De borgerlige partiene i Norge gikk i 2013 til valg på «maktspredning» og «frihetsreform» i kulturfeltet. Mange aktører i feltet fryktet at dette var begreper som skjulte en mer eksplisitt populistisk kulturpolitikk; at «maktspredningen» skulle utarte seg til rasering av fungerende institusjoner, angrep på kritisk tenkning og smale kunstuttrykk, og at «frihetsreformen» skulle innebære frihet fra statlige midler, dvs. kutt i offentlig støtte og større grad av konkurranseutsetting.
De første to årene i posisjon, 2014 og 2015, gjorde kulturminister Thorhild Widvey enkelte forsøk på å virkeliggjøre dette scenarioet. Hun foreslo blant annet å kutte i Statens Kunstnerstipend, hvilket møtte massiv motstand og kuttene ble avverget. Ikke mange andre endringer har vært synlige i kunstfeltet, bortsett fra at budsjettene generelt har økt mindre enn under den rødgrønne regjeringen. Noen endringer har vært subtile men viktige, for eksempel dreiningen av støtten til Office for Contemporary Art Norway, vekk fra kunstner- og kuratororienterte støtteordninger i retning av støtteordninger tilpasset galleriene.
Bortsett fra disse lite markante endringene har kulturminister Widvey stort sett holdt fingrene borte fra kunstfatet og i stedet konsentrert seg om sine egne hjertebarn: Gaveforsterkningsordningen, Talent Norge og økt støtte til frivillighet. Hun har også snakket mye om kunstnerne som entreprenører – en begrepsbruk som vekker alt fra likegyldige skuldertrekk via unnskyldende smil til ren avsky i kunstfeltet. Men det har ikke resultert i store endringer eller radikale tiltak.
Årsaken til denne passive borgerlige kulturpolitikken er etter alle solemerker den bastante motstanden mot de første kuttforslagene i 2013, kanskje også en økt forståelse for at store deler av kulturfeltet og kunstfeltet fortsatt er underfinansiert, og at det faktisk er behov for å styrke kunnskapsmiljøene, ikke å oppløse dem for å sørge for «maktspredning». Det eneste som nå skal deles opp er Norsk kulturråd, som selv får i oppgave å utrede saken. Skal vi gjette på at enkelte av Kulturrådets funksjoner er lokalisert til Bergen i løpet av et par år? Det er ikke sikkert at dette vil styrke Kulturrådet.
Bortsett fra dette er førsteinntrykket at kulturbudsjettet som legges frem i dag nesten er blottet for strukturelle tiltak på kunstområdet. I stedet satser den borgerlige regjeringen på små, men positive tiltak:
Kunsthaller og større kunstforeninger får 5,5 millioner kroner i økt støtte. Dette er naturligvis små midler i den store budsjettsammenhengen, men det er betydelige midler i en viktig del av kunstfeltet. Pilotprosjekt for utstillingshonorar økes med 2 millioner kroner til 6 millioner kroner. Dette er også viktig, og er et signal om at økt støtte til kunstnerne nå kommer gjennom institusjonene. Dette kommer publikum til gode i større grad enn direkte støtte til kunstnerne.
For Kunstkritikks del er det selvfølgelig også svært spennende og oppløftende at kunstkritikken er nevnt spesielt i budsjettet og at «kunstkritikkens formidlingsfunksjon», gjennom Norsk kulturråd, skal støttes med 1 million i økte midler. Det er svært god kulturpolitikk å støtte kritikken, i tillegg til produsentene og formidlerne av kunsten. Vi vet ikke ennå om denne økningen kommer tidsskriftet Kunstkritikk til gode, men det er uansett svært positivt.
Økt støtte til museene angår også kunstfeltet. Punkt Ø (som driver Momentum og Galleri F15) får 1,2 millioner i økt støtte og, mer oppsiktsvekkende, Astrup Fearnley Museet får 1 millioner kroner. Også KODE Kunstmuseene i Bergen får økt støtte.
Også Gaveforsterkningsordningen utvides økonomisk og skal nå omfatte musikk, litteratur og scenekunst, visuell kunst og kulturbygg, i tillegg til museer. Det er liten grunn til å være negativ til denne oppfordringen til mer privat finansiering, så lenge de offentlige støtteordningene også styrkes.
I dagens kulturbudsjett foreslås det også at fotokunstneren Mette Tronvoll får statsstipend, dvs. statens honorære, livslange stipend til «personer innenfor tverrfaglige eller uvanlige arbeidsfelt av samfunnsmessig betydning», som det heter på Wikipedia.
I en kommentar til budsjettet sier kulturministeren:
– Vår kulturpolitikk tar utgangspunkt i den unike egenverdien kultur har for den enkelte. Et rikt kulturliv preget av mangfold, frihet og integritet er et viktig mål. Regjeringen ser at sivilsamfunnet og markedet ikke alene kan sørge for dette. Derfor legger vi også i årene som kommer opp til en sterk statlig finansiering av kulturlivet, sier Widvey.
