Med vondt skal vondt fordrives

På Fotogalleriet gyver Maria Pasenau løs på den egne identiteten med dionysisk driv, for å komme selvforakten til livs.

Installasjonsbilde fra Maria Pasenau and the Devil, 2019. Foto: Julie Hrncirova / Fotogalleriet.

I likhet med så mange andre fotografer som opererer i sjiktet mellom kunst og mote, fanger Oslo-baserte Maria Pasenau – nå aktuell med separatutstilling på Fotogalleriet – tidsånden gjennom en stilisert dokumentasjon av seg selv og egen omgangskrets. I tradisjonen etter fotografer som Wolfgang Tillmans og Ryan McGinley kjennetegnes bildene hennes av en kombinasjon av dagligdagse øyeblikksbilder og performativ identitetsutfoldelse. Sammen med selvportrettet er dette nettopp motivtyper som dominerer på Instagram, hvor Pasenau forutsigbart er aktiv. Som Frida Orupabo, hvis digitale kollasjer på kort tid fant veien fra Instagram til Veneziabiennalen, har Pasenaus synlighet i kunstfeltet hatt en bratt oppadgående tendens. I fjor ble hun kjøpt inn av Nasjonalmuseet som en av de yngste kunstnerne gjennom tidene.

Selv om formspråket hennes står i gjeld til det sosiale nettet, opponerer Pasenau med sin hang til sterke blitzer, uren hud, kjønnshår og nedslitte omgivelser, mot den polerte og kommersielle nettbaserte bildekulturen. I hennes selvpubliserte fotobok fra i fjor, Whit Kind Regrets Pasenau, forhandler hun energisk med konvensjonelle oppfatninger av stil, kjønn, kropp og seksualitet.

I Pasenau and the Devil på Fotogalleriet rettes fokuset demonstrativt innover, mot kunstnerens demoner og private erfaringsverden. Skillevegger i tre og et vegg-til-vegg teppe gir galleriet en hjemlig atmosfære. En naturtro treskulptur av kunstneren i full størrelse, self portrait with graveyardlog 1994-2019 (2019) står ved inngangen. I tillegg til denne fysiske representasjonen av kunstneren, samt fotografiene, rommer utstillingen også tekst, flere skulpturer, tegninger, og en lydinstallasjon. Håndskrevne dikt kretsende om frykt, død og mørke, henger ved siden av karikaturer av demoner, små djevler og mannen med ljåen skriblet på sider fra notatblokker og Harry Potter-dagbøker. Opplevelsen av å bli invitert inn i en sår, privat verden forsterkes når man kryper inn i det spesialbygde lille rommet som er plassert midt i utstillingen. Vegger og tak er dekket av speil, tegninger og notater, og på gulvet finnes en madrass, en selvlaget lysestake og en cd-spiller som fyller rommet med Pasenaus sang.

Omtrent halvparten av fotografiene i Pasenau and the Devil består av selvportretter der Pasenau uttrykker negative emosjonstilstander, som i fading out in blackness (instant pain), sekvenser med hurtig etterfølgende fotografier av hennes gråtende ansikt. Komposisjonen ligner Nan Goldins ikoniske Nan one month after being battered, der den forslåtte kunstneren stirrer behersket inn i linsa. Pasenaus rapporterende kamera har åpenbart noe til felles med Goldins, men selvportrettene hennes virker mer iscenesatte. Gråtende, naken, eller innsmurt i rød maling demonstrerer hun en grad av performativitet som er karakteristisk for det digitalt medierte selvet. Motstanden Pasenau møter på, er av mer psykisk art enn kjærestens knyttnever; det er i stedet indre grenser som presses. Men den ustabile og iscenesatte identiteten svekker samtidig selvportrettenes troverdighet, og lader Pasenaus emosjonsuttrykk med ambivalens.

I utstillingen er det flere verk som eksplisitt tematiserer kropp og seksualitet. Taking care and lonly [sic] (2019), viser en hånd som løfter en blodig vibrator i været og teaching you a lesson avbilder en rosa dildo der tuppen tilsynelatende er bitt av. I de to fotografiene self understanding 1 og 2 (2019) rettes kameraet mot egen kropp og underliv og i self reflection 1 og 2 (2019) fotograferes speil som reflekterer Pasenaus ansikt og kjønnsorgan. Disse intime bildene minner om den danske kunstneren Maja Malou Lyse, kjent fra serien Sex med Maja, og for sin usjenerte og informative instagramprofil. Lyse var medvirkende i sommerens utstilling Art & Porn på Aarhus Kunstmuseum (ARoS), som snart skal vises på Kunsthal Charlottenborg. I Lyses arbeider normaliseres onani, mensen og nakenhet, og blodige dildoer er et vanlig syn. Prosjektet hennes kan beskrives som en form for radikal seksualopplysning med mål om å fremme stolthet over og kjennskap til egen kropp.

Pasenaus omgang med kroppen er mer emosjonell og privat, og preget av veksling mellom trygghet og tvil. Kunsten hennes har ikke den eksplisitt pedagogiske misjonen til Lyses. Gjennom å invitere inn i en svært personlig sfære, fremmer hun et aksepterende forhold til kroppen, men der det å være sterk, glad og bestemt ikke er kriteriene for å eie erfaringen. Pasenaus terapeutiske selvutlevering appellerer i en tid der man til og med i det private rommet presses til å fremstå fra sine beste sider, og den postdigitale identitetsekspresjonismens bakside blir stadig tydeligere.

Installasjonsbilde fra Maria Pasenau and the Devil, 2019. Foto: Julie Hrncirova / Fotogalleriet.

Diskussion