Verden står i flammer, i hvert fall ifølge masterutstillingen ved Kunstakademiet i Trondheim, i år titulert Bridges are Burning. Kvinnekroppen er en slagmark, urfolk frarøves landrettigheter, avantgarden er død og impotent, virtuelle verdener avleder fra virkeligheten og imperialismen lever i beste velgående. Om det ikke skulle være nok, så galopperer vi mot en global miljøkatastrofe og masseutryddelse.
Det store flertallet av de tolv avgangsprosjektene som vises på TKM Gråmølna peiler seg inn på hver sin utvalgte krise gjennom det man kan kalle kritiske undersøkelser. Intervjuer, filosofi-referanser, arkivmateriale og spekulativ fiksjon omsettes til tidsbaserte verk eller installasjoner. Selv om det finnes et stort potensial for en samstemt utstilling, spesielt til avgangsutstilling å være, er kunstnernes prosjekter stemoderlig behandlet i kuratorisk forstand. Nesten alle presenteres med en klynge verker i hvert sitt rom, og overordnet ligner utstillingen mest av alt en serie med mini-soloer. De andre kunstakademiene i Norge har, spesielt i senere år, vist avgangsutstillinger som til forveksling er like andre gruppeutstillinger. Det er formatet utvilsomt tjent med.
Den ekspansive arten til flertallet av prosjektene i Bridges are Burning bidrar ikke til at kunstnerne får fremmanet ytterligere kompleksitet fra tematikkene sine. Flere har dessuten produsert sekundærverk (lydspor, tekster, publikasjoner og dikt) som leverer en fortolkning av eget kunstnerisk prosjekt, nesten som en brukerveiledning. Det oppleves i overkant selvanskuende – for det er jo ikke slik at de krisene som løftes frem er ubeskrevne blad i samtidskunsten for øvrig.
I essayet Capitalist Realism (2011) hevdet den britiske kritikeren Mark Fisher at krisetilstander er den nye normalen, og at det som konsekvens har blitt lettere å forestille seg verdens undergang enn et politisk og økonomisk alternativ til kapitalismen. En pessimisme som ligner Fishers gjennomsyrer Martin Palmers skøyeraktige fortelling om kunstnergruppen HIVE, angivelig aktive i Trondheim fra 1979 til 81. Gjennom en punkinspirert fanzine-estetikk, benyttet på publikasjoner, tekster, fotocollager, et lydspor og et monter fylt med memorabilia forteller Palmer om hvordan HIVE og dets enigmatiske leder J.D. konkluderte med at de klassiske avantgardestrategiene hadde blitt politisk impotente. Den fatalistiske innstillingen til kunsten kommer tydeligst til uttrykk i lydsporet, hvor en kvinnestemme repeterer mantraer som «art disputes reality, but does not hide from it» og «terror is the logical conclusion for cultural impact».
Palmers arkivfiksjon uttrykker skepsis til muligheten til å agere politisk gjennom kunsten, kanskje til og med muligheten til å uttrykke noe som helst uten å henfalle til voldsutøvelse. Parallellene til hvordan situasjonistene nådde stadig mer anti-estetiske og anti-kunstneriske standpunkter er påfallende. Flere av de øvrige kunstnere i Bridges are Burning velger å undersøke urett, men i motsetning til fortellingen om HIVE, som legger opp til at betrakteren skal vurdere implikasjonene av gruppens standpunkter, er disse prosjektene i overkant rettledende, med lite rom for fortolkning. Trude E. Bekks hulelignende installasjon La fjella Leve! er dokumentarisk i fremgangsmåten og handler om hvordan vindmølleutbygging innvirker på den samiske reindriftskulturen. Lyden av en vindmølle fyller det mørklagte rommet og veggene er dekket med sitater fra samiske vindmøllemotstandere. Midt på gulvet ligger det publikasjoner knyttet til prosjektet. Flere av de Bekk har snakket med føler seg overkjørt av myndighetene, andre opplever saken deres feil fremstilt i mediene.
Mens Bekk fører vitnesbyrd på vegne av stemmer som kanskje ikke ellers ville blitt hørt, baserer Letizia Balzis prosjekt The Gendered Planet seg på feministiske analyser av strukturell undertrykkelse. Verket, som tar form av utskrifter på veggen og et kortspill hvor hver farge i kortstokken viser til én mekanisme gjennom hvis kvinnekroppen utsettes for kommodifisering. Tekstene på kortene forteller for eksempel om hvordan moteindustriens markedsføring påvirker kvinner, og videre om hvordan markedsføringen fører til overforbruk og miljøproblemer. Andre kort avbilder kvinnekroppen slik den fremstilles i populærkulturen og i kunsten. Jeg trekker noen kort og sorterer, men forsøker meg ikke på regelvariantene som er ment for mer enn én spiller. Kanskje verket hadde vært tjent med å realiseres som en spillkveld? Alene i installasjonen, så fungerer den som et enkelt oppslagsverk, i mindre grad utgangspunkt for meningsutveksling slik spillformen tilsier at kunstneren ønsker seg.
