Nå må dere høre etter her. Selv om det uoppnåelige idealet for en dønn uavhengig kritiker er å leve svært asketisk, isolert, og sky pressemeldinger som renner inn i innboksen, vet alle som for alvor har prøvd at dette er veldig vanskelig å skulle få til. Ikke at det har stoppet meg fra å faktisk prøve i et par år – av forskjellige grunner var det opprinnelig ikke helt sånn jeg pleide å gjøre det – men, jeg lover, man får med seg ting selv om man tenderer mot å ikke forlate huset annet enn av nødvendighet. Så, kort sammenfattet: dette har holdt på lenge, sånn at jeg vet allerede for mye på forhånd til å kunne gå noe som helst i møte forbeholdsløst. Liker jeg å tro. Men, jeg liker enda bedre å bli motbevist.
Der er noen biografiske opplysninger om kunstneren – født i England, vokst opp i Trondheim, bosatt i Berlin – som etablerer en uoverkommelig logikk når det gjelder et arbeid hvor det fremste materialet er språk. All the same bright er et lydarbeid, bygget opp rundt en fonetisk undersøkelse av sammenfall mellom det engelske og det norske språket. Det er det man kan lese seg til på forhånd, hvis man nå kommer i skade for å lese pressemeldingen før man tar på seg skoene og går hjemmefra, og det er omtrent der jeg tenker at den tidligere nevnte logikken begynner å bli en tyrannisk affære. Alle deler passer tilsynelatende – hvordan i alle dager skal dette gå? Når du bare leser det høres det ut som en resept på en ikke for sterkt krydret porsjon fiskeboller. I realiteten skal det vise seg å være alt annet enn det, og langt mer uforutsigbart.
Der er ingen hint, og slett ikke noe som kan forberede meg på at dette foregår i et forbløffende sparsommelig sonisk møtested, mye nærmere musikk enn lingvistikk, og at det legger seg uventet komfortabelt til rette i forlengelsen av en tradisjon av konkret poesi og fonetisk baserte tekst/lyd-eksperimenter fra 1960-tallet. Eventuelle forbindelser til kunstnerens biografi blir fort irrelevante. Kanskje de er der, kanskje ikke. Den forutsigbarheten jeg fryktet å få bekreftet kan jeg jo bare drite i. Det varer ikke veldig lenge, men det borer seg inn i deg med sånne ting som evig relevante refleksjoner over hvor relativt lang tid det tok for matematikerne å etablere nulltallet som en viktig faktor. Du vet, null, ikke noe. Nought, nil, zero, 0. Med effektiv bruk av gjentagelser, og den type rytme man fornemmer når noen leser dikt høyt, blir det nesten like catchy som en popsang, før det skifter spor igjen.
Det er innholdsmessig imponerende mange digresjoner som er blitt komprimert, og det spørs om ikke hele greia egentlig er en digresjon – men digresjon fra hva? Panikken som kan begynne å gjøre seg gjeldende når stemmen i bakhodet kremter for å minne deg på at nulltallet er veldig nøyaktig; det er en sirkel, og inni det er det ikke noe. Utenfor det er det heller ikke noe. Desorienterende for dem som tror de vet hva som foregår, men belønning for de av oss som liker litt motstand og ser etter friksjon. Som når motsetninger og fonetiske slektskap blir registrert og eltet selv når de forekommer innenfor det samme språket. For eksempel blir «innestemme» besvart med «indre stemme», og gjentatt så insisterende at forskjellen kanskje ikke helt viskes ut, men i hvert fall tar en del juling.
All the same bright presenteres som en lydinstallasjon, men de – forsiktig sagt – få visuelle grepene som er tatt er på kanten til å være umerkelige, og begrepsmessig er det like riktig å kalle det for en lydinstallasjon hvis man har en radio på kjøkkenet. Draperier som dekker for den delen av rommet hvor dette foregår, og en benk å sitte på. Rett utenfor denne avgrensningen er det plassert en hvit stele på et par meters høyde, hvor det siver ut hvitt lys på sidene. Der er ellers ikke mye til lys her, underetasjen til kunsthallen er – som så ofte før – liggende i halvmørke. Denne komponenten blir jo, enten man vil det eller ikke, veldig viktig, der den står alene og brummer vagt i den der like irriterte som irriterende tonen som kan oppstå når den hundre år gamle lyspæren i kjellerboden sier fra at nå er det snart nok, eller – oftere i min line of business – når man ser et videoarbeid hvor folk i kroppsstrømper hengir seg til umotiverte og langsomme bevegelser i et tomt rom. Det er for så vidt greit; du hører det bare når du står nært nok.
Der jeg sitter på benken og lytter til det hovedsakelige arbeidet får stelen litt den samme uavklarte funksjonen som monolitten i Stanley Kubricks 2001 – bare omvendt: den er tross alt hvit, og det strømmer ut lys fra den. Spørsmålet er om den tilfører noe særlig mer, men det er greit med litt opplysning i mørke tider mens man sitter og hører på to språk kollapse inn i hverandre, og videre inn i sine egne representasjoner. Det var omtrent sånn nederlandsk ble til.
