Norge til skriftestolen

I et kjent foto er den franske poeten, dadaisten – og seinere surrealisten – Benjamin Péret avbildet mens han står på gaten i badedrakt og roper fornærmelser til en forbipasserende katolsk prest. Det kornete svart-hvitt-bildet, opprinnelig publisert i La Révolution surréaliste i 1926 med bildeteksten «Notre collaborateur Benjamin Péret injuriant un prêtre» (vår kollega Benjamin Péret fornærmer en prest), har gått inn i kunsthistorien som et ikonisk bilde av kunstneren som provokatør og autoritetsrefser. Mer et uttrykk for surrealismens forakt for etablissementet generelt, og kirken spesielt, enn egentlig styrt av noen oppdragende misjon, er Pérets performance langt unna det KORO-støttede, kunnskapsformidlende kunstprosjektet som har herjet newsfeeden på Facebook de siste to årene under tittelen Kongolandsbyen. 31. oktober 2011, på en pressekonferanse på Kunsthøgskolen i Oslo med tittelen «Stiller ut 80 negere, igjen» lanserte de to kunstnerne Lars Cuzner og Mohamed Fadlabi, til høylytte protester fra fremmøtte antirasister, planene om å gjøre en re-enactment av Kongolandsbyen, som inngikk i Jubileumsutstillingen for den norske grunnloven i 1914, «til minste detalj».

Åpenbare ulikheter til tross er henvendelsesformen i European Attraction Limited (som også var navnet på selskapet som sto bak oppføringen av den opprinnelige Kongolandsbyen), ikke så helt forskjellig fra Pérets. Ikke sjelden er kommentarene på Facebook når det linkes til medieomtale lett sarkastiske eller irettesettende. Også i videoen sorry from Dakar, lagt ut på Youtube i januar i år, er det påtagelig hvor arrogante Cuzner og Fadlabi velger å fremstå. De skal avvikle prosjektet, forteller de med munnen full av pommes frites, snakkende ned til kameraet som ligger på bordet foran dem. Motstanden prosjektet har møtt har fått dem til å innse at de har tatt feil. Ironien er smurt tjukt på. Ikke overraskende blir mellomspillet kort tid etter dementert av Fadlabi på Facebook med kommentaren: «Ok, didn’t think this would be necessary, but the video I posted was sarcastic. Of course there will be a village! Don’t worry dear friends, the project is still the same…»

I tillegg har man den ampre utvekslingen med det norske antirasistiske miljøet, som toppet seg da Fadlabi gjestet Trygdekontoret på NRK i mars. Her òg var stridens kjerne planen om å stille ut afrikanere, og Fadlabis «wait and see»-respons er symptomatisk. I retrospekt er det lett å se at det på dette tidspunktet avgjort ikke kom til å finne sted en re-enactment i tradisjonell forstand. KORO har også i etterkant gått ut og sagt at de aldri ville ha finansiert prosjektet om det hadde vært snakk om å stille ut afrikanere. Likevel har det vært essensielt for mediedekningen at det var grunn til å tro dette. I motsetning til andre kunstneriske re-enactments av historiske hendelser har det altså ikke vært hendelsens fysiske virkelighet transplantert til nåtid, samt de metodologiske og representasjonsmessige utfordringene som knytter seg til en slik gjenskaping, som har vært vektlagt i European Attraction Limited. Verket har i stor grad dreid seg om diskusjonen som har pågått i media helt frem til åpningen i Frognerparken 15. mai. Forslaget om en re-enactment var bare en foranskutt provokasjon – et spill med det skandaløse i å gjenoppføre et menneskelig menasjeri.

Når Cuzner og Fadlabi på åpningen konfronteres med at stråhyttene i Frognerparken ikke er bebodd, svarer de unnvikende og retorisk. Hvem har sagt at landsbyen skal befolkes av afrikanere? De legger til at beboerne – som er blitt vervet gjennom en åpen invitasjon som ikke sier noe om hudfarge – står fritt til å disponere landsbyen, men det legges ikke noen føringer på dem og kunstnerne vet ikke når og om det dukker opp noen. (Implisitt: De kan være blant oss nå, skillet mellom oss og dem er opphevet.) Selv om prosjektet ved kunngjøringen i 2011 bare befant seg på et forstadium hvor det ikke var avgjort om det ville realiseres eller ikke, eller i hvilken form, har kontroversen hele tiden vært næret av påstanden om at det skulle stilles ut mennesker, spesifikt afrikanere. Dette er ikke noe media har funnet på, men baserer seg på uttalelser fra kunstnerne – uttalelser som hverken KORO eller Fadlabi og Cuzner har vært opptatt av å korrigere, i hvert fall ikke før helt på tampen.

