Norsk kulturråds årskonferanse er årets kulturpolitiske begivenhet i Norge. I år er arrangementet lagt til Oslo den 14. november.
Når de fleste av kulturlivets aktører samles på denne måten er det ikke uten en viss smak av klamt fellesskap. Langt de fleste deltakerne mottar direkte eller indirekte statsstøtte og dette gjør at arrangementet nærmest kan oppleves som et internt møte i bedriften AS Kultur-Norge.
Et av de viktigste karaktertrekkene ved AS Kultur-Norge er at svært mange aktører til stadighet er nødt til å utøve skjønn og foreta kvalitetsvurderinger. Dette er også gjenstand for stadig tilbakevendende debatter. Noen typer kvalitetsbedømning er godt innarbeidet og diskuteres sjelden i offentligheten. På bildekunstområdet gjelder dette f.eks. tildeling av kunstnerstipend og valget av utstillere på kunstmuseene. Dette har endret seg. For 10-20 år siden var det mange kunstnere som klaget på Museet for samtidskunst. I dag har denne diskusjonen stilnet.
Andre temaer diskuteres desto oftere. De siste årene har for eksempel OCAs tildelingen av reisestøtte til norske kunstnere vært heftig debattert. Dette behøver naturligvis ikke bare være negativt. Tvert i mot så betyr dette at støtten er attraktiv og at det gir høy status å få stipend fra Office for Contemporary Art Norway.
I tillegg har man den type kvalitetsbedømming som utøves av aktører utenfor Norges grenser. Denne tas gjerne som en rettesnor for den norske debatten. I 2012 har det viktigste bidraget i så måte kommet fra kurator Carolyn Christov-Bakargiev som presenterte fire norske kunstnere (Matias Faldbakken, Toril Johannessen, Aase Texmon Rygh og Hannah Ryggen) under den prestisjetunge utstillingen Documenta 13 i Kassel i Tyskland denne sommeren.
Hvorfor valgte Carolyn Christov-Bakargiev akkurat disse fire kunstnerne? Det er et interessant spørsmål som mange kritikere har forsøkt eller burde ha forsøkt å svare på.
Den viktigste tendensen i dette utvalget av norske kunstnere er kanskje den særskilte bredden av ulike politiske posisjoner som disse kunstnerne representerer; agitasjon (Ryggen), intervensjon (Faldbakken), abstraksjon (Texmon Rygh) og dekonstruksjon (Johannessen). Utover dette må de alle også ha gjennomgått en kvalitetsvurdering, både i sammenligning med andre kunstnere, og en bedømning ut i fra de kriteriene de selv har satt opp i sine kunstnerskap. Ved å inkludere dem i Documenta har Christov-Bakargiev uansett stadfestet at de både er relevante og at de møter visse kvalitetskriterier.
Dette er vel og bra, men dessverre stopper ofte våre refleksjoner rundt kunstnerisk kvalitetsbedømming akkurat her, ved det generelle. Den mer spesifikke diskusjonen om utvalgskriteriene utforming og anvendelse når sjelden et offentlig rom. I en arbeidende jury eller mellom to samarbeidende kuratorer diskuteres det naturligvis heftig, og her settes også begrepene på spissen. Men altfor sjelden snakker kunstverdens portvoktere åpent og direkte om disse spørsmålene.
Derfor er det interessant og viktig at Carolyn Christov-Bakargiev har takket ja til å redegjøre for «skjønn, skjønnsutøvelse og kvalitetsvurdering» i forbindelse med sitt arbeid generelt og arbeidet med Documenta spesielt under årets kulturkonferanse. Tittelen på hennes foredrag er «It’s very difficult: on skepticism and value judgements. Notes from a curatorial perspective». Andre foredragsholdere er kultursosiolog Per Mangset, som skal snakke om armlengdes avstand-prinsippet og Robert Palmer, som vil snakke om kulturpolitikk i det 21. århundret. Palmer er tidligere direktør for demokratisk styring, kultur og mangfold i Europarådet.
Etter årskonferansen er det mottakelse på det nye Astrup Fearnley Museet i Oslo. Her vil deltakerne på møtet selv få anledning til å utøve skjønn, denne gangen politisk: Er det riktig å drikke sjampanje og spise snitter på et museum som har det svært omdiskuterte selskapet Lundin Petroleum som sponsor?
