Ikke til å ignorere

Med sin omfattende utstilling med nye og eldre arbeider på Stenersenmuseet konkretiserer Lotte Konow Lund sin betraktelige appell som engasjerende kunstner med en sterk og selvstendig karakter.

Gjennom skarpe, til tider minutiøs tegninger, men også gjennom video og fotografi belyser Konow Lund både ordinære og mer oppsiktsvekkende fenomener og tilstander. Bruken av humor er gjennomgående vellykket og mangelen på pretensjon befriende; hennes kunst oppleves sjelden som svett og forknytt, til tross for en tematisk psykologisk ubalanse. Tegningen The Sudden and Unexpected Evaporation of Lifelong Tattoos, hvor en kveilende slange og andre tatoveringer plutselig skvetter opp og preller av en kvinnes hud, vitner om en strålende sans for det figurativt aparte.

Lotte Konow Lund, White President

Det er gjennom sine tegninger Lund virkelig når frem, hun har en distinkt strek med en kontant effekt; hun nøler ikke med disse skraveringene, som er utført med tyngde. Seriene med tegninger med utgangspunkt i Kennedy-mytologien, med hovedrolleinnehaverne stilisert lidende som i et moderne gresk drama, er interessante nok, men hever seg ikke nødvendigvis over den massemediale versjonen vi alle har sett i uendelige repriser. Kanskje fordi disse bildene etterhvert er blitt så velbrukte og tynnslitte at de alltid ender i en forutbestemt mental collage av mediebilder. Denne manifesteringen av enkelte historiske bilder demonstrerer i og for seg hvordan den visuelle hukommelsen er diktert og til dels ufri, styrt av konvensjoner som vanskelig lar seg knekke. Kanskje er denne innsikten kalkulert inn i Lunds bearbeidelse av mediehistorien.

Fotoserien Illona Series 1-9, her vist på en nøktern furuvegg, kan i stil og utførelse minne om den østerrikske fotografen Erwin Wurms såkalte one minute sculptures, hvor folk eksempelvis poserer med champignon i neseborene, gjennom at bildene er så enkle og åpenbart silly, på egne premisser. Samtidig stilles hos begge kunstnere noen mer fundamentale spørsmål rundt det hverdagslige og representasjon som sådan. I Lunds billedserie møter vi en ung kvinne i svarte klær i enkle og liketil posisjoner, hun er aldri helt avkledd, men tøyet hennes er oppklipt slik at nakenheten eksponeres i disse små klippene.

Lotte Konow Lund, fra Illona Series.

Det er kanskje nærliggende å trekke Yoko Onos klassiske performance Cut Piece frem fra bevisstheten, hvor den unge Yoko lot publikum traktere saksen på sitt eget antrekk. Hun satt temmelig ribbet tilbake etter endt seanse. Hvem som har vært ute med saksen, og hvilke kjønnspolitiske motiver som ligger bak, oppleves imidlertid ikke her som hovedsaken. Det er heller en utfordring av kroppen som mulig lerret for representasjon som spilles ut, en representasjon som behandler kvinnelighet som en smidig og leken størrelse fremfor å være en mystisk hemmelighet som på manisk og kjedsommelig vis må avdekkes.

I tillegg handler disse emblemaktige bildene også om tegning og om hva tegningen kan utrette av illusoriske effekter, siden det runde stoffpartiet som er utklipt av for eksempel baksiden av en bomullstruse, gjentas som forstørret figur skravert inn på veggen bak modellen. Det er som den tredimensjonale virkeligheten i det flate bildet fortsetter i tegnet form, en superenkel flate som likevel bærer med seg et svakt avtrykk av hudkontakt og funksjonalitet. At representasjonen rommer flere lag, som bygger på hverandre og delvis glir inn i samme sone, poengteres kløktig.

Lotte Konow Lund, fra serien Self Portrait as Five Dictators and a Victim.

