Kroppen er hudens fôr

Sandra Mujingas tidligere arbeider har helt selvbevisst vært produkter av nettkulturen, med loopede mobilvideosnutter, samplebaserte elektroniske lydkollasjer, meme-referanser, og online-avatarer. I dette universet av bearbeidede bilder og utskiftbare identiteter har det vært lett å overse at nær alle menneskene som opptrer i videoene hennes er svarte kvinner. Men i de siste par årene har dette representasjonspolitiske poenget blitt stadig tydeligere fremhevet av Mujinga, som selv er født i Den demokratiske republikken Kongo og er vokst opp i Oslo. Det er åpenbart at huden har betydning i en praksis som i så stor grad kretser om overflater, skjermer og grensesnitt. Dette blir i alle fall helt klart i Mujingas utstilling Hoarse Globules på Unge Kunstneres Samfund (UKS).

Hoarse Globules er en tettpakket utstilling med hele 17 verk og en stor mengde kryssende tematiske ledetråder slengt inn i UKS’ beskjedne visningsrom, og man er nødt til å tråkke over og mellom verkene som ligger omkring på gulvet og henger fra tak og vegger. Tross mangfoldet føles utstillingen likevel ikke overlesset og ufokusert. Mujinga er allerede godt i gang med å få et internasjonalt gjennombrudd, men Hoarse Globules fremstår fremfor alt som et kunstnerisk gjennombrudd, der både ideer og materialvalg er tydeligere artikulert enn før.

Utstillingen på UKS, som også inkluderte en performance-serie på Kunstnernes Hus i åpningshelgen, er en videreføring, eller kanskje snarere en alternativ versjon av utstillingen Calluses på Tranen i Hellerup utenfor København tidligere i vår. Der viste hun flere av sine «wearable sculptures», flere meter lange drakter i tjukt syntetisk mørkebrunt lær, med digre hetter og ermer som hang nesten ned til gulvet. De samme formene dukker også opp på UKS, men her er de tre skulpturene Touch-Face i stedet sydd i tynt grått elastanstoff. Mens skulpturene på Tranen var solide og livaktige, er versjonene på UKS snarere tomme, slappe hylstre.

Kvinnene i Mujingas videoer har ofte fremstått som blandinger av motemodeller og digitale avatarer. De intrikate plaggene og de digitale effektene som har vært lagt over kroppene og ansiktene har antydet muligheten for en omskiftelig og flytende identitetskonstruksjon. I Hoarse Globules er menneskeskikkelsene nesten helt fraværende. Kroppen til danseren som er avbildet på de tre transparente og knudrete pleksiglassplatene Camouflage Waves er fullstendig dekket av et væskelignende digitalt filter, og kun noen fragmenterte hender er synlige på de mindre pleksiglass-skulpturene på gulvet, blant skulpturer som ligner blekksprut-tentakler og krabbeklør. Når fire av kostymene i lateks og falskt lær (Shawl) som ble brukt under Mujingas runway-aktige performance på Vigeland-museet under fjorårets Skulpturbiennale ligger slapt henslengt på gulvet, er det nærliggende å tenke at de er forkastet og forlatt. De er vrengt slik at draktenes innside, et blankt og flytende rødlig materiale bestående av konditorfarget glyserol dekket med gjennomsiktig plast, kommer til syne. Foret vekker assosiasjoner til kjøtt og innvoller, som om kroppens indre ikke var annet enn foring for huden.

Kroppen er altså redusert til skall og overflater. Syntetiske hudlignende materialer har ofte fungert som stedfortredere for kroppen i samtidskunsten i senere år (tenk for eksempel på Pamela Rosenkrantz’ basseng fylt med beigerosa babyluktende væske på den sveitsiske paviljongen på Veneziabiennalen i 2015), men de får en ekstra dimensjon i Mujingas arbeider. For en svart person er kroppen identisk med huden, i den forstand at det er huden som gjør kroppen utsatt og usynliggjort. Dialektikken mellom å være altfor synlig, men likevel usynliggjort er vesentlig for den svarte identiteten i et hvitt majoritetssamfunn, slik den for eksempel beskrives av Ralph Ellison i romanen Usynlig mann (1952), der fortelleren «er usynlig simpelthen fordi folk nekter å se meg (…) Når de kommer i nærheten av meg, ser de bare omgivelsene mine, seg selv, eller bilder skapt av deres egen fantasi».

Mujingas arbeider har ikke bare blitt mer skulpturelle, de synes også å være mer avlogget. Fra taket på UKS henger det en foldet mørk skjerm (Shed) som skal illudere en reflektor som beskytter utstillingslokalet for overvåking. De digitale teknologiene er ikke bare frigjørende, ofte er de innkodet med systemiske fordommer, for eksempel ansiktsgjenkjennelsesprogrammer som har vist seg å ha problemer med å identifisere svarte personer, især kvinner. Når teknologiene blir stadig mer utbredt, er slike mangler et demokratisk problem, men i en mer overvåket verden åpner det også for muligheter til å unndra seg kontroll.

Med Hoarse Globules har forholdet mellom synlighet og usynlighet blitt et tydeligere ledemotiv. Arbeidene til Mujinga har fått en bredere og mer kompleks politisk resonansbunn, og det har oppstått noen interessante glidninger mellom de identitetspolitiske anslagene og de flytende digitale identitetene og de hybride skikkelsene. Kostymene i falskt lær trekker kanskje tankene mot menneskehud, men med sine dyreaktige snabler, tentakler og klør er de likevel vanskelige å plassere. Er ikke Mujingas ambivalente tilslutning til et identitetspolitisk prosjekt uttrykk for motviljen mot å la seg kategoriseres og sirkles inn?