En utrevet bokside med et fotografi i svart-hvitt av en person ikledd en komisk revemaske henger alene på veggen innerst i utstillingsrommet på UKS (Ito in his fox mask). En bildetekst øverst på siden forteller oss at personen på bildet er «Ito in his fox mask, London, c1916». Michio Ito var en japansk danser og bekjent av Ezra Pound og W.B. Yeats. Bildet viser ham med kokett knekk i høyre håndledd og hånden holdt opp under haken som en slags pote.
I motsetningen til det antatt stabile «jeget» i bakgrunnen er maskene, eller rollene den gir uttrykk for, utskiftbare og potensielt mange. Karl Larsson tenker kanskje noe tilsvarende om utstillingen, at den, lik en skuespiller, er en syntese av mange ulike «karakterer», et kakafont medium.
Tear Print, et silketrykk i svart-hvitt, er et av de få verkene ved siden av bildet av Ito, hvor «masken» dukker opp som motiv: en vertikal skjøt løper ned arket og gir inntrykk av at bildet er satt sammen av to mindre ark. På hver side av denne delelinjen er det to mandelformede, svarte former som ser ut som øyne revet ut i papiret. Denne enkle symmetriske figuren minner om et ansikt. Elephant Obelisk består av en skjorte og en bukse liggende på en provisorisk krakk satt sammen av plankebiter inni et glassmonter og kan vel også arkiveres under et slags utvidet maskebegrep.
Utenfor dette masketemaet finner vi blant annet tre massive betongskulpturer med tittelen You must be able to interrupt a friendly conversation at all moments og fire rektangulære tepper påtrykket fargesterke geometriske figurer som ligger dandert i en sirlig, overlappende form omtrent midt i rommet (Makeup Carpet). Inntil denne teppeformasjonen står en flaske og en kjevle i bronse på en sokkel av umalte mdf-plater. Litt bakenfor, ved siden av en replika av en sammenleggbar stol i tre og skinn (1:1) ligger et femte teppe. I tillegg til disse «skulpturene» er det på tre diskrete plasser i utstillingen utplassert tekster. To ligger i hver sin bunke inntil veggen oppå uåpnede pakker med A4 ark, den tredje befinner seg bak og inntil en av betongskulpturene innerst i rommet. Fonttype og størrelse varierer.
Selv om Larsson i disse korte tekstene foretar et tankearbeid, er tonen hele tiden knapp og inneforstått og innholdet springende. Heller enn å fungere oppklarende virker disse refleksjonene dermed ytterligere fragmenterende på utstillingen. Ikke bare har vi en rekke objekter som ikke snakker sammen materielt eller motivisk, vi har også et tekstuelt sidespill i form av et springende notat, distribuert i utstillingsrommet. I en av tekstenes mer oppklarende partier reflekterer Larsson talende nok rundt utstillingens affinitet til diagrammet og teateret. Begge begrepene viser til former for organisering og kombinering av ulike medier, sjangere og informasjoner. De representerer kognitive og estetiske skjemaer som setter ting som ikke automatisk hører sammen i berøring med hverandre.
Utstillingsrommet har en stram og tenksom orden; interiøret fremstår på én gang nevrotisk og vilkårlig, som åstedet for et eksentrisk ritual. Det virker som om den romlige organiseringens mange linjer og koordinater danner utstillingens egentlige motiv, ikke masken eller de enkelte objektene. Kanskje er dette strukturerende nivået sammenfallende med det «diagrammatiske» som Larsson beskriver i utstillingsnotatene: «a tool for organizing and managing dissimilar pieces of data». Men dersom hensikten er å undersøke utstillingen som form, har kunstneren satt for mange begreper og momenter i spill til at han lykkes i å formidle en innsikt som lodder dypere enn pressemeldingens første setning: «An exhibition is a room with things».
