Kunstutdannelsen i Europa har blitt satt under et økende politisk og økonomisk press. Som en reaksjon på dette forsøker Manufacturing Today å gjøre nyutdannede kunstnere og studenter til aktive deltakere i en demokratisk prosess.
Manufacturing Today er et fem år langt forskningsprosjekt som har vokst frem fra en plan om en biennale for nyutdannede kunstnere, og som involverer et samarbeid mellom flere europeiske kunstakademier. Prosjektet, som er initiert av Maaretta Jaukkuri og Anne Karin Furunes ved Kunstakademiet i Trondheim (KiT), består av workshops, et symposium (av Florian Schneider), en nettside og en utstilling. Utstillingen, som vises fram til 16. mai omfatter en serie prosjekter og nye arbeid som er lokalisert i Kulturbunkersen Dora i Trondheim, og er kuratert av Cristina Ricupero i samarbeid med Will Bradley.
Tittelen Manufacturing Today peker på den kulturindustrien som kunsten også uunngåelig er en del av. Assosiasjonene leder raskt til Frankfurterskolen og spesielt Adornos syn på kunsten som underlagt en kulturindustri tilrettelagt for konsum og profitt, der (kunst)produktene fungerer som en legitimering av det kapitalistiske samfunnet. Kunsten har altså blitt integrert i industrien, hensikten har blitt profitt og kunsten er dermed redusert til en handelsvare.
Kunstutdannelsen i Europa har tilsvarende blitt satt under et økende politisk og økonomisk press. Som en reaksjon på dette er Manufacturing Today et forsøk på å gjøre nyutdannede kunstnere og studenter til aktive deltakere i en demokratisk prosess. Det stilles spørsmål ved kunsten og kunstutdannelsens funksjon innenfor et felt av politisk innflytelse som fører til forflatning og instrumentalisering, og om hvordan det kan være mulig å motstå presset fra det kommersielle kunstmarkedet. For hva er det kunstnerne utdannes til? Har de muligheten til en funksjon utenfor kunstmarkedet, og kan de ha politisk påvirkning? Her er altså kunstutdannelsen undersøkelsesobjekt, og dermed kan prosjektet sees i sammenheng med den aktuelle bølgen av «utdannelsesestetikk» (jf. Gerd Elise Mørland her på Kunstkritikk 15.4. og Aeron Bergman i Morgenbladet 24.04.).
Kunst for demokratiet
De verkene som mest eksplisitt fremstår som politiske er signert de uavhengige gruppene Unge Kunstnere og Kunstformidlere, Danmark, Malmö Fria Kvinnouniversitet og Die Freie Klasse Frankfurt. Plakatene signert førstnevnte gruppe presenterer slående tekster som «Det personlige er politisk – det politiske er ikke personlig» og «How to resist instrumentalization: instrumentalize even more!». Disse går i direkte dialog med det overordnede prosjektet. Når de fargerike protestplakatene også akkompagneres av herlig skranglete tenåringspunk av «Bitre Barn», en del av den nederlandske kunstnerduoen Bik Van der Pols verk, er det både engasjerende og medrivende.
Et arbeid som umiddelbart tar oppmerksomhet (delvis grunnet sin eteriske karakter) er et Guggenheim av vafler. Nomeda & Gediminas Urbonas og studenter fra Kunstakademiet i Vilnius har utformet verket Edi(ta)ble Museum, som er en modell for et Guggenheim i Trondheim, samt en oppskrift på vaffelrøre og en oppskrift på hvordan vaffelmuseet skal utformes i praksis med hjelp av lokalbefolkningen. Prosjektet er opprinnelig en kritikk av manglende demokrati i planleggingen av et kommende Guggenheim i Vilnius, der initiativtakerne unngikk offentlig debatt, til tross for at et slikt museum er kostbart og av stor nasjonal betydning. I Trondheim har prosjektet tatt form av en workshop med formål om å undersøke hvordan et lokalsamfunn kan delta i eller ta kontroll over den diskursen de i utgangspunktet står utenfor. Resultatet er altså en modell for et Guggenheim i Trondheim, laget i vafler. I motsetning til i Vilnius avhenger utformingen her av lokalbefolkningens innsats.
