Jeg kan ikke huske sist jeg så en avgangsutstilling som faktisk fungerte så bra som som årets MA-utstilling på Stenersenmuseet i Oslo. I stedet for å hyre en kurator, som i praksis har lite spillerom når det kommer til utstillingskonsept og tematikk, har de 19 studentene organisert seg selv under veiledning av de to lærerne Henrik Plenge Jacobsen og Jesper Alvær. De har valgt å bruke sin egen produksjonskontekst som utstillingsramme – utstillingen heter kort og godt Kunstakademiets masterutstilling. Introduksjonsteksten til utstillingen har fått tittelen Oslo Aperto og betyr noe slikt som Det åpne Oslo. Vi får et lite innblikk i Kunstakademiets praksis og selvforståelse, en utdannelsesinstitusjon som åpenbart ser på seg selv som en del av et større kunstfelt.
I tillegg til en rekke interessante enkeltverk, og en intelligent disponering av de ulike rommene, knytter denne utstillingsrammen studentene og Oslos kunstliv sammen. Dagens kunststudenter lever ikke i en avgrenset produksjonsboble, men deltar i utstillinger og galleridrift lenge før de er ferdig utdannet – utstillingen på Stenersenmuseet er en av disse. Når vi også i utstillingsteksten får vite hvilke institusjoner studentene har besøkt og hvilke gjestelærere som har vært innom skolen, får vi komplimenterende innblikk i denne praksisen.
Tendensen som kommer klarest frem, et tema som er godt etablert både i det norske og det internasjonale kunstfeltet, er interessen for å skrive nye personlige historier ved hjelp av historisk materiale og de ideene som legger rammene for hvordan disse historiene er skrevet.
Arbeidene til Ann Cathrin November Høibo er ett av mange eksempler på en slik praksis. Documentation is Everything består av stoffer, innrammede klær og objekter som refererer til abstrakt, modernistisk kunst så som et ubemalt lerret og en collage laget av firkantede tøybiter. Montering ser tilsynelatende tilfeldig ut, men er omhyggelig gjennomført. Ved nærmere ettersyn danner den delikate vertikale og horisontale linjer i rommet, og slik henter Høibo frem de bruddene med klassisk representasjon som lå i denne delen av kunsthistorien. Ved å sammenstille denne historien med sine egne innrammede klær og stoffer, forteller Høibo sin egen personlige historie, samtidig som hun viser vår kulturs forkjærlighet for å dokumentere via blikket. Høibos verk fremstår i motsetning til dette som en dokumentasjonspraksis som baserer seg på kroppslig nærvær.
Et annet eksempel er Markus Li Stensruds siste versjon av den pågående serien Everyone’s Gone to the Moon, som han også fikk stor oppmerksomhet for på BA-utstillingen i 2009. Her inngår nye varianter av de tidligere versjonene sammen med nye arbeider. Her inngår tidligere versjoner av serien i nye utgaver. Tittelen er hentet fra en innsmigrende Jonathan King-låt fra 1965, som beskriver en folketom by etter at alle har forlatt jorden og dratt til månen. Ved hjelp av å etterligne fortellerteknikker fra historiske museer peker Stensrud på hvordan også denne praksisen baserer seg på fortellerteknikker og historier. Selv om dette på ingen måte er en original kritikk, viser dette verket en imponerende kombinasjon av fortellerteknikk, dramatisering og nitidig håndverk som etterligner naturvitenskapelig nidkjærhet.
Forholdet mellom historien, kunstneren og billedlig representasjon er stikkord i flere arbeider. Miho Shimizu har i installasjonen Contact forsøkt å trenge forbi den offentlige representasjonen av Woody Allen. I et videoarbeidet forsøker hun å forestille seg hvordan ansiktet hans ville fortonet seg, om hun skulle føle seg frem med hendene og øynene lukket. Heidi Kårtveit har i Lost Value (discared frames from a museum) samlet sammen kasserte rammer og installert dem som en modernistisk inspirert totalinstallsjon der rammebitene inngår som gullstreker på en lillamalt vegg. Her representerer de kasserte rammene, som kunstneren omhyggelig har demontert og reinstallert, en historisk museal praksis i endring. En praksis som ikke lenger behøver gullrammer som markere grensen mellom kunst og ikke-kunst. Konteksten har endret status fra sekundært til primært objekt her, som i flere andre arbeider i utstillingen.
Sebastian Hellings totalinstallasjon fremstår som en stereotypi på et nylig forlatt kunstnerstudio, og parodierer kanskje den klassiske kunstnerrollen i arven etter Jackson Pollock. I et rom som fremstår som en komisk metakommentar til Astrup Fearnleys Dan Colen utstilling, er veggene dekket med abstrakt ekspressjonistiske smørerier med tekster som «You Zuck». Rundt i rommet har Helling plassert klatteskulpturer i leire på sokler som befinner seg blant gammel mat, tomme champagneflasker og visne blomsterbuketter. Hellings rom peker på hvordan den romantiske kunstnerrollen er knyttet til ideer om kunst som i dag både er historiske og levende på samme tid.
Cecilie Bjørgås Jordheims arbeid Fra vestfjorden – partitur representerer en alternativ tilnærming til det norske fjell-landskapet. I stedet for å forsøke å gjengi landskapet via visuelle former, har hun produsert et lydverk med utgangspunkt i konturen av en fjellformasjon fra Lofoten gjengitt via fotografi. Ved å tegne prikker rundt konturen av fjellene og deretter streke opp en linje mellom dem, som en prikk til prikk-lek, har hun overført disse høydevariasjonene til et notesystem og deretter invitert en strykekvartett til å fremføre lyden. Slik belyser Jordheim representasjonens dilemma. Hvem har egentlig tilgang til et språk som beskriver et landskap?
I årets MA-utstilling på Stenersemuseet får vi se kunst i en ramme som strekker seg utover det å liste opp årets masterkull, og skolen og studentene skal ha stor honnør for dette. Paradoksalt nok er en slik ramme skapt ved å presenterer utstillingen som det den er – en masterutstilling som ønsker å gi publikum et lite innblikk skolens praksis. Det er forbausende at ingen (så vidt jeg vet) har tatt et slikt utstillingsgrep på MA-utstillingen tidligere, men når det først gjøres virker det helt naturlig og helt på sin plass. Når det er sagt kunne dette kuratoriske grepet vært utviklet i enda større grad. I vår tids interesse for utdannelse som kunstnerisk medium, kombinert med masterstudentenes tydelige forkjærlighet for fortidens forestillinger om kunst og kultur, finnes det mange skjæringspunkter mellom utdannelse, utstilling og historisk praksis som kunne vært utforsket. Utstillingen skisser allikevel opp rammene for et kunstakademi som ikke bare knytter seg til kunstfeltet i verden for øvrig, men som også er i ferd med å opparbeide seg selvtillit nok til å utvikle sitt eget, unike ståsted.