Takk for svar, herr redaktør
Jeg også anser at pragmatiske hensyn må spille inn på ens valg av kamper å utkjempe, og i hvilken rekkefølge man fronter dem.
Når det er sagt synes det fremdeles som en statlig dominert «folkeaksje» à la Statoil-aksjen (les: selskapets generalforsamling) også burde være en strategisk målskive for etiske sonderinger og maktkritikk – for det kan jo aldri kan være slik at midler som er forvaltet av fellesskapet automatisk er mer nøytrale enn dem som forvaltes av et knippe investorer.
Jeg finner forøvrig ikke at Kunstkritikks stillingstagen og vekting hva angår Lundin/AFMOMA nødvedigvis er gal, men jeg kjenner heller ikke saken særlig godt – og da KK.no velger å ta stilling i dette skyldspørsmålet(?) ved Lundin Oils handlinger, hadde det kanskje også vært en tanke også å formidle noe om hva det er Lundin står tiltalt for, eller henvise til andre medier/kilder som kan belyse saken? Dette må jo være en del av hva man mener kk.nos publikum bør ta stilling til når man oppfordrer til boikott av et selskap som mottar sponsorkroner fra dette holdet, ikke?
Til Christer Dynna,
Du spør hvorfor ”lukten av de oljepengene som er donert private selskaper som formidler kunst stinker mer enn den konstante pengestrømmen som renner inn i statskasse” (sic).
Jeg går ut fra at du med dette stiller spørsmål ved reaksjonene mot samarbeidet mellom Lundin Petroleum og Astrup Fearnley Museet er legitime når reaksjonene mot Statoil har vært og er tildels fraværende.
Problemet med denne holdningen er imidlertid at det lett kan føre til handlingslammelse. Man får (ubevisste?) resonnementer av typen: «Jeg har ikke reagert mot Statoils oljesandprosjekt i Canada, derfor kan jeg ikke reagere mot Lundin Petroleums brudd på folkeretten i Afrika». Dette er en logisk feilslutning og en tenkemåte som ville få ethvert rettssystem til å bryte sammen. Man er nødt til å forholde seg til den foreliggende anklagen – forbryteren kan ikke slippes fri fordi andre også kan ha begått samme urett.
Derfor er den eneste farbare politiske veien i dette landskapet å ta en sak av gangen. Dersom man maner Lundin Petroleums virksomhet er problematisk så gir deres samarbeid med Astrup Fearnley Museet en mulighet til å reagere mot dette. Så får man diskutere Statoil når denne saken dukker opp. Det er naturligvis også prinsippielle og praktiske forskjeller mellom de to sakene.
Jonas Ekeberg
ansvarlig redaktør
Vertskapet for konferansen er den norske stat, som er hovedeier av Statoil, og som drar inn penger på andre selskaper i denne sektoren, som beskattes inntil 70%.
Kritikken mot Lundin rammer ikke Staten eller Norge som sådan. Dermed ikke sagt at stillheten omkring denn industrien – som smører de økonomiske tannhjulene slik at statskassen kan fylles breddfull hvert år – betyr at bransjen ellers er så mye renere.
Nnimmo Bassey, som nettopp har mottatt årets Rafto-pris, oppholdt seg ikke mange minuttene på norsk jord, før han tok opp den kritikken – så ikke alle lar seg betale til taushet.
Hvorfor noen synes at lukten av de oljepengene som er donert private selskaper som formidler kunst stinker mer enn den konstante pengestrømmen som renner inn i statskasse – som gjør opp regning for kulturrådskonferansen – er vanskelig å forstå.
Kassel: Is committing self censure a solution?
2000 people are working in the weapon industry in Kassel: Producing, designing and selling weapons like tanks specially designed for firing at urban riots.
IS IT IMPORTANT TOPIC FOR CHOOSEN ARTIST TO CHOOSE SPEAKING ABOUT ?
How do every one deceide not to express about it ?
and why documenta Kabul ?
http://kopenhagen.dk/magasin/blog-single/article/et-testindlaeg/
Maybe the capacity of self censure
the capacity to see far and not see questions in proximity
for example why are the weapon industry in Kassel not a theme for an exhibition about war and conflicts .
THE NEXT DOCUMENTA SHOULD BE CURATED BY A TANK
http://www.globalartmuseum.de/site/guest_author/325