Et konfliktfritt miljø

Det er en skandale at et større norsk museum ikke har laget denne utstillingen allerede. Med utstillingen Earthworks har Bergen Kunsthall gjennomført et viktig pionerarbeid, hvor de etter eget utsagn «undersøker den rollen kunsten har spilt i den nordiske miljøbevegelsen». Det er et svært interessant tema – både når det gjelder kunstens forhold til sine politiske omgivelser, og dens materielle utviklingshistorie – som jeg håper flere andre institusjoner lar seg inspirere av.

For selv om verkslisten teller 50 bidrag er denne undersøkelsen på langt nær uttømmende: Den gir et tilsynelatende litt tilfeldig blikk på økokunstens historiske utvikling, og den favner ikke bredden i problemstillingene miljøbevegelsen gir seg i kast med – klimakrisen er ikke veldig tydelig til stede her, og Norges rolle som oljenasjon er nesten fraværende. Heller ikke kan den sies å aktivere et særlig analytisk blikk, hverken på eldre eller nyere økokunst, det være seg om det er snakk om aktivistiske, sosiale eller «rent» estetiske praksiser.

La oss ta det fra begynnelsen, med de verkene som vi med en viss trygghet kan si at ikke lenger er samtidige. Kurator Silja Leifsdottir og direktør Axel Wieder har funnet frem til noen av de fundamentale kunstnerskapene i Norge og Norden som fra slutten av 1960-tallet knytter an til den gryende miljøbevegelsen og dens reaksjon mot moderniteten, som samtidig var et ektefødt barn av den samme moderniteten: norske Marius Heyerdahl, Bård Breivik og Gerhard Stoltz, danske Annette Holdensen og svenske Monica Sjöö.

Alle disse kunstnerskapene, og flere andre, er åpenbart interessante, men å si at denne sammenstillingen gir et historisk overblikk over kunstens rolle for miljøbevegelsen, enn si hvilken rolle miljøbevegelsen har spilt i kunsten, er å ta munnen for full. De historiske verkene skriver seg fra 1960-tallet til 1990-tallet. Men kategorier og utviklingslinjer er vanskelig å spore innenfor utstillingens ujevnt sammenstilte sveip over kunstfelt og miljøkamp, utover at de konkrete intervensjonene fra 1970-tallet viker for mer new age-orienterte tilnærminger frem mot 1990-tallet, men det var vel knappest noen overraskelse.

I noen tilfeller er de eldre verkene stilt sammen med yngre kunstnerskap som gir umiddelbar mening, som koblingen som etableres mellom Gerhard Stoltz’ «skulpturvandring» for å fotografere bergenske stakittgjerder på tidlig 1970-tall, og Jon Benjamin Tallerås’ utforsking av den urbane geografiens estetikk. Men stort sett får disse nestorene stå nokså alene, men de presenteres i så ulikt omfang at det i noen tilfeller virker litt rart. Kanskje er dette en relativt realistisk fremstilling av nordisk kunsthistorie, for 1970-tallets økologiske bevissthet ble jo mindre synlig etter hvert. Men jeg syns utstillingen gir slipp på en god mulighet til å tematisere sammenfallet i tid mellom miljøbevegelsens fremvekst og kunstfeltets overgang fra objektorientert til konseptuell kunst og hvordan disse tendensene påvirket hverandre.

Ett bidrag, som ikke er historisk, men snarere historiserende, må imidlertid fremheves for sin evne til å kople kunsthistorien og det økologisk-materielle perspektivet. Det svenske tidsskriftkollektivet OEI bidrar med et enormt dokumentasjonsprosjekt over svenske earth art/land art-prosjekter. Dette svinger det virkelig av når arkivet og geologiens ulike «strata» sammenkoples.

