Det er noe truende over videoinstallasjonen til Eli Mai Huang Nesse på Kunstnernes Hus. Det digre lerretet som den drøyt 25 minutter lange videoen Nærme (2024) projiseres på, er tiltet framover. Det gjør at den storslåtte naturen på skjermen ruver over meg der jeg sitter på det kalde gulvet.
Videoen, essayistisk i formen, kretser rundt tre intervjuobjekter. Unni Løseth snakker om den dagen hun gikk klar av et steinskred på en av landets mange rasutsatte veier. Fred Sheng Li-Huang Støyva underholder seg selv med å kjøre gjennom norske tunneler på Google Maps, men finner også glede i å tegne inn fiktive tunneler i den fargerike veiboka si fra begynnelsen av 90-tallet. Pie-Christine Skagsoset Norseng fra Norsk Tipping forteller om jobben sin med å ringe heldige vinnere av millionpremier. Videoen veksler mellom blant annet å vise ansiktene til dem som snakker, de fjærlette lottokulene som virvler rundt i trekningsmaskinen, områder utsatt for ras, fjell og tunneler – både ferdige og påbegynte.
Støyva sammenligner tunneler med portaler der du transporteres til en ny verden, og drar veksel på den litterære sjangeren portalfantasy. Det ligger i menneskets natur å fabulere om «hva hvis?», en tanke nesten to millioner nordmenn leker med årlig der de leverer inn sine lottokuponger. Drømmen om en ny virkelighet (fysisk eller økonomisk) er kanskje særlig forlokkende når den vi lever i yter svakt på punkter som stabilitet, fellesskap og moral.
Naturens utilregnelighet er noe Huang Nesse har personlig erfaring med. Kunstneren er selv oppvokst i Sogndal, en kommune der veier ofte stenges som følge av rullende stein. I videoen minnes hun den dagen en jevnaldrende mistet livet i en ulykke på en vei som daglig benyttes av skolebusser og folk på vei til jobb. Det var tilfeldig at det ble ham, og slike hendelser kan, særlig for dem som opplever dem på nært hold, gi skjellsettende påminnelser om at mye i livet avgjøres av slumpetreff.
Samtidig kan det å tenke at uhellet eller lykken kan ramme hvem som helst, føre til at man avpolitiserer tilfeldigheter også når de skyldes strukturer som det er mulig å endre. Hvem som får muligheten til å vokse opp i velstand, for eksempel. Statistisk sett er det sammenheng mellom foreldre og barns inntekt, noe politiske tiltak kan være med på å utjevne. Videoen til Huang Nesse sveiper også innom tilfeldighetenes politiske dimensjon, men med et mer lokalt tilsnitt: Løseth forteller at bonden som kom over fjorden for å plukke henne opp der hun stod rasfast, smilte fra øre til øre. Nå hadde han fått et argument som kunne brukes i diskusjonen om flere tunneler i distriktet.
På baksiden av lerretet, som er skråstilt og nesten fyller rommet fullstendig, er tre tykke vaiere boltet fast i en stor stein. På avstand ser steinen ordinær ut, men da jeg kommer nærmere, ser jeg at et stort felt består av glitrende krystaller. Hogget ut og slipt i kantene ville det vært et samleobjekt til flere hundre kroner, noe som får meg til å tenke på de sjeldne mineralene som brukes i smarttelefoner og hvordan nye teknologiske paradigmer frambringer nye ideer om hva som er av verdi. Hvilke land som da sitter på ressurser – olje, kull, kobber – handler om flaks.
Langs hele veggen ved inngangen til utstillingssalen har Huang Nesse snekret sammen et reisverk i tre med tak av bølgeblikk. Det ligner et bygg for rassikring, men ser spinkelt ut. Steinene som har ødelagt veier og infrastruktur i videoarbeidet rett overfor, ville lett knust konstruksjonen til pinneved. Mer enn å eliminere faktisk risiko, iscenesetter overbygget til Huang Nesse et allment behov for beskyttelse. Det er som om utstillingens truende ras og virvlende lottokuler er forsøk på å billedliggjøre det som buldrer og dirrer i samtiden, opphopningen av destruktive og frigjørende muligheter som ligger foran oss. Tempoet i videoen dras opp mot slutten, lydsporet er fartsfylt og spenningspreget. Det er en skjelven forventning i rommet og åpenbart at noe skal skje.
Tidligere betalte vi kirka for å føle en viss kontroll over vår egen skjebne. Nå lærer influensere oss hvordan vi kan manifestere våre drømmer og mål gjennom å skrive dem ned og gjenta dem for oss selv, en trend som finner feste hos generasjoner med usikre framtidsutsikter. Huang Nesse fanger og fastholder den nervøse tilstanden før vi vet hva som vil ramme, og inviterer oss til å forsone oss med at overhengende risiko er en uunngåelig del av tilværelsen.
