En håndfull yngre kunstnere med kvensk bakgrunn har de senere årene markert seg med arbeider som både utforsker egen kulturarv og fabulerer fram mulige framtider for minoritetens truede språk og håndverkstradisjoner. En sentral figur er Åsne Kummeneje Mellem, avgangselev ved Kunstakademiet i Tromsø i 2021, nå aktuell med den større presentasjonen (Sinne) Käsin på Vigelandmuseet i Oslo.
Utstillingen, hvis tittel oversettes til Ditover, består av tre installasjoner, og fra museets foajé ser jeg to av dem i døråpningene mellom rommene. Vekki (2024) ser på avstand ut som en stiv fillerye, delvis stilt opp på høykant. Da jeg kommer nærmere, ser jeg at det er vevd inn tynne, brunsjatterte strimler i den hvite bomullsrenningen – bjørkenever, leser jeg i presseskrivet. Et større område av matten har enda ikke blitt fylt, her henger den lyse renningen mellom de to stående partiene, noe av den flyter også utover gulvet. Da Mellem ønsket å lære seg tradisjonell, kvensk neverfletting, var det ikke mulig – kunnskapen var borte. Tomrommet i neverteppet representerer et hull i kulturen, men det uferdige oppleves samtidig midlertidig, som en naken grein rett før bladene springer ut.
Naturen er et omdreiningspunkt for flere av de kvenske kunstnerne. Poeten M. Seppola Simonsen skriver i diktsamlingen Hjerteskog//Syđänmettä (Flamme Forlag, 2022): «mettä min/jeg kjenner deg godt/selv om jeg ønsker/å forsvinne inn/å gå meg vill blant mørkere/greiner og tvinges/til å bli i deg». Mettä betyr skog på kvensk, og skissert opp som noe på samme tid kjent og uoverskuelig, ser den ut til å fungere som et rotfeste for den kvenske opplevelsen av å prøve å holde fast ved egne skikker og livsmønstre gjennom flere hundre år med fornorskingspolitikk og andre assimileringsprosesser.
Pehmeä paaro (2024) – som betyr «en myk båre» – slekter på Mellems avgangsarbeid. Fra en tynn ståltråd dratt opp mellom en krok i takets rosett og en metallstang langs veggen, henger et anslagsvis to meter bredt og flere meter langt stykke ull i brun batikk. Stoffet, plantefarget med steinlav og einer, er sanket i kvenske områder og avgir en søtlig dunst som minner om lukten av håret til barn som har vært ute. Der stoffet møter gulvet, ser det ut til å blande seg med flere stykker ull i gule, grønne og mer brente nyanser av brunt. Eller henger stykkene sammen? Det er umulig å si, på samme måte som det er vanskelig å skille vannet fra ulike elveleier der de møter hverandre. Det elveaktige understrekes av at det krøllete stoffet ligger på to opphøyde, sammenkoblede plater og holder seg innenfor disse rektanglene, noe som gir installasjonen et preg av både å være vill og kontrollert. Arbeidet lokker meg nærmere, helst vil jeg legge meg ned blant virvlene, puste inn eimen av skog.
Det tredje verket i utstillingen er alene om om å ha engelsk tittel. I Never Learnt my Mother Tounge (2021) består av en kvadratisk boks med glassvegger plassert på en pidestall som rekker meg til rett over kneet. Oppi boksen er det stappet et ullstoff likt det i Pehmeä paaro. Stoffet flommer over kanten og liksom renner utover gulvet i en organisk pøl. Fargeskalaen holder seg til brunt og gulaktig beige. Det finnes myter om mennesker som våkner fra koma og prater et nytt språk flytende. Tanken på at vi bærer alle språk inni oss, er kanskje særlig trøstende for dem som føler seg frarøvet sitt slektsspråk. Da handler det bare om å få fatt i det, slippe det ut, som Mellems ullstoff. Med en bestefar fra Slovakia, som med sin tidlige død også tok språket med seg, kan jeg relatere til erfaringen av det som livline til en identitet som brått kan gli inn i glemselen.
Skjønt, å glemme betyr ikke at noe ikke er en del av deg – «det er kvensk å tro/at man ikke er kvensk», ytrer Seppola Simonsen i den nevnte diktsamlingen. Det foreligger ingen offisiell statistikk over hvor mange som regner seg som kvener, offentlige dokumenter bruker halvparten av antallet de kvenske organisasjonene regner med og mange lærer først om bakgrunnen sin i voksen alder. Nødvendigheten av opplysningsarbeid på området er udiskuterbar, men hos Mellem går det aldri på bekostning av den estetiske utforskningen, som i tillegg til å gå spesifikt kvenske erfaringer i sømmene, også antyder at det å skape kultur like mye som kunnskap, forutsetter fantasi.
