Hovedverket i Marte Aas’ utstilling Cité Europe på Kunstnerforbundet i Oslo er en dokumentarfilm som tar oss med til kjøpesenteret med samme navn, like ved Eurotunnelen i Pas-de-Calais i Frankrike. Da Eurotunnelen åpnet i 1994, var den et potent symbol på fri flyt av mennesker og varer. I dag forbindes tunnelen og den lille franske byen Calais med flyktningkrisen og usikre økonomiske framtidsutsikter som følge av Brexit. Dermed er det grunnlag for å lese det aldrende kjøpesenteret som en kvass allegori for EUs kontemporære krise.
Filmens intervjuer med lokale innbyggere vektlegger Cité Europe som praktisk, trygt og veldesignet, i skarp kontrast til Marte Aas’ visuelle beskrivelse av manglende vedlikehold, skjemmende arkitektur og dårlig planlegging. Uoverensstemmelsen mellom ord og bilde virker nøysomt overveid og utgjør nerven i verket. Beskrivelsene av kjøpesenterets gode kvaliteter trekker paralleller til grunnpremisser som de fleste mener at staten burde garantere for – trygghet og valgfrihet, for eksempel. Kontrast til de velmenende beskrivelsene er på sitt tydeligste i bilder av falmede Emmanuel Macron-plakater fra forrige vårs presidentvalg. Grepet fremstår dessuten som en utilslørt påminnelse om at blesten rundt Macrons EU-vennlige budskap raskt har avtatt.
Ettersom dette er Calais – hvor det inntil nylig fantes en stor og mye omtalt flyktningleir – er det påfallende at flyktningkrisen ikke nevnes. Et av intervjuobjektene forteller at områdets kunstige innsjøer er ment å gjøre det vanskeligere å ferdes, men han nevner ikke hvorfor, eller hvem tiltaket er rettet mot. Aas fremstiller et Calais hvor estetisk og politisk likegyldighet går mer eller mindre hånd i hånd.
Cité Europe ledsages av rekke enkelt komponerte og svært lesbare fotografier som følger opp representasjons- og institusjonskritikken i filmen. Egenartblottede ikke-steder som havnen i Calais vises som en folketom byggeplass, et festningsverk under utvikling. En neoklassisk kvinneskulptur i hvit marmor er tilsmusset med skriblerier. Min første tanke er at skulpturens tilstand kan tolkes som et symbol på den klassiske liberalismens tilbakegang. Men motivet kan like gjerne representere nasjonalister og rasisters resonnement om at «europeisk kultur» befinner seg under angrep.
På vei ut av Kunstnerforbundet setter jeg på tittelsporet fra Kraftwerk-albumet Trans-Europe Express (1977) på telefonen min. Teksten fabulerer om en bekymringsfri togreise fra Paris til Wien, før dagen avsluttes i Düsseldorf. Den tekno-optimistiske undertonen i låten – med fri ferdsel som sitt sentrale tema – var fortsatt aktuell da Eurotunnelen ble hyllet som en vesentlig ingeniørbragd på begynnelsen av 1990-tallet. I dag er Europa mer opptatt av infrastruktur som skal holde ikke-borgere ute.