Den breie miljøbevegelsen er ellers lite til stede i mesteparten av utstillingen annet enn som historisk fenomen: et felles utspring i hendelser som Mardøla-aksjonen, det første tilfellet i Norge av organisert sivil ulydighet i naturens tjeneste. Dette blir særlig tydelig når en ser på de verkene som faktisk knytter an til en konkret samtidig miljøkonflikt: den samisk ledete kampen mot vindkraftparken på Fosen (Sissel Mutuale Bergh, Jannik Abel). Her viser utstillingen effektivt hvordan denne kampanjen har sentrale forutsetninger i initiativ som kunstnergruppen Mazéjoavku (1978), og kampen mot Alta-utbyggingen.

Som tilskuer blir en slått av i hvor liten grad kunstnere fra de språklig-kulturelle majoritetene har klart å videreføre en slik historisk kontinuitet. Det er vanskelig å ikke gå ned samme sti som mange gamle marxister, og ta seg i å spekulere i om ideologikritisk dekonstruksjon av nasjonal identitet når det gjelder både kunst og vår følelse for omgivelsene, har oppløst et av våre mest sentrale verktøy i møte med kapitalens grenseløshet.

Å oppsummere utstillingens nyere verk er utfordrende, det går i fryktelig mange retninger. Flere av dem er veldig fine: Johanne Hestvolds selvødeleggende parkmodeller (Divination (Pasargadae Garden) og Demonstration (Zaryadye Park), begge 2021), Silje Figenschou Thoresens barnlig vakre avtrykk av gummirester fra gruvedrift (del av installasjonen Her har døren været, vendende bort fra havet / dette er alt hva man har intet blev glemt, 2008–2023), og det russiske kollektivet Sata Taas’ dataspillinstallasjon (Irbet toŋ (Permafrost), 2024) er blant favorittene (jeg har imidlertid hage, så Jenna Sutelas trolske komposthaug (Vermi Cell, 2024) blir likevel for prosaisk).

To viktige bidrag til utstillingen som fremviser en sentral tendens i kunstfeltets tilnærming til natur og miljøspørsmål finnes i bidragene fra Tina Buddeberg og Sørfinnset skole/ the nord land (Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm). Begge har en radikal tilnærming til livet som kunst. Buddeberg viet de siste to tiårene av sitt liv til en gård i Rondane hvor hun bodde med en hesteflokk og forsøkte å nærme seg deres verdensanskuelse, som en estetisk og filosofisk praksis. Samtidig fungerte gården som samlingssted for andre som var interessert i lignende spørsmål og levemåter.

Sørfinnset skole, et sosialt og didaktisk prosjekt i en fraflytningstruet nordnorsk bygd, har en mer institusjonell tilblivelseshistorie og vektlegger vel kanskje enda mer enn Buddeberg praksisens sosiale tilknytning og resultat, og båndene til nærmiljøet. Det som imidlertid er slående med presentasjonen av begge prosjektene er hvor harmonisk det hele fremstår. Ved å ta et steg ut av normaliteten forsvinner ikke alle problemer, ytre utfordringer er det nok av her, men indre motsetninger finnes tilsynelatende ikke i disse litt folkehøyskoleaktige universene. Og slik ser egentlig miljøkampen ut også, sett via denne utstillingen.

Tilfeldighetene ville at jeg samme dag som utstillingen åpnet fikk overvære generalprøven på musikalversjon av Billy Elliott, historien om gruvearbeidersønnen som vil bli ballettdanser. Historien er ikke særlig opptatt av natur, men den er et viktig tilskudd til våre fortellinger om forholdet mellom energi og samfunn. Sett fra et økologisk perspektiv slutter historien lykkelig: kullgruven legges ned. Men under de Elton John-akkompagnerte dansenumrene tenkte jeg at stykkets overraskende subtile dramatisering av konflikter mellom nye og gamle samfunnsordenener og mellom individ og fellesskap kunne være en vel så god inngang som Earthworks til alle de spørsmålene om naturens status som vi må finne ut av i fellesskap.