Et sitat fra veteranen David Hockney følger den årvisse nyttårsstarteren på LNM: Tre unge og nyutdannede malere vises under plakaten Unge inviterte, et forsiktig vannmerke på hva som rører seg i maleriet. Sitatet går ut på at menneskets behov for tegning og maleri vil fortsette på lik linje med synging og dansing. Hyggelig med denne optimismen i beklemte tider. Maleri vil bli stort i fremtiden, fortsetter sitatet. Holder det vann, eller skal man heller forstå det som en liten spøk? Uansett har maleriet i lange tider – og med hakk i plata – blitt feiret som en seig survivor med udiskutabel tiltrekningskraft. Til tross for sin lange fartstid er det tilsynelatende i stigende grad mange unge kunstneres foretrukne medium.
De tre kunstnerne Markus Myhre, Karsten Krogh-Hansen og Mildred Kärkkäinen Gaenger, er alle født på siste halvdel av nittitallet. De nye posisjonene galleriet ønsker å vise frem, er i liten grad kategorisert og språkliggjort, ei heller underlagt en tydelig kuratorisk idé, noe som gir en ganske løst og uforpliktende utstillingsramme – nesten som tre separatutstillinger side om side. Det er også en viss frihet i dette, her er det noe som vokser frem uten å skulle spikres fast. Man kan skjønne hvorfor disse tre har vekket interesse. Maleriets tvetydighet og formale utprøvninger virker å være felles grunn. Anslaget er nøkternt figurativt, nesten smålåtent lite ekspressivt.
Posisjonen disse tre inntar kan hevdes å først og fremst være malerisk intern, i alle fall ikke påståelig engasjerte tematisk og politisk. De utstilte malerne synes heller å bale med maleriets innebygde gåter som merker på en flate. De har alle en lett finger på nostalgiknappen, nokså typisk for vår tid. Det gjøres ikke noe stort poeng ut av maleriets gamle verden av litteratur, symboler og mytologi, overdreven romantikk pipler ikke inn. Hverdagens fragmenterte trivialiteter og allestedsnærværende mediale bildeflom er mer nærliggende – med fullgodt potensial for ikonografisk interesse.
Å konsentrere seg om noen materielle, gjerne historisk funderte særegenheter går igjen, ikke minst hos Karsten Krogh-Hansen. Teknikken hans, som går langt tilbake i tid og med dekorative aner, er distemper med pimpstein på plate, hvor pigmenter bindes sammen med vannbasert lim. Resultatet er at overflaten blir matt, liksom tørr og slørete. Krogh-Hansens malerier er avvæpnende fortrolige med betrakteren, ikke minst ved at han gjennomgående bruker små formater og treplater, som gjør at bildene grenser over i objekter. De fleste henger lavt, mens to er bramfritt plassert i overkant av vinduene mot gaten.
Krogh-Hansens malerier fortoner seg litt som kart eller tekniske plansjer i blålige toner, attpåtil heter to av dem Verdensbilde (alle verk 2025 ), og forestiller globus-lignende former i trange billedrom. Andre titler dyrker også en slags deskriptiv nysaklighet: i Møte har deltagerne i dress store hoder og kjapt skisserte, enfoldige trekk; i Arbeidsgruppe 1 og 2 står en lignende gjeng oppstilt på rekke, i det siste nesten helt rastrerte; i Lett skydekke, av en hvit sol som titter frem fra skyer med krøllete kant, står muligens «wow» skrevet i nedre kant, som en tørrvittig kommentar til et bilde som ikke akkurat skilter med det spektakulære. Selv om disse maleriene kan kalles atmosfæriske – gjennom sin diffuse, liksom utviskede karakter – oppfattes de ikke som innsmigrende. De fastholder heller noe skjematisk, en trakt vi ser verden gjennom, og dermed ikke egentlig observerer fritt (eller klart).
Markus Myhre har en mer slentrende og fragmentarisk tilnærming i sine olje- og bivoksarbeider på papir. Det er som han skyter fra hofta, men innenfor et ordnet opplegg. Fire av dem deler format og tittel (Under arbeid 1-4), de tre andre er noe større og med individuelle titler. De har hyppige innslag av noe som ser ut som cowboyhatter, rekvisitter innen et utvalg uformelige fargeklatter med en bardus energi som er lett å like. I flere av disse tilforlatelige komposisjonene fungerer bearbeidede plater i gips og tre som en passepartout, med ulike mønstre risset inn som bakgrunn. Helheten er vindskjev, med visuelt overskudd og øye for tilfeldighetenes spill. Det første verket på den firedelte rekken har en plate som er splittet midt i – det spriker seismologisk under den sittende figuren.
Mildred Kärkkäinen Gaengers oljemalerier er utført både på lerret og transparente flater i form av et eget arkitektpapir. De knyttes i utstillingsmaterialet til en slags aktive minnebilder, hvor barndommen har sitt og si for motiver og en stemning som skjener mot noe drømmeaktig. Den kan jeg kjøpe, men det mest interessante ved disse motivene er helt frakoblet biografisk bakgrunn. Det er noe nedtonet, men markant på ferde, liksom trukket unna og inn i billedflaten som i gjemsel, særlig i et maleri med tekstile draperier, et sart, liksom skittent forheng (This Is Not a Home, 2023) og et som viser et vindu med refleksjoner og lignende bakteppe (I Think About the Girl Behind the Curtain). Maleriet som utsagn blir dermed indirekte, fylt opp av alle mulige projeksjoner, helgarderende.
Maleriene hennes er godt utførte, men best og mest overraskende synes jeg likevel denne hemmelighetsfulle maskeraden fungerer i I Imagine Generic Life (2024). De vagt subjektive og psykologiserte observasjonene, utsnitt dekket av gardiner, kontres her av en realistisk løsreven maske – uten åpenbar kontekst og fortelling. Masken er smågrotesk med gapende tomme hull for øyne, nese og munn. Angivelig brukes den i skjønnhetsindustrien – hard plast over ansiktet for å forynge og forbedre hudkvaliteten. Denne antiseptiske og glatte hardplast-investeringen i fasade, en dæsj science fiction for forbrukeren, blander seg assosiativt med masken som eldgammelt kulturelt og rituelt fenomen.
Kärkkäinen Gaengers spill med utkledning og avstand passer med utstillingens overordnede estetiske linje, dens stort sett nedtonede koloritt og mange abstraherte og materialbevisste skildringer. De tre malerne synes å snakke med dempet innestemme, velformulert og tilbakeholdt. Det er fristende å kalle det kultivert nordisk, om det ikke var for at disse geografisk bundne definisjonenes soleklare mangel på fantasi og spillerom. Alt i alt inviterer denne tapningen av de unge inviterte til en fin, gjennomtenkt og formalt bevisst liten kavalkade.
