Oldtidens egyptiske sivilisasjoner, romerriket, det umajjadiske dynasti og den venezianske republikk oppstod alle langs verdens elvebredder. På elvene spredtes folk, varer, vold og idéer. Doktorgradsstipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo Robel Temesgen gir elvas livgivende, praktiske, og metafysiske verdi hovedrollen i sin utstilling på Kunsthall Oslo, Practising Water: Report #1.
Det er Den blå Nilen, den sørøstlige tilløpselva med kilder i det etiopiske høylandet, som danner utgangspunkt i Temesgens formodentlig første av flere rapporter i Practising Water. Elva var ikke bare det politiske og økonomiske sentrum og primære gjødningskilde for sivilasjonene som oppstod langs bankene, men også en kilde til myter og åndelighet for folkeslagene som levde og lever i nærheten av den.
Ved inngangen til Temesgens separatutstilling henger et klede som kan minne om løsvevet bomullsmuslin med vandige pigmentfelter, som fargesvak batikk. Inne i utstillingsrommet, dekker disse tekstilene store deler av veggflaten. Enkelte steder er de prydet med nonfigurative fargefelt, andre steder med avbildninger av dunker, bøtter og beholdere. På ett av tekstilene projiseres en video, mens en rekke mindre, mer intense maleri tilvirket med blekk og akrylmaling på geitepergament dekker et annet. Stabler med digitale foto i plakattrykk i utstillingsrommet dokumenterer fem av Temesgens performative samhandlinger med elva og tekstilet, og man skjønner at fargefeltene på muslindukene kan bestå av mineraler og debris fra jordsmonnet og vannet selv. Hele tiden lytter man til lyden av rennende vann, noen ganger dovent, andre ganger fossende, fra lydsporet i videoen.
I videoen opererer kunstneren som en slags taus, antropologisk observatør. Ingen av de talende er introdusert ved navn, fortellingene begynner in medias res, og har på tross av de religiøse og overnaturlige temaene en påfallende hverdagslighet over seg. Scenene er dokumentert uten unødvendige finesser, med naturlig lys. Men kunstneren lar seg også nedsenke og omslutte av materien, bokstavelig talt. I flere klipp ser vi Temesgen ligge ute i elva, med hodet hvilende mot vanndunker, mens vannet flommer over kroppen hans.
På andre tidspunkt lytter vi til fortellinger om ånder som lever i vannet, såkalte Djinner, som både kan være gode og onde, og som er i stand til å besette mennesker, eller er vitne til dåp i Den blå Nilens utspring. Kameraet dveler ved bilder av juvelfargede beholdere, ikke ulik dem på geitepergamentene, som kan brukes til å samle og frakte vann i det solrike miljøet. Man får inntrykk av en kunstner som stiller seg intenst lyttende til materialet han behandler, eksemplifisert ved både den ordknappe videoen og den særegne, taktile behandlingen av muslindukene, dyrepergamentet og de utvannede fargene brukt i maleriene.
Selv er jeg et simpelt kystmenneske uten videre fortrolighet med elver. Likevel dras jeg mot videoen som om den var magnetisk. Som de fleste dyr, trekkes jeg mot vannkilder for overlevelse, stimuli, et ønske om bevegelse og ferdsel og samhandling med andre. Det er vannet som samlingspunkt og utspring for sivilisasjon, folketro og kultur Robel Temesgens forkningsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Oslo undersøker.
Nilen er opphav til en rekke ulike fortellinger, hvor den besjeles, er kilde til renselse og frelse, eller en varsler om fordervelse. Alle kulturer som har hatt vannet som samferdselsåre og levevei har folketro knyttet til det våte element. Det er både noe allmenmenneskelig og helt spesifikt over Temesgens stillfarne og sensuelle samhandling med elva, menneskene som samler seg ved deltaene, de mange strykene og vide breddene, som om kunstneren og elva var fortrolige. Uten videre understrekelse eller didaktikk fra kunstnerens side, framstår både de glassmaleriaktige pergamentbildene, de kursorisk malte vanndunkene og de nøkternt filmede klippene i videoen som løftet ut av trivialsfæren, og besjelet.
