I et av de indre rommene på KW Institute for Contemporary Art i Berlin er et filmlerret spent opp på en metallkonstruksjon, lignende de midlertidige skjelettene man ser på byggeplasser. Fra en projektor strømmer blått lys og treffer lerretet som bevegelige bilder. Bildene viser en mann som ømt kysser en annen manns brystvorte, fører munnen langs ribbeina og over magen, før han med tennene drar beltet av jeansene til mannen under seg. Et lydspor er lagt over filmen. Vi hører stemmen til den amerikanske kunstneren David Wojnarowicz (1954-1992): «It makes me weep to feel the history of your flesh beneath my hands in a time of so much loss.»
Arbeidet, When i Put My Hands on Your Body, er et samarbeid mellom Wojnarowicz og Marion Scemama fra 1989. På det tidspunktet hadde Wojnarowicz allerede blitt diagnostisert med AIDS, en sykdom som tre år senere tok livet av ham. To år tidligere hadde samme sykdom tatt livet av hans nære venn, fotografen Peter Hujar. Wojnarowicz var tilstede på dødsleiet, og bare minutter etter at Hujar gikk bort tok han bilder av ansiktet, hendene og føttene hans – det Wojnarowicz selv beskriver som en moderne dødsmaske. De tre bildene er også del av utstillingen David Wojnarowicz Photography & Film 1978–1992 på KW, en utstilling som viser kunstnerens dypt personlige og sterkt politiske arbeider.
Nærhetens konsekvens
På tidspunktet Wojnarowicz kom ut av skapet førte det å stå frem som homofil ofte til utstøting, både fra egen familie og fra miljøet man vokste opp i. Da AIDS-epidemien brøt ut sviktet også samfunnet, med de ledende politikerne i spissen, ikke bare de homofile, men også sprøytenarkomane, fattige og andre utsatte grupper.
««If you want to stop Aids [sic] shoot the queers …» says the governor of texas on the radio and his press secretary later claims that the governor was only joking and didn’t know the microphone was turned on, besides they didn’t think it would hurt his chances for re-election anyways.»
Ordene er hentet fra en tekst som går igjen i flere av Wojnarowicz’ arbeider, og referer en faktisk uttalelse fra guvernøren av Texas i 1985. Hendelsen var ikke enestående, og konsekvensene av måten AIDS-epidemien ble håndtert på var fatal. Wojnarowicz’ arbeid var ikke bare en form for motstand mot samfunnets håndtering av epidemien, men også en dokumentasjon av omsorgen i et miljø som for mange ble en valgt familie. Forandringene som fant sted i løpet av få år blir tydelige i to portretter av Wojnarowicz som er plassert ovenfor hverandre på KW. I det første, David Wojnarowicz with a Snake, tatt av Peter Hujar i 1981, ser vi en ung Wojnarowicz som holder en slange i halen mens han ser, nærmest flørtende, mot kameraet. I det andre bildet David Wojnarowicz (Silence = Death): New York, ser vi Wojnarowicz lepper sys igjen mens blod renner fra hullene etter nålen. Bildet er tatt av Andreas Sterzing åtte år etter det første bildet. Også her stirrer Wojnarowicz rett inn i kameraet. Blikkene deres møtes i rommet mellom, der Sterzings dokumentasjon fra det kjente kunstnerkollektivet Wojnarowicz var med å starte på Pier 34 i New York i 1983, vises som en serie lysbilder.
