Etter hvert er det ikke helt uvanlig å se døvetolker på offentlige arrangementer. Det å snu på rollene, ved å sette tegnspråket i sentrum og la hørende tolker sitte på siden og oversette det den døve konferansieren sier, derimot, er på ingen måte vanlig. Det er i alle fall første gang jeg har opplevd det, og jeg vil tro det gjelder for de aller fleste som tidligere denne uken var tilstede i Bølgen kulturhus i Larvik for Kulturrådets årskonferanse 2022, som hadde tittelen Språk er makt. Sentreringen av tegnspråket var et effektivt grep, som gjorde den språkløsheten de fleste hørende har i møte med døve til å ta og føle på. I løpet av dagen fikk riktignok den entusiastiske konferansieren, skuespiller Ipek Mehlum, lært bort noen tegn – jeg vet nå hvordan man gir applaus, visuelt, uten lyd, og har lært meg tegnene for «språk» og «makt».
Majoritetens manglende kjennskap til minoritetsspråk, som tegnspråk, samisk, kvensk, romani og romanés, var et slags ledemotiv gjennom hele konferansen. Kulturrådet klarte å tydeliggjøre at dette ikke bare er et tap for minoritetene det gjelder, men også for de av oss som tilhører majoritetsbefolkningen. Kunnskapsløsheten er et høyst reelt problem, et resultat av en lang historie med systematisk undertrykking og diskriminering, fremfor interesse og læringsvilje, i møte med minoriteter.
Kulturrådet fikk i 2020 i oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet å være nasjonal koordinator for økt mangfold, inkludering og deltakelse i kultursektoren, og på årets konferanse var det åpenbart at de ønsket å vise at de tar den oppgaven på alvor og anstrenger seg for å fremstå som et eksempel til etterfølgelse, ved å gjennomgående fronte minoritetsstemmer. I det hele tatt gis det inntrykk av en progressiv, myk og velmenende maktinstitusjon, som vil gi rom for absolutt alle, både som utøvere og som publikum, og som stiller seg åpen for kritikk. Selvkritikken tok form av en panelsamtale som tok for seg kommunikasjonen med kunstfeltet, særlig i forbindelse med søknadsprosesser. En del av kritikken, som blant andre Larviks første fribyforfatter, palestinske Wesam Almadani sto for, gikk på uklare formuleringer av den typen som man slett ikke behøver å være ny i Norge for å ha problemer med forstå.
Til tross for det sympatiske ved å stille seg åpen for kritikk, er det et spørsmål om fokuset på forståelighet og tilrettelegging for ulike grupper ikke fungerte litt som en tåkelegging av mer grunnleggende problemer, som dels handler om at kulturfondets midler er for knappe, dels om at søknadssystemet – også for de søkerne som forstår godt hva som forventes – strengt tatt krever i overkant mye tid og ressurser av kunstnere og kulturarbeidere hvert eneste år, tid og ressurser som potensielt kunne vært bedre anvendt. Om Kulturrådet aldri så gjerne vil være inkluderende, ligger det også i oppdraget deres å ekskludere ut fra kvalitetskriterier. Og ettersom regjeringens kulturbudsjett for 2023 ikke gir kulturfondet noen økning, noe som i realiteten innebærer en reell nedgang tatt i betraktning den store inflasjonen i økonomien, ligger det an til hard kamp om de midlene som finnes.
Kulturminister Anette Trettebergstuen, som i år altså slett ikke har kunnet levere på løftene hun på vegne av Arbeiderpartiet kom med både i valgkampen og i regjeringsplattformen med Senterpartiet, forsikret i sin tale på konferansen at det nye Kulturløftet skal gjennomføres – etter hvert. Ettersom hun vel neppe kan love at de vanskelige tidene skal gå over, må man anta at det betyr at løftene skal innfris uansett? Hvordan man enn skal forstå det, er det neppe Trettebergstuens vilje det står på; hun er noe så sjeldent som en kulturminister som har vært genuint engasjert i kulturpolitikk i årevis. Hun understreket at de har klart å skjerme kulturen mot store kutt, men at de har gjort noen prioriteringer. Hun la vekt på arbeidet med en ny boklov, satsning på leselyst, scenekunst, musikk og film, flere arbeidsstipend og en kommende reform med innføring av regionale kulturfond i tillegg til det eksisterende nasjonale fondet.
Så vidt jeg kunne registrere, nevnte hun imidlertid ikke visuell kunst med et ord, heller ikke kritikk og tidsskrifter, for oss som er spesielt opptatt av det. Men hun hevdet viktigheten av å anerkjenne kunstnere og kulturarbeidere som arbeidsfolk, og pekte på den kommende Kunstnermeldingen som starten på en ny tid. Trettebergstuen redegjorde også for navneskiftet til den administrative delen av Kulturrådet – som nå skal hete Kulturdirektoratet – og mente det var viktig å forsvare dagens ordning hvor det er kunstnere, og ikke politikere, som skal bestemme hvordan Kulturrådets midler fordeles.
Et annet av Kulturrådets satsningsområder for tiden handler om ytringskultur, og konferansen ble avsluttet med en samtale med utgangspunkt i problemstillingen: «Hva kreves av kulturpolitikken for å sikre språklig likeverd og demokratisk deltakelse?» Panelet var preget av frafall, og besto dermed kun av kulturministeren og Kjersti Løken Stavrum, leder for Ytringsfrihetskommisjonen, som ble oppnevnt av den forrige regjeringen og som leverte en utredning om ytringsfrihet tidligere i høst. Mens Trettebergstuen trakk frem at det må gjøres noe med at kulturens infrastruktur er for svak, gjentok Stavrum en av påstandene i utredningen, om at kommisjonen mener å se at kulturlivet er preget av «svak uenighetskultur», og sa at hun savnet mer debatt om dette.
For å respondere helt kort, så virker det på meg som en noe upresis diagnose: Realiteten er jo at mange av de heftigste debattene de siste par årene, også om ytringsfrihet (og ikke minst om Ytringsfrihetskommisjonen), nettopp har vært ført i kunstfeltet. Om Kulturrådets mangfoldspregede årskonferanse fremsto som et vidåpent og tilnærmet konfliktfritt rom, så har konfliktnivået omkring mangfolds- og avkoloniseringsarbeidet tidvis vært høyt i den større offentligheten, delvis fordi det har blitt møtt med en god del backlash. Debattklimaet har ikke bare vært en påkjenning for minoritetspersoner og andre som har engasjert seg, men har også gjort det vanskelig å føre mer reflekterte og konstruktive kritiske samtaler om disse spørsmålene.
Kultursektoren har i det hele tatt vært under et visst press i senere tid, ikke minst på grunn pandemirestriksjonene i 2020-2021. Og til tross for Trettebergstuens uttalt lyttende holdning og gjentatte forsikringer, virker fremtiden utrygg så lenge Kulturløftet bare er et politikerløfte og ikke et reelt løft. Både kulturministerens og Kulturrådets språklige makt ligger når det kommer til stykket først og fremst i de språkhandlingene som kalles tilsagn og avslag, og i størrelsen på tilskuddene som gis.