Forskning på rommet
Doras utallige labyrintiske rom og kroker gir utstillingen delvis karakter av å være en samlet installasjon. Dette medfører at den overordnede problemstillingen trer klart frem, men det skjer til en viss grad på bekostning av de individuelle verkenes spesifisitet. Flere av verkene er deler av ulike pågående prosesser som også kommer til uttrykk utenfor utstillingsrommet. Prosjektet Remember av Regina Møller og studenter ved KiT er for eksempel representert i utstillingen med et korthus i stort format med enkle symboler, og videreføres ute i by-rommet i form av utstilling av papirposer og t-skjorter i fire ulike butikker. Det gjøres her et forsøk på å viske ut distinksjonen mellom kunst og design, installasjon og display, kunst og handelsvare. For hva er vi egentlig blir bedt om å huske? Kanskje er det byen som et system for representasjon, en kompleks kulturell enhet, der det urbane bymiljøet gjenkjennes og planlegges gjennom ulike visuelle og mentale modeller. Trondheims image fasetteres ved å la konstruksjon av hukommelse gradvis avsløres gjennom verkets slogans og symboler.
Gjennom markedsføring skaper byen sin egen identitet og den definerer seg selv som en vare for et publikum. Dette kommer til utrykk i slagord som: «Paris – Lysenes by», eller «Atlanta: The home of the American dream». Merkevarebygging som en profittdreven reprogrammering av den kollektive hukommelse anvendes også aktivt med slagordet «Trondheim – City on the fjord». Simon Harvey har samarbeid med KIT- studenter laget en Guide Trondheim Cultural Capital der vi oppfordres til å ta ulike omveier for å bli kjent med Trondheim. Fremfor å bygge opp rundt turistmaskineriet inviteres vi til ta veien innom brukthandlen som trues av nedleggelse, små bakgate-kafeer og andre mer eller mindre hemmelige (sub)kulturelle perler. Merkevarebyggingen vendes her mot den alternative subkulturen. Slik reverseres en strategi underlagt et kapitalistisk formål om økonomisk gevinst ved at den anvendes med det motsatte formål, for å øke besøkerens kulturelle kapital.
Med prosjektet Hidden Curriculum utforsker Anette Krauss og en gruppe tenåringer kunnskapen som ligger utenfor skolens pensum. Å legge seg under pulten fremfor å sette seg ved den, eller å henge seg opp etter veggen ved hjelp av knagger, illustrerer muligheten for å tenke og handle annerledes enn hva institusjonen krever. De enkle fotografiene og videoarbeidene er svært virkningsfulle i sin evne til å gjøre betrakteren bevisst på hvordan man i detalj er lært opp til å innta rommet på en spesifikk måte. Dette får en videre til å reflektere over på hvilke andre områder man er institusjonalisert til gjøren, uten handlingskraft til å strekke seg utenfor rammene eller vilje til å utfordre reglene.
Forskning på kunstnerens funksjon
Et av de sentrale spørsmålene i dette prosjektet er hvordan institusjoner som museet, universitetet og – spesielt – kunstakademiet kan overskride sine nåværende funksjoner. Dette vises i praksis ved at kuratoren har valgt å vektlegge arbeider av alternative «skoler» og selvorganiserte grupper både utenfor og innenfor institusjonene. Denne protesten mot homogenisering av utdannelsen (jf. Bologna-prosessen i 1999) er også en protest mot homogenisering av kunsten.
Manufacturing Today forsøker å vise kunstens mulighet til å innvirke på samfunnet. Mange av verkene er prosessorienterte, men i motsetning til den demokratiske intensjonen i denne strategien er resultatet som regel en kommunikasjon som er vendt innover, mot kunsten. Verkene stiller krav om tålmodighet fra betrakteren med sin informasjonstetthet og kontekstbaserte ramme, der det nesten er like viktig å besøke prosjektets nettside som det er å se selve utstillingen. Det fokus som legges på utdanning er et fokus på hvordan institusjoner former samfunnet, og kunsten og samfunnet persiperes her i et dialektisk forhold til hverandre, der kunsten også kan påvirke samfunnet.
Det insisteres på å rette fokus på den kulturelle og symbolske kapitalen for å understreke at kunstfeltet fortsatt er i besittelse en relativ autonomi fra det økonomiske feltet. Men også dette er en kapital som er basert på prinsippene fra en økonomisk modell, og det emansipatoriske prosjekt om løsrivelse fra kulturindustrien virker dermed som et umulig prosjekt. Hvis kunstnerne skal ha en funksjon utenfor kunstmarkedet må også kommunikasjonen henvende seg forbi interne kommentarer mot kunstinstitusjonen. Dette er noe utstillingen bare delvis makter å gjøre.