Frank Wagners betydning
Wojnarowicz har stilt ut på KW før. Den gang var det kuratoren Frank Wagner som brakte arbeidene hans til Berlin, til en minneutstilling, Close to Knives — A memoir of Disintegration, like etter hans død. I dag er det Wagner som minnes i en todelt utstilling. Den ene halvdelen av TIES, TALES AND TRACES Dedicated to Frank Wagner, Independent Curator (1958–2016) befinner seg på den andre siden av gårdsplassen fra Wojnarowicz’ utstilling, i en leilighet tilhørende KW, den andre på Between Bridges, et visningsrom drevet av en forening for demokrati, internasjonalt samarbeid, kunst og LGBTQ-rettigheter startet av Wolfgang Tillmans. Det første som møter oss i leiligheten på KW er notatene fra talen Wagner holdt ved åpningen av Wojnarowicz’ utstilling på samme sted i 1992. Talen har overstrykninger og rettelser i blått blekk. «God venn av meg» er strøket ut og erstattet med «Kollega + venn av meg». Andre mindre rettelser er også gjort. Det er ingen tvil om at Wojnarowicz var en god venn av Wagner. Men å understreke at han også var en kollega, del av et kunstnerisk og politisk miljø, var viktig i en tid der kampen om rettigheter for homofile var et spørsmål om liv og død. Wagners rolle i dette miljøet er det vanskelig å overvurdere.
I en tid da Berlin hadde en mindre internasjonal kunstscene, brakte Wagner en rekke internasjonale kunstnere til byen, ofte før deres internasjonale gjennombrudd. I løpet av sin karriere kuraterte han utstillinger med mer enn 900 kunstnere, ofte med tema som AIDS og kjønns- og LGBTQ-rettigheter. I leiligheten på KW vises bilder fra et lite utvalg av disse utstillingene. Mange er fra neue Gesellschaft für bildende Kunst (nGbK), en viktig kunstforening i Berlin der han var del av kuratorgruppen RealismusStudio. Denne kuratorgruppen, hans egne venner og kollegaer, har hatt ansvar for å sette sammen utstillingen på KW. Andre bilder i utstillingen er fra internasjonalt kjente institusjoner som Hamburger Bahnhof. Utstillingen viser også personlig korrespondanse, kattebilder tatt av Félix González-Torres og sendt med morsomme hilsener til Wagner – lenge før denslags ble en gjenganger på internett –, klager på gjenstander som har blitt ødelagt i posten, en av Wagners fargerike dressjakker samt fotografier kunstnere har tatt av Wagner, noen i hans ungdom, andre i hans senere år. Eiendelene hans, inkludert en stor boksamling og utallige kunstverk, er i ferd med å arkiveres, og deler av arkivet stilles ut i sin midlertidige form.
Personlige samlinger
På den andre siden av byen fortsetter Wagner-utstillingen på Between Bridges, her kuratert av Tillmans og Eugen Ivan Bergmann. Fokus er på verk fra Wagners samling, nærmere bestemt de han hadde hengende i leiligheten sin – de han levde nært på. Det er en viktig distinksjon mellom en samling, ofte stuet bort på lager, og det man hver dag omgir seg med. Wagners nære relasjon til kunstnerne han arbeidet med fremheves ved å vise et personlig utvalg av verk. Også i denne utstillingen inngår et fotografi tatt av Peter Hujar, David Wojnarowicz Reclining (1981). I rommet ved siden av henger en tegning av en ukjent kunstner, forestillende en hanske lik den Mikke Mus er kjent for å gå med, bare at den er svart i stedet for hvit. Et foto i utstillingen er tatt av Tillmans selv. Flere plakater fra Gonzalez-Torres kjente bunker der besøkende kunne ta med seg et eksemplar, en del av kunstverket, hjem, henger blant de andre verkene. Det samme gjør en plakat med tidligere nevnte sitat fra guvernøren i Texas.
Det finnes ingen bedre måte å minnes en mann som Frank Wagner enn gjennom å fortsette det arbeidet han gjorde. Utstillingene på KW og Between Bridges gjør nettopp dette. Nærheten, både til kunstnere og til verk, som utmerket Wagner, har blitt videreført med glans. Ikke bare kunsten, men også den ofte usynlige prosessen som leder til at et verk vises på en utstilling, har blitt gjort tilgjengelig for allmennheten, venner og kolleger, både Wagners samtidige og yngre generasjoner. Disse utstillingene følger i Wagner og Wojnarowicz fotspor når de viser nærhetens radikale potensial.