Lunds forsiktige inngrep i den noe trykkende og tunge utstillingsarkitekturen fungerer bra, selv om disse justeringene gjør minimalt vesen ut av seg. På en heller sykelig rosa vegg er det montert en stripe med seks små tegnede portretter, alle er basert på kunstnerens selvportrett. Ansiktene er i en lesbar, men uklar prosess fra det pløsete, via forvitring til en oppstramming og trekkene er stort sett urovekkende grove. Self Portrait as Five Dictators and a Victim, som er tittelen på dette arbeidet, morfer kunstnerens ansiktstrekk med et knippe historiske despoter som Saddam Hussein og Idi Amin, samt Anne Frank, som i denne sammenhengen blir representanten for alle folkemords ofre. Den tematiske inndelingen i det demoniske og uskyldige tipper kraftig over mot en overkarikatur, men reddes inn av tegningenes mange nyanser og Lunds gjenbruk av sitt eget portrett, som nå smelter inn i en truende ideologisk hengemyr. Tapet av identitet blir forvirrende og potensielt fatal.

Tegningens konseptuelle basis treffer med større presisjon i et par prosjekter av vidt forskjellig karakter, men som forenes i tilnærmingen til tegning som et stykke konstruktivt minnearbeid. Bakgrunnen for arbeidet Why do I draw, hommage á Dagny Tande Lid var en donasjon på rundt fem tusen tegninger til Botanisk Museum av billedkunstner og botanisk tegner Dagny Tande Lid, som museet ikke hadde midler til å vise. Sommeren 2006 tilbød Lund seg å sitte ulønnet vakt på Botanisk Museum, mot at hun fikk en ny blomst eller plante å tegne hver dag, samt en botanisk redegjørelse. Resultatet av disse skissene, som forøvrig ble vist på forrige tegnebiennale, er omsorgsfulle fortolkninger av flora, men forholder seg hele veien til livsverket til den botaniske tegneren i et parallelt løp. Slik fremhever Lund en annens omfattende tegneproduksjon i en fin og saklig gest. Sjenerøsiteten er ytterst nærværende, samtidig drar Lund nytte av å tegne seg inn i en lang tradisjon av beskrivende og vitenskapelig tegning hun her opptrer som uforpliktet gjest innen.

Lotte Konow Lund, fra serien Why do I draw II/Images from the Inside.

En annen meningsinsisterende måte å bruke tegning på finnes i det mer kollektivt orienterte prosjektet Why do I draw II/Images from the Inside 1-13, hvor pennetegninger er det synlige resultatet av en lengre sekvens. Lund arrangerte et gratis tegnekurs for innsatte i Bredtveit kvinnefengsel og delte ut tegneblokk og tegneredskap til kursdeltagerner, alle kvinner uten norsk statsborgerskap. Som del av prosjektet fikk deltagerne i oppgave å tegne utvalgte personlige eiendeler, og det er ganske pauvre greier Lund har gjentegnet, basert på deltagernes egne tegninger; som en lurvete bamse og en flaske vodka. Lund klarer vel nettopp derfor å gjøre dette til en bevegende sekvens, de åndsforlatte gjenstandene fremstår som fulle av tristesse i de mørke og respektfulle skraveringene. Ingenting blir til noe i disse indirekte selvportrettene. Det kollektive utgangspunktet, som med tanke på konteksten lett kunne blitt en temmelig sentimental affære, snevres av Lund inn til å bli en god samtidig betraktning av eiendom som indikator på personlighet, og mangel på det samme.

Ti monitorer viser like mange videoarbeider fra de siste ti årene, typisk nok med Lund selv som talking head, eksempelvis i Babyface Assasin, om det pinefulle tapet av en talisman, sett gjennom totalinnlevelse i en slørete fotballmytologi. Det er noe sårt, allmennmenneskelig og ganske latterlig som gripes her, og nettopp disse komplekse psykologiske tilstandene trukket ut av noe såre enkelt, blir for Lund en metode som oppleves som ukamuflert og derav ikke så lite risikabel. Det skal hun ha honnør for. Her er det lite visuell staffasje å falle tilbake på, bruken av virkemidler er hyperøkonomisk. Å lade det trivielle med det uhørte biter seg best fast i Domestic Violence, hvor selv den mest unnselige flekk på gulvet eller kjedeligste flaske med rengjøringsmiddel framstår som et tegn på vold eller et potensielt drapsvåpen. Sjelden finner nevrosen så kjapt veien under huden som her, hvor døden er overalt. I You Ignore Me står en kvinne på en skogsti og hyler at hun blir ignorert. Kamera, i forlengelse betrakteren, registrerer numment anklagen, som stiger i desperasjon og intensitet, mens kamera fjerner seg og skikkelsen forsvinner ut av synsranden. Som kunstner er Lotte Konow Lund alt annet enn ignorert, noe denne utstillingen også bør bidra sterkt til.