Klær, overflate og begjær i kunstens tjeneste

Det er forholdsvis sprekt å vise Bernadette Corporation på et kommersielt galleri i Oslo, men Rod Biancos presentasjon av det amerikanske kollektivet er likevel slapt kuratert.

Bernadette Corporation, fra serien Is Everybody on the Floor.

Det er forholdsvis sprekt å vise Bernadette Corporation på et kommersielt galleri i Oslo. Det amerikanske kollektivet er ikke blant de mest kjente størrelsene her i Norge og jobber ikke ofte med lett salgbare verk, hvis man ikke regner med bøkene, motemagasinene og klærne Bernadette Corporation står bak. Utstillingen på Rod Bianco har riktignok samlet to nye fotoserier og bannere som kan sies å være noe av det mest salgsvennlige Bernadette Corporation har laget de siste årene. I tillegg blir tre videoer fra gruppen vist på flatskjermer og to av gruppens bøker ligger i vinduskarmen. Bernadette Corporation har kultstatus i New York og er kjent for sin blanding av mote, kunst og aktivisme. Gruppen er et produkt av 90-tallet, og fortsetter der for eksempel kollektiv som Group Material og General Idea slapp på begynnelsen av 90-tallet, men uten en like direkte politisk linje. En kritikk av det kapitalistiske samfunnet, og spesielt kunstverden, er allikevel tilstede, på lik linje med det nå nedlagte Art Club 2000, et annet kollektiv som delte mange trekk med Bernadette Corporation når det gjaldt distribusjon og tema.

Nøkkelen til Bernadette Corporation sitt modus operandi finner man i videoen The B.C. Corporate Story fra 1996, hvor deres skapelseshistorie kan leses utifra et antikapitalistisk ståsted, hvor de vender ryggen til kunstneren som en singulær produsent av kunst og ser seg selv som en forretningsidé som må selges. Den mystiske Bernadette blir vist i et kort øyeblikk på skjermen og da med ryggen mot kamera. En annen video viser klipp fra Bernadette Corporations moteshow fra tiden da de var motedesignere på midten av 90-tallet. Gruppen lagde fire kolleksjoner og Carol Greene, galleristen til både Bjarne Melgaard – som er kurator for utstillingen og en av initiativtakerene bak Rod Bianco – og Bernadette Corporation, hadde på seg klær fra Bernadette Corporation da hun åpnet galleriet sitt i New York i 1995. Den tredje videoen, Hell Frozen Over, viser den franske teoretikeren Sylvère Lotringer foran en frossen innsjø hvor han snakker om Stéphane Mallarmé. Den franske dikteren har vært en inspirasjonskilde for flere kunstnere og kunstretninger, og her blir forholdet til Bernadette Corporation understreket. Det finnes også en tilfeldig link til Norge i videoen. En bil kjører innover i et snødekt landskap og to kvinnestemmer snakker til hverandre på norsk: «Alt med deg er vakkert.» De to kvinnene fryser og hutrer. Kanskje er de to kvinnene identiske med modellene som senere tar del i et fotoshoot som videoen viser? En mannsstemme beskriver alt som befinner seg i bildet, en oppsummering av bildets bestanddeler, noe som Mallarmé vel ville hevde at fjerner ¾ av gleden.

Bernadette Corporation, fra serien Ars Nova.

De to fotoseriene i utstillingen kunne vært hentet fra et moteblad på sent 90-tall. En klassisk Calvin Klein-estetikk hviler over den unge gutten i bar overkropp i Ars Nova og klyngen med modeller i Is Everybody on the Floor. Det er overflate, de unge menneskene skal forføre og selge. Men det finnes ingen brands eller tekst som skal indikere akkurat hva. Jeans kanskje? Penger? Livsstil. Fotografiene viser en vakker tomhet, noe som kan være en verdifull størrelse i seg selv. De to største arbeidene er to vinyltrykk, et i rødt kalt «Standard Hallucination» som henger som et sosialistisk flagg i inngangspartiet, mens det andre, «Samples Meta-Vacation», viser et nærbilde av en av modellene fra Is Everybody on the Floor og henger på en vegg inne i galleriet. Igjen blir reklame en direkte referanse, som om man vil selge det revolusjonære, eller i alle fall en farge assosiert med revolusjon, på lik linje med det overflatiske uttrykket i en kleskampanje, uten slogans, og uten ord.

Bernadette Corporation, fra serien Ars Nova.

Her har man utvilsomt et interessant kunstnerskap, men etter monteringen i galleriet å dømme bryr Rod Bianco seg heller lite om å presentere kunstnerskapet på en god måte. De nye fotografiske arbeidene (som er til salgs) må relateres til videoene, og utstillingen blir kanskje vanskelig å svelge om man ikke kontekstualiserer arbeidene i utstillingen bedre. Som nevnt ligger nøkkelen kanskje i The B.C. Corporate story, og selv om lyden fra denne videoen får flyte fritt i det første rommet, blir plasseringen over kjellertrappa anonym når alle de tre videoene blir presentert likt, slik også fotografiene blir hengt på rekke og rad. Dette gjør det vanskelig å innhente spor for å finne ut hva Bernadette Corporation holder på med, spesielt med tanke på gruppens tidligere utstillinger. Hell Frozen Over har for eksempel blitt vist på en plasmaskjerm med sprekk, så kun lyden høres. De tre videoene er heller ikke med på verkslisten, fordi de ikke er til salgs, het det fra galleriet, og heller ikke de to bøkene er nevnt. Reena Spaulings som ble publisert i 2005 er et av Bernadette Corporations viktigste verk, en roman forfattet av en kollektiv forfatter. En bedre og bredere presentasjon av denne boken eller Eine Pinot Grigio, Bitte fra 2007 hadde kanskje vært på sin plass.

Bernadette Corporation deler stall med Bjarne Melgaard på Greene Naftali, og jeg har ikke noe imot å se flere av Carol Greene sine kunstnere på Rod Bianco, som forrige utstiller Leigh Ledare, men man har et ansvar for å vise kunsten på en forsvarlig måte og ta kunstnerskapet seriøst. Ledare-utstillingen ble også kritisert her på Kunstkritikk for ikke å kontekstualisere kunstnerskapet, men da har man kanskje også valgt seg sin egen stil som galleri? Mer outlet enn galleri.

Diskussion