Fra øyeblikket jeg åpner døren inn til tyske Lisa Seebachs utstilling I’d Rather Be Rehearsing the Future på Entrée, er sansene aktivert. Eimen av motorolje fyller rommet, som ellers er nøkternt innredet. De store vindusflatene som forbinder galleriet med byrommet utenfor, er dekket med hvit folie som reduserer forbipasserende til svake silhuetter og innhyller utstillingen i et vakkert, flatt lys. Lukten stammer fra en fontenelignende keramikkskulptur sentralt i rommet, som deler tittel med utstillingen. Den er bygget opp av asymmetriske skåler fylt med mørk olje. Skålene minner om skjell og er glasert i en rødlig metallfarge. I en skål brenner en svak flamme, nesten usynlig. I hvilken verden fylles fontenene med olje?
På veggene er det med ujevne mellomrom installert sorte keramikkskulpturer som kveiler seg ut av den hvite flaten som plastiske romtegninger (We Are Vampires, We Are Digital, We Are a Utopian Hideway, alle verk 2021). Glasurens gummiaktige karakter i kombinasjon med de stikkontaktformede endene til flere av objektene, gir assosiasjoner til strømførende kabler. Langt nede mot gulvet i et hjørne er det en sort keramikkskulptur formet som et spindelvev (Another Impossible World [Controlled on Earth by Remote Control]). Fra denne drypper store sorte dråper som kan minne om både mascaratårer og oljesøl. Kontrasten mellom organiske linjer og teknologiske assosiasjoner får rommet til å dirre av spenning, og fører tankene mot energiproduksjon.
Det mest iøynefallende verket er en ermeløs jakke i refleksstoff som henger spent på en kjetting mellom to spisse metallspyd som stikker ut av den ene veggen (The End [One Two One Two This Is Just a Test]). Ved første øyekast fremstår jakken som en hybrid mellom en tvangstrøye og en retrofuturistisk varmedrakt, ikke ulikt noe besetningen på stjerneskipet Enterprise kunne vært ikledt under utforskingen av en nyoppdaget isplanet. Innsiden, som kommer til syne mellom rifter i overflaten, er dekorert med et ulmende vulkansk trykk. Dette, sammen med tittelen,får meg til å tenke at det er snakk om en slags overlevelsesdrakt som skal verne bæreren i den kaotiske fremtiden utstillingen alluderer til.
Utsiden av jakken er prydet med påbroderte fotografier av noen av Seebachs tidligere verk. Bildene tyder på at tidligere utstillinger de siste årene langt på vei har bestått av romlige installasjoner hvor den sorte linjen står i dialog med den hvite kuben, noe som bekreftes av et raskt nettsøk. Dette gjelder også her, men gulvet er denne gangen dekorert med rød sand, et grep som bidrar til å gi utstillingen en varmere atmosfære som stikker seg ut fra Seebachs tidligere, mer kliniske register.
Selv om det er et sterkt scenografisk drag i Seebachs utstilling – betrakteren omsluttes av en suggererende, fiktiv verden – er sanden ikke kun kulisse. Den er av knust murstein av samme type som brukes på tennisbaner fordi den gjør det lettere å se hvor ballen har truffet. På Entrée synliggjøres slik sporene etter føtter som har beveget seg rundt i rommet. Man kan se hvor andre har stusset, stoppet opp, og hvor de har gått rett forbi. Man forbindes som gjest helt konkret med tidligere besøkende, og man kan føle på å være del av et fellesskap på tvers av tid. Utstillingen traverserer også adskilte tidsrom i en større skala: Samtidig som ledningformene rundt meg fører tankene mot en høyteknologisk nåtid, har de en fossil kvalitet som gir fornemmelsen av å stå overfor et arkeologisk utgravingssted med gjenstander etterlatt av en forgangen sivilisasjon.
Med syv verk på utstilling skapes det i I’d rather be rehearsing the Future en nærmest sakral stemning, om enn med tydelige referanser til fortapelse og en verden i krise. Seebach omgjør gallerirommet til et postapokalyptisk sakristi, et eksklusivt lite rom skjermet fra Mad Max-tilstandene som man aner herje utenfor. Fremtidsdystopier som denne handler dypest sett om verden slik den allerede er: om en virkelighet preget av jag etter atter nye energikilder som kan forbrukes, og hvor olje er hellig.