Kasper Holms scifi-inspirerte kortfilm Critical Materials åpner med bilder av mennesketomme landskap, før vi følger maskekledde skikkelser på en rituell reise gjennom huler, tidvis fylt med røyk eller mystisk lys. Grunnstoffene vismut, antimon og fluorspar (visstnok viktige i tilvirkningen av elektronikk) har i filmens univers blitt levende organismer, jordens arvtagere i etterkant av en uspesifisert økologisk katastrofe. Loggbøkene til geologen Dr. Laula beskriver gjennoppdagelsen av filmen og gjennomsyn av den som en sjelsettende opplevelse. Den skjønnlitterære-teoretiske hybridteksten er ment som et metanarrativ og Holm kommenterer hyppig sin egen film i fotnotene, men hvorfor filmen er et interessant artefakt for Laula fremgår ikke, på tross av referanser til alt fra kabukiteater til Werner Herzhogs dokumentarfilmer. Den kjemiske sammensetningen av omgivelsene våre får en mer konkret vri hos Ana Dunjic, som blant annet har fiksert støv og skitt fra studioet sitt i såpestykker. Dunjics verker er det material- og prosessorienterte alibiet i en utstilling som for det meste forholder seg kjølig og analytisk. Dystre framtidsutsikter varsles også i de tre filmene til Unnur Andrea Einarsdóttir, hvor virtuelle verdener og VR-teknologi virker å ha utradert det stabile subjektet.
Videoinstallasjonen til Katherine Butcher ser i begynnelsen ut til å være en uskyldig hukommelsesøvelse hvor pastorale illustrasjoner akkompagneres av en engelsk mannsstemme som leser fraser som «day», «face» og «home» med undertekster på ulike språk. Fraser som «surrender» og «do not resist» gjør det etter hvert tydelig at dette er et vokabular laget for soldater, til innhenting av informasjon, til å beordre fremfor å konversere. Det er et ubehagelig verk, som gjør det enkelt å forestille seg at selv små språklige misforståelser kan føre til risikable situasjoner for okkuperte befolkninger, selv under såkalte fredsoppdrag
Også Anton Benois har dratt nytte av Kunstakademiet i Trondheims tilknytning til NTNU. Med assistanse fra Institutt for maskinteknikk og produksjon, har han printet rammen til et maleri av Leonardo da Vinci, som finnes i samlingen til Eremitasjen i St. Petersburg. Rammen er geometrisk forenklet, og er brukt til å huse en kinesisk reproduksjon av da Vinci-bildet. I et tilhørende lydarbeid forteller Benois en familielegende, om hvordan slekten hans skal ha eid originalen på 1800-tallet, men det er som objekt for fremtidsspekulasjoner verket er mest spennende. Blir museene til klenodier når reproduksjoner, selv de laget ved hjelp av lavoppløste fotografier, blir perfekte? Hva skjer med auraen til ikoniske kunstverk, hvis alle kan ha en Titian eller Rafael i stuen? Jeg faller av lydsporet når Benois begynner å forklare reproduksjonens implikasjoner. Maleriet og rammen gir mange fortolkningsmuligheter på egenhånd.
Anaclara Talento Acostas prosjekt The conquest of you virker å ta for seg en krise av en mer personlig karakter – er teksten på flaggene hun har plassert ved inngangen til TKM Gråmølna utdrag fra et melankolsk kjærlighetsbrev? Identiske flagg i en annen del av bygget er påført generisk plassholdertekst og fotografier viser flaggene på reise. Er flagget symbolsk for kunstnerens «gjenerobring» av sitt psykologiske selv?
Med unntak av Mika Haykowskys rosakledde fetisjrom og Jane Pedersens forfalne, trash-estetiske habitat, så uteblir de mer eksentriske, eksperimenterende og estetisk ekspressive grepene. MFA-utstillingen i Trondheim forplikter seg til å ta tidens mange kriser på alvor, og kunstnerne tegner et dystert bilde av den økonomiske, politiske og økologiske realiteten vi lever under og hvor den potensielt kan lede. Men utenom Palmer og Balzis prosjekter, så spekuleres det lite om hvilke ideologier, maktapparater eller andre årsaker som ligger til grunn for de nevnte krisene; det graves mer i bredden, enn i dypet.