stoler, duk, flagg, vodka og glass. Foto: Øystein Thorvaldsen.
Årets sommerutstilling på Haugar kunstmuseum i Tønsberg har den spreke tittelen LOL – humor i norsk kunsthistorie. Utstillingen er likevel ingen utførlig katalogisering av morsomme arbeider i norsk kunst. Til det fremstår utvalget kunstverk i for stor grad er preget av kuratoren Erlend Hammers preferanser. Utstillingens påkallelse av humoren i «norsk kunsthistorie» kan isteden tenkes som en påstand om, og kritikk av, de omskrivingene og utelatelsene kunstinstitusjonen ofte utsetter humoren for.
Utstillingen er i særlig grad viet kunstnere som arbeidet med nye, konseptuelle strategier rundt årtusenskiftet, og snarere enn høylytt latter utløser de fleste arbeidene en lavere, mer innadvendt knising. Utstillingen åpner med Victor Linds korte videosløyfe, Did You Know He Was a Glorious Dancer? (1999), et arkivopptak av Adolf Hitler som gjør en tåpelig dans. Vibeke Tandbergs fotoserie Old Man (2015) vises side om side med tidligere Kunstkritikk-redaktør Jonas Ekebergs video Subjective Football (1999), av en fotballkamp sett fra ballens synspunkt. Mens bilder fra Ole Johan Aandals serie Detail from Samaritanen (1994/2007), der kunstneren har limt sitt eget ansikt inn i historiske fotografier, er drysset rundt omkring i andreetasjen på Haugar.
Dessuten er det mye maleri. Odd Nerdrums store figurative bilde med den beskrivende tittelen En blind sanger og to dansere (1991-2001), er installert oppå Jan Christensens blåfargede Painting Myself into a Corner (2004), som er malt direkte på veggene med brede malingsruller. Et eget rom er viet Lars Monrad Vaages serie malerier av triste smilefjesblomster kalt BUHU (2008). Terje Ythjalls geometriske komposisjoner med sleske nisser og griser gis òg god plass. Utstillingens yngste representanter er malerne Audar Kantun og Urd J. Pedersen. Av Kantun vises et maleri av fire karikerte fiskere i en liten seilbåt på åpent hav. Pedersen har med to malerier av en figur vinkende bak ordene «Fiasko» og «Triumf», som er bildenes titler.(begge 2019). I tillegg inngår et utvalg nasjonalromantiske malerier.
Selv om mange av arbeidene i utstillingen kan være morsomme, har disse kvalitetene en tendens til å forsvinne i så vel mottakelsen av dem, som i kunsthistoriske oversiktsverk. Stian Eide Kluges fiktive Aftenposten-anmeldelse av sin egen avgangsutstilling, Lørdag 19. mai (2007), fremfører en slik kritikk av kunstkritikken. «Anmeldelsen» vises i en overdimensjonert glassmonter, og den er freidig signert avisens mangeårige kritiker, Lotte Sandberg (1956–2021). Avgangsutstillinger er de nyutdannede kunstnernes første møte med offentligheten, og kritikken av dem rommer ofte et patroniserende element. Når Kluge lar den fiktive Sandberg strø om seg med snusfornuftige bemerkninger om kunstnernes «så vidt påbegynte modningsfase» og formaninger om å stole «på tyngden av sin egen stemme», er det en kritikkens oppdragende funksjon som gjøres narr av.
At kunsten skal fungere som en estetisk oppdragelse av befolkningen er en gammel og seiglivet idé. Dette programmet har sitt materielle uttrykk i museumsarkitekturen, som instruerer de besøkende til å te seg pent, ikke snakke høyt og ikke ta på, men i stillhet kontemplere bildene. Oppdragelsen støter imidlertid på problemer når kunsten viser noe som kan skape utilsiktede reaksjoner, slik som latter. Latteren kan oppstå ufrivillig, bryte løs og, lik en fjert, unnslippe kroppen i overraskende situasjoner. Begge deler forurenser utstillingsrommene og virker forstyrrende på andre tilskuere.
En kategori som gjerne fremkaller ukontrollert latter er overskridelser av normer for god oppførsel, slik som «grove vitser». I utstillingen dukker det opp flere av dem, blant annet tresnittet Den tykke horen (1899) av Edvard Munch. Bildet viser en kvinnefigur, sittende bak et bord ved siden av en liten blomstervase. Overkroppen hennes er nesten bare pupper, så vidt tilslørt av et svart sjal. Sjalet strekker seg imidlertid bakover i bildet og går i ett med en svær skygge som ligner en silhuett. Over denne silhuetten skaper perspektivlinjer jukkende, frem og tilbake-bevegelser, og kvinnens spisse, selvtilfredse smil, foreslår at hun gleder seg over det stjålne samkvemmet med skyggen bak henne.
Den grove vitsen er enda mer uttalt i Vanessa Bairds ni akvarellmalerier (alle 2022), installert på rekke og rad mot en lysrosa vegg. Flere av bildene refererer eksplisitt til Munch, blant annet maleriet av det som ligner en hjemmeværende husmor, liggende på alle fire i en rosa skolepike-uniform, omkranset av Skrik-imiterende solsikkeblomster. Bildet inneholder i tillegg en håndskrevet vits som spiller på kulturens motstand mot analsex, som en særegen form for nedverdigelse og underkastelse: «Vet du hvordan du får ei dame til å skrike to ganger? Knuller a i ræva og tørk [sic] kukken på gardina etterpå.» (Untitled (2022)).
Historisk har analsex blitt sett på som uttrykk for vilje til overskridelse av seksuelle adferdsnormer. I de tre korte videoene med Mom & Jerry (2007-2013), alteregoene til kunstnerne Kjersti Vetterstad og Monica Winther, opptrer de to skrålende hovedpersonene på en lignende uhemmet, bejaende måte. Imidlertid er det ikke seksualitet de konsumerer, men bilder. I en seanse på Louvre følger vi damene mens de omtaler Mona Lisa med overdreven begeistring på sitt sedvanlige fjolle-dansk, ispedd gutturale lyder og nytelsesutbrudd. Stikk i strid med den dannede betraktningsmåten som museet foreskriver oss, agerer de en type kunstelskere som overgir seg til bildene med dyrisk entusiasme.
Selv om LOL – humor i norsk kunsthistorie ikke tar til orde for en radikalisering av museumserfaringen etter modell av Mom & Jerry, er latteren som et premiss for å revidere perspektivet vårt på hvilke erfaringer kunsten produserer en tiltalende idé. Kunstverkenes morsomheter virker ved å undergrave utskiftningsklare oppfatninger om hvilke motiver og væremåter som sømmer seg på museet og gir infantiliteten og idiotien en fortjent sjanse.
