, symposier og seminarer ikke PG-13. Det hadde vært interessant å se hva Tenvik, som tilsynelatende ikke i særskilt grad tynges av selvsensur, og med en burlesk sans for humor, ville gjort med Aristofanes satiriske komedie, dersom hun lot den voldelige konteksten stykket er skrevet i – militær invasjon og imperialisme – være nettopp mørk og voldsom.