Med konferansen på Oslo Militære Samfund i februar 2013, der Fadlabi og Cuzner hadde invitert en gruppe akademikere og kuratorer fra inn- og utland til å spekulere i spørsmålene prosjektet reiste, virket det som om Kongolandsbyen ville kulminere i det Erlend Hammer i en artikkel i Dagbladet litt oppgitt kalte «en øvelse i hypotetisk etikk». Riktignok ble Kongolandsbyen rekonstruert til slutt, men konfrontert med de fjorten ubebodde stråhyttene som nå står i Frognerparken, er det vanskelig å se den som noe annet enn et litt tamt punktum – en fotogen kulisse den offisielle avrundingen kan utspilles mot. Ikke dermed sagt at prosjektet helt har feilet i forhold til intensjonene – men om det er det norske godhetsregimet som skal kritiseres, er det ikke da problematisk å ha den norske stat som finansiør og også være en attraksjon innlemmet i markeringen av Grunnlovsjubileet? I selvutslettelsens (godhetens) ånd benytter vi 200-årsjubileet for egen grunnlov til å granske vår rasistiske fortid, som en del av den offisielle feiringen.

Med en statlig oppdragsgiver i ryggen er det lett å lese prosjektets oppdragende intensjon inn i nettopp godhetsregimets ethos. Snarere enn refsere av en nasjon som har fortrengt sin egen fortid, er Fadlabi og Cuzner håndlangere for en iscenesettelse av Norge som en nasjon som tar et oppgjør med sin rasistiske fortid, kritiske som vi i all i vår ydmykhet er til bildet av oss selv som tvers gjennom gode. Vi har også syndet. Den synlige motstanden prosjektet har møtt har kommet fra anti- eller prorasistiske miljøer og organisasjoner, og altså ikke handlet om sensurforsøk fra offisielt hold. Samtidig kan man i en Facebook-oppdatering fra Cuzner 14. mai, dagen før den offisielle åpningen, lese at den belgiske ambassadøren flere ganger kommer innom Kongolandsbyen i Frognerparken og desperat forsøker å få dem til å ta ned det belgiske flagget de har hengt opp (Kongo var som kjent en belgisk koloni i 1914).

Andre av prosjektets intensjoner har kanskje ikke endt i en like paradoksal dobbeltkommunikasjon som kritikken av godhetsregimet. En problematisk hendelse fra fortiden som mange nordmenn ikke visste om er hentet frem, men hvor fortrengt hendelsen egentlig har vært kan diskuteres. I forbindelse med hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen med Sverige i 2005 trykte for eksempel Aftenposten en omfattende kronikk om Kongolandsbyen. Cuzner og Fadlabis beskyldninger om at Norge beleilig har glemt sin rasistiske fortid belegger de med empiri de selv har sanket inn («pretty much no one we talked to had ever heard about it»). Påstanden hviler altså på et noe tynt grunnlag, og kan synes å tjene et overordnet, retorisk mål om å få en gjenoppføring av Kongolandsbyen til å fremstå som noe moralsk nødvendig, heller enn bare opportunt.

På hvilken måte Kongolandsbyen anno 2014 sier noe om rasisme i dag er en vanskelig problemstilling. Verkets prosessuelle, mediabaserte form gjør at en hver artikkel som tar for seg spørsmålene prosjektet har ønsket å stille kan tilskrives prosjektets innflytelse på rasismedebatten. Målt i spaltemeter må Kongolandsbyen som synliggjøringskatalysator sies å ha fungert svært godt. Men prisen man betaler for massiv oppmerksomhet fra media er gjerne et ensidig fokus på det sensasjonelle og en forsterkning av konfliktlinjer. Rent praktisk er det gjort lite for å spre kunnskapen kunstnerne mener er tiltrengt i dagens rasismedebatt, utover diffuse henvisninger til «strukturell rasisme» – selv om enkelte journalister og kommentatorer velvillig har hjulpet til med å løfte frem disse diskusjonene. Det er riktignok trykket en katalog i forbindelse med utstillingen, og på prosjektets hjemmesider (www.europeanattractionlimited.com) finner man en rekke intervjuer og artikler samlet over de siste årene, som bøter på den overfladiske og konfliktorientert dekningen prosjektet har vært gjenstand for i media. Men disse perspektivene er foreløpig bare obskure fotnoter til den spissede kontroversen rundt forslaget om å stille ut afrikanere i 2014. I noe grad kan man sikkert skylde på pressens tabloide agenda, men Cuzner og Fadlabi har, i hvert fall så langt, gjennom å bekle rollen som provokatører, villig ofret presisjon til fordel for konflikt. Resultatet er at European Attraction Limited sliter med et tydelig misforhold mellom synlighet og innhold.