Onsdag presenterte kurator Carolyn Christov-Bakargiev den 14. Istanbulbiennalen for pressen i den tyrkiske hovedstaden. Utstillingen, som har fått tittelen Saltwater: A Theory of Thought Forms åpner lørdag. Til å utforme utstillingen har Christov-Bakargiev med seg «a number of alliances», slik hun hadde da hun var ansvarlig for Documenta 13 i 2012. Blant disse finner vi en rekke kjente navn fra Documenta, blant andre kunsthistoriker Griselda Pollock, kurator Chuz Martinez og kunstnerne Cevdet Erek og Pierre Hyughe.
De siste tre årene har kunstfeltet sett en eksplosjonsartet interesse for den «nymaterialitet» og «ikke-menneskelige bevissthet» som Christov-Bakargiev baserte mye av Documentautstillingen sin på. Istanbulbiennalens tematiske konsept fremstår som en videreføring av disse idéene, men utstillingens tittel ser ut til å være mer erfaringsorientert. Christov-Bakargiev fortalte pressen om den mengden av tid publikum på biennalen må tilbringe mens de reiser mellom de ulike utstillingslokalene:
– Hastigheten på kunstopplevelse senkes på grunn av reisen mellom de ulike visningsstedene, spesielt på ferger. Dette er veldig sunt: saltvann bidrar til å lege pusteproblemer og mange andre sykdommer, i tillegg til å roe nervene, sa Christov-Bakargiev.
På den omfattende kunstnerlisten står blant andre Liam Gillick, Robert Smithson, Lawrence Weiner, Lea Porsager, Susan Philipsz og Lynda Benglis. I tillegg finnes et filmprogram der regissører som Wes Anderson, Roberto Rossellini og norske Joachim Rønning og Espen Sandberg er representert. I tråd med kuratorens interesse for kunnskapsformer på tvers av etablerte kategorier har utstillingen også, i likhet med Documenta 13, en rekke deltagere med tilhørighet til vitenskapelig forskning.
Blant disse finner vi årets eneste norske bidrag, en installasjon over tre etasjer bestående av fotografier, fotoalbum, forskningsmateriell, bøker og gjenstander fra arkivet etter den norske matematikeren Carl Størmer, som på begynnelsen av 1900-tallet var ansvarlig for en omfattende kartlegging av nordlyset. Materialet er utlånt fra Teknisk Museum i Oslo, og bak presentasjonen What may result when a pure mathematician happens to be also an entusiastic amateur photographer står museets fotoarkivarer Arne Langleite og Thale Elisabeth Sørlie. De sier til Kunstkritikk at samarbeidet med biennalen og Christov-Bakargiev har vært spennende, og at de forstår de tematiske koblingene mellom Störmer som motivert nettopp av den type poetisk vitenskap som Christov-Bakargiev interesserer seg for.
– Da Christov-Bakargiev oppdaget materialet ble hun også opptatt av vår bakgrunn, som kunstnere og idéhistorikere som nå jobber som fotoarkivarer, sier Arne Langleite til Kunstkritikk.
– Hun var fengslet av forskeren Carl Størmer og så en mulighet til en krysning mellom historisk formidling og kunstnerisk fortolkning hvor målet på den ene siden er å gi et blikk inn i Størmers metoder for å bruke fotografi til å fange nordlyset og lage bilder som var nøyaktige nok til at han kunne bruke dem som grunnlag for beregninger av lysets plassering i atmosfæren. I tillegg viser vi hans beregninger som gjorde nordlyset matematisk begripelig.
Stockholmsbaserte Meriç Algün Ringborg står for et mer tradisjonelt biennaleprosjekt. Hun viser et nytt arbeid i en suite på Adahan Hotel i bydelen Beyoğlu. Arbeidet tar form av en konstellasjon av ulike medier der fikentreet har vært kunstnerens idemessige springbrett.
– Med utgangspunkt i at Galataområdet rundt hotellet tidligere pleide å være en fikenhage, benytter jeg fruktens historie som utgangspunkt for å se på tema som blant annet seksualitet, begjær, undertrykkelse, patriarkalske samfunnsformer og kjønnsroller, sier Algün Ringborg til Kunstkritikk.
Ett av elementene i prosjektet er en serie fotografier kunstneren har samlet inn i forbindelse med å ha kartlagt samtlige fikentrær i nabolaget rundt hotellet.
– Mens det tidligere var en hel fikenhage her, vokser disse trærne nå på parkeringsplasser, innimellom hus og på fortauet. Min følelse er at Christov-Bakargievs visjon for biennalen er svært åpen, poetisk, og vakker. Det har vært inspirerende å jobbe med henne. Ikke minst er jeg takknemlig for at jeg har fått anledning til å tilbringe hele sommeren her i Istanbul mens jeg har jobbet med prosjektet, og faktisk bodd i den suiten som nå er utstillingslokalet mitt under utstillingen, sier Meriç Algün Ringborg til Kunstkritikk.
