Hans Ragnar Mathisens utstilling Kartografen på Oslo Kunstforening er en åpenbaring av et kunstnerskap som i over 50 år har virket i utkanten av det norske kunstfeltet. Han er en samisk pioner, men har sjeldent blitt vist sør for Tromsø. Kanskje det er derfor den er en sånn utstilling som evner å røske både i de institusjonelle rammene og mine egne innarbeidede forventninger som betrakter.
I utstillingens to første rom fylles veggene av fargesterke tresnitt med en utpreget samisk motivkrets; her er runefigurer, reinsdyr, trommer, steinformasjoner, en likskjorte og et par mer abstrakte komposisjoner trykket i en tradisjonell samisk koloritt bestående av rødt, blått, gult og grønt. Da Keviselie, som er Mathisens kunstnernavn, i 1978 var med på å etablere kunstnergruppen Mázejoavku sammen med blant andre Britta Marakatt-Labba og Synnøve Persen, banet de vei for nye retninger i den samiske kunsten ved å ta med seg sin samiske kultur og identitet inn i samtidskunsten. Siden den gang har Mathisens grunnprosjekt vært tydelig; å revitalisere og synliggjøre den samiske kulturen og historien, som gjennom fornorskning, misjonering og koloniseringen av Sápmi har stått i fare for å viskes ut av den kollektive og lokale hukommelsen.
De mange skildringene av fjell, trær, steiner og vidder vitner om en nær og langvarig relasjon til landskapet. Reahpen (takåpning på goahti (sommertelt)) (1990) skuer ut gjennom røykåpningen i taket på en samisk jordhytte, mens et annet tresnitt, Aldočora Nieidačazas (1994), skildrer en flokk med rein som beveger seg gjennom et dalføre, mot en glødende sol som brer seg ut mellom fjellene i bakgrunnen. I en serie med tre ulike versjoner av et tresnitt er snøen som tidligere har dekket et lite fjellområde i ferd med å smelte. Den mørke bakken skjæres frem som hakkete striper mot den lyse snøen. Seriens tittel uttrykker en ydmyk naturforståelse som det i dag er lett å koble til samtidens posthumanistiske strømninger: Mennesket er som sneen, en gjest på jorden (1983).
I de statlige kartene Mathisen vokste opp med var derimot den lange samiske tilstedeværelsen i deres tradisjonelle boområder, Sápmi, visket vekk. Koloniseringen av Sápmi sammenfalt med utbredelsen av det moderne, todimensjonale kartet. Landskapet skulle ikke bare rasjonaliseres og representeres, kartet var også et medium for å underlegge seg landområder og å fremstille det på en måte som validerte perspektivet til de nordiske statene. Med utstillingens tittel, Kartografen, viser kuratorene Kristoffer Dolmen og Laila Labba fra Sámi Dáiddaguovddáš (Samisk senter for samtidskunst) i Karasjok til Mathisens omfattende kartproduksjon. Mathisen forsto tidlig at kart er et maktredskap, og hans fremstillinger av terrenget og kartet ble derfor en strategi for å gjenvinne den samiske tilhørigheten til områdene og en stolthet over sin samiske arv. I utstillingen presenteres et utvalg av kartene Mathisen siden 70-tallet har tegnet over områder i Sápmi, der landegrensene mellom Norge, Sverige, Finland og Russland er utelatt og stedsnavnene er erstattet med de tradisjonelle samiske navnene.
Det er kartene Mathisen har fått mest oppmerksomhet for, og som var fremtredende da han sammen med fem andre samiske kunstnere ble presentert på Documenta 14 i Athen og Kassel i 2017. Disse arbeidene har vært med på å skape en bevissthet rundt Sápmi som navn og område, og selv om de hadde en mer akutt politisk slagkraft på 70-tallet, kjennes de i dag langt fra å være kun et historisk materiale. Kartene synliggjør noe av den uretten som har blitt begått mot samene og grunnlaget for de stadige konfliktene mellom samene og den norske statens forvaltning av naturområdene; selv i dag blir det umulig å se et kart over Norden på samme måte etter å ha sett en av Mathisens detaljerte og slående versjoner. De dokumenterer samisk tilstedeværelse langt nede i Trøndelag og urbefolkningens utstrekning på tvers av landegrensene.
I internasjonal sammenheng er Mathisens kart et foregangsarbeid for urfolkskartografien (såkalt indigenous cartography), en praksis der urfolk selv lager kart for å få eierskap til sine boområder og å representere sin tilhørighet til landskapet. I et segment i Marek Ranis dokumentar om Mathisen, The Cartographer (2019), som vises i utstillingens første rom, viser kunstneren frem kart også over Sørøst-Asia, urfolksområder i Canada og over Påskeøya i Stillehavet; hans lokale erfaringer og forankring har paralleller til kolonisering og undertrykking av urfolk på et globalt plan.
Samtidig åpner utstillingens tittel for å se Mathisens innsamling og gjenoppdagelse av samisk kultur som en utvidet form for kartlegging. Det er en kartografi som ikke domestiserer eller underlegger, men som bevarer og dokumenterer. Utstillingen viser blant annet en reproduksjon av helleristninger av det som ser ut som reinflokker (Bassegeađgi (i Bossugohpi, Alta) (1996)) og et annet tresnitt kopierer en tegning av en av de første samiske billedkunstnerne, Johan Turi, fra 1910, som forestiller folk og reinsleder som samles til messe ved en kirke i en liten landsby. I tillegg har Mathisen gjennom tresnitt gjenskapt flere samiske trommer – runebommer – som ble brukt til spådom og sjelereiser. De fleste trommene ble systematisk destruert av de kristne misjonærene på 16- og 1700-tallet, og flere samiske sjamaner ble dømt til døden for å inneha en slik tromme. Mathisen har ved hjelp av de tilgjengelige kildene reprodusert de symbolrike trommenes runelignende figurer av blant annet dyr, mennesker og båter. Kunsten blir et middel for å skape samhold og selvrespekt innad i den samiske kulturen, samtidig som den gir andre et nødvendig innblikk i samiske tradisjoner og den aktive undertrykkelsen de har blitt utsatt for.
Kartografen er en del av prosjektet Voi voi, vi er på utstilling!, et samarbeid mellom Norske Kunstforeninger og Sámi Dáiddaguovddáš, som gjennom året skal fordele ti utstillinger med samiske samtidskunstnere på ti kunstforeninger rundt om i landet. Det er på høy tid at samiske kunstnere har soloutstillinger på institusjoner sør for Tromsø; selv de seks kunstnerne som ble vist på Documenta 14 har i liten grad blitt vist i Oslo, og representasjonen av samiskættede kunstnere er fortsatt helt minimal. Når kunstforeningene åpner opp for presentasjoner av enkeltstående, samiske kunstnerskap, blir det synlig hvordan Mathisen på mange måter har like mye til felles med både politisk orienterte grafikere fra sin generasjon, som Gras-gruppa, og samtidskunstnere som arbeider med grenser, migrasjon, dekolonialisering, identitet, eller helt andre spørsmål, som med andre samiske kunstnere. Det er smått utrolig hvordan kunstnere som Mathisen gjennom et langt liv har blitt neglisjert i det norske kunstfeltet. Oppgjøret med undertrykkingen og koloniseringen av samene og deres landområder gjenstår fortsatt, og det samme gjelder inkluderingen av samisk samtidskunst i norske institusjoner.