Det kan være greit å si dette rett ut: Dette er en annen borgerlig politikk enn hva vi ser i andre deler av Europa. Det skal vi være svært glade for.
Til Marianne Hurum,
I denne artikkelen forsøkte jeg å se den borgerlige regjeringens kulturpolitikk i lys av de kulturpolitiske endringene som har foregått i andre land i Europa. I Nederland og England har kuttene i kultursektoren vært katastrofale. I Danmark foreslås det nå faste reduksjoner i kultursektoren på to prosent hvert år de kommende årene. I lys av dette mener jeg vi skal være takknemlige for at den borgerlige regjeringen ser verdien av sterk statlig støtte til kultursektoren.
Dette betyr ikke at kampen for bedre kår for kunstnere, kritikere og kuratorer, såvel som kunstinstitusjoner, kan og bør fortsette. Sektoren er fortsatt underfinansiert. En lønnsreform for kunstnerne er en god sak – det er åpenbart at stipendenes størrelse ikke har økt i takt med lønns- og prisveksten i samfunnet. I realiteten har det foregått det en gradvis reduksjon av arbeidsstipendiet. Her bør kunstnerne mobilisere til kamp.
Også assistentordningen er et svært positivt forslag. Men hvorfor kan ikke denne utvides til også å omfatte prosjektassisteter, institusjonsassistenter, redaksjonsassistenter og kuratorassistenter? Hele kunstfeltet ville nyte godt av en slik ordning, og mange nyutdannede ville fått nødvendig erfaring. Vi har ikke tradisjon i Norge for å ha underbetalte (eller ubetalte) «interns», slik de har i mange land, og det er bra. Samtidig skaper dette lite mobilitet og få muligheter for nyutdannede. Derfor bør UKS’ forslag om assistentordning utvides til å omfatte større deler av kunstfeltet.
Mitt ståsted i kunstpolitikken er at jeg ønsker at man skal gå fra å tenke på kunstnerne først og fremst, til å tenke på dynamikken i feltet som helhet. Jeg er ikke motstander av stipendier, tvert i mot, men jeg mener fremtidens kunstpolitikk er å gi mest mulig støtte til kunstnerne gjennom utstillingsvederlag, utstillingsstipend og innkjøp. På samme måte som jeg mener at støtten til frilanskuratorene bør komme gjennom honorarer de kan få i forbindelse med prosjekter, i tillegg til stipendier.
Innkjøpsmidler til museene er et av de viktigste enkelttiltakene. Dersom museene hadde substansielle midler og var aktive i markedet ville dette gi et grunnlag for kommersielle gallerier, på samme måte som innkjøpsordningen på litteraturfeltet gir et grunnlag for forlagene. Disse midlene ville dernest komme kunstnerne til gode. Også satsning på kuratorene, kritikerne og institusjonene (gjerne også tidsskriftene) kommer kunstnerne til gode, om enn indirekte. Museene og de kunsthallene burde også ha økonomi til å engasjere frilanskuratorer oftere. Slik det er i dag produserer de fleste norske kunstinstitusjoner jobben selv hele tiden, og det skaper lite utstillingspolitisk dynamikk.
Jeg synes norske kunstnere bør bli mer opptatt av å argumentere for økt støtte til hele kunstfeltet, og ikke kun argumentere for økt støtte direkte til kunstnerne. Kanskje bør UKS, NBK, FFF, Norsk kritikerlag (kunstseksjonen) og Norsk kuratorforening sette seg ned sammen og lage et forslag til en helhetlig politisk oppfølging av kunstfeltet de kommende årene. Et solid arbeid med dette nå vil kunne gi uttelling allerede i inneværende Stortingsperiode, men vil kanskje først og fremst være en viktig plattform foran valgkampen i 2017.
Jonas Ekeberg
ansvarlig redaktør
Unge Kunstneres Samfund mener at den såkalte ”satsningen” på kunstnerøkonomi i forslag til statsbudsjett må adresseres. Denne satsningen er for kunstnerøkonomiens del 2 millioner i økning til prøveordning med honorarer, og 416 kroner i måneden økning for statens arbeidsstipender. Dette er ingen satsning, og UKS stiller seg forøvrig uforstående til at UKS’ forslag til kunstnerassistentordning ikke er med i budsjettforslaget, da det adresserer de utfordringene regjeringen har satt seg fore å gjøre noe med i kunstpolitikken. Se hele UKS’ pressemelding her http://www.uks.no/#press for utfyllende om begge punkter. UKS jobber for bedre resultater i endelig budsjett som vedtas i desember, på høring på Stortinget i midten av oktober, og med møter med individuelle representanter og rådgivere i familie- og kulturkomitéen.