Den nyeste tapningen av Tegnetriennalen går basalt til verks når de inviterer inn til «det fremste av kontemporær (og historisk) tegnekunst, i tett samarbeid med våre partnere». Den summariske og lettere uinspirerte tonen er på sett og vis betegnende for opplevelsen av mønstringen. Kuratorgruppen (Hilde Lunde, Ottar Karlsen og Roddy Bell) springer ut av Tegnerforbundet, fremfor at man har invitert en ekstern kurator, som tidligere har vært modellen. De har gitt ansvaret videre til markant ulike institusjoner – i ene ytterkant topptunge Nasjonalmuseet, i det friere hjørnet den kunstnerdrevne koalisjonen Tenthaus, som sist var kuratorer for sommerens Momentum. Midt imellom ligger Deichman i Bjørvika som publikumsmagnet og Tegnerforbundet som et slags inkluderende laug for tegnere. Til sammen kreves kryssgang mellom seks ulike utstillingssteder, hvorav Tenthaus står bak tre av dem (inkludert Marius Enghs gåtefullt titulerte galleriprosjekt Hermetiske Skygger).
Denne forskyvningen av perspektiv får engasjementet i triennalen som helhet til å smuldre litt opp, og den forekommer dessverre tynt smurt utover, stort sett kommunisert i en form og et språk som i liten grad gir gnist til de involverte tegningene. Uavhengig av formidlingen synes jeg å huske at tidligere årganger av tegnetriennalen konnoterte en slags begivenhet i Oslo, med en insisterende synlighet på tegningens vegne. Sist i 2019, da Marthe Ramm Fortun og Andrea Galiazzo bramfritt flagget sine ekspressive motiver på Karl Johan under åpningsuken. Folk visste kanskje ikke hva som traff dem, men noe var på gang. Årets mer underdrevne tegnerelaterte aktiviteter søker ly i sprikende institusjoner.
Det er jo noe opplagt anakronistisk ved å vie tegning som eget medium denne innstendige oppmerksomheten hvert tredje år, men også sympatisk og potensielt interessevekkende. Det verner obsternasig om tegningen som sjanger, til tross for at den hele tiden blør over i det sjangeroppløste, en innarbeidet tidsånd det naturligvis hintes om også i denne triennalen, om enn bare glimtvis. Inkluderingen av Aurora Passeros finstemte tekstilarbeid på Tegnerforbundet og mange arbeider i regi av Tenthaus som ikke veloppdragent føyer seg inn som merker på papir (unntak er blant annet noen spektakulære fisketegninger av Jana Winderen), men som tar hele rommet i bruk til installasjoner og videoarbeider. En slik utvidende gest, sett i lys av tegnemediet, kan lett virke litt vilkårlig innføyd. Alt kan være tegning – i et spesielt lys, fra en bestemt vinkel – men en slik mønstring styrkes ved å påstå noe om hvorfor tegningen er viktig, og på hvilken måte den åpner seg for transformasjon, eller er uerstattelig.
Tenthaus benytter anledningen til å betrakte seg selv og sitt eget nettverk som eksperimentelt visningssted, via benevnelsen Bitácora, som angivelig beskriver en reise gjennom tid og rom, en slags skipslogg. Det er ikke helt lett å overskue hvor det bærer, særlig når man ikke selv er mannskap på denne skuta. Samarbeid i form av workshops og uavsluttede kollektive arbeider er spredd gjennom den større utstillingen. Enrique Guadarrama har laget en solid utformet tegnemaskin i tre, hvor tusjer og stifter lager sirkler og kryssende linjer på papir, etter de rablete eksemplene hengt på veggen bak å dømme. Tenthaus presenterer også to samarbeid med Hersleb videregående skole, av henholdsvis Trond Hugo Haugen og Lucia Aragón. Som besøkende spankulerer man rundt i et system av kollektive prosjekter man får svært begrenset innsikt i, med en følelse av å befinne seg på et ukjent sted i de ulike prosjektenes kronologi. Denne posisjonen byr på et helt eget utenforskap. Samtidig innehar denne prosessuelle og sosiale formen en åpenhet, og presumptivt en diskusjonsvilje, som kjennes velkommen.
Det er en tradisjon for å knytte tegningen til noe ydmykt uttestende, nærmest privat, stilt opp mot mer massive og bastante uttrykk i hierarkiet. Tegningen er liksom selve urspråket, arkaisk knyttet til hånden, men snakker sjelden med veldig store bokstaver. Den korte avstanden mellom tegner og tegnesaker kan synes å skape en nærhet til betrakteren. Forventninger om intimitet utelukker likevel ikke tegningen som konseptuelt uttrykk eller politisk ytring, selv om disse kategoriene i liten grad dominerer denne triennalen sett under ett. Tegningen breier seg i selvstendige rom og uttrykker et stort spenn av sensibiliteter, fra nitid teknisk fordypning, som i Sverre Mallings minituøs utpensling av Dürers harepels, til djerve kjappere sveip, som i Damla Kilickiran stiliserte science fiction-aktige fantasier. Interne sammenhenger, og eventuelle påstander om tegningens rekkevidde, kunne gjerne vært spisset mer til.
Forholdet mellom tekst og bilde (altså tegning), som grunnleggende uttrykk for hvordan vi forholder oss til verden, er et kuratorisk utgangspunkt som i seg selv vekker interesse. Likevel blir funderingene rundt tegningen som et eget språk, tekstens hegemoni og hjernens lesning av tekst kontra bilde, noe ufokusert. Underveis oppstår imidlertid uventede ting å henge mer presist fast i, som på Tegnerforbundet. Christina Brulands bruk av tegnspråk er ansporende, særlig i Totemtale, en gipssøyle som strekker seg fra gulv til tak med hender som fortolker tegnspråksamtaler. Terje Nicolaisen prøver med sine tegninger i blekk og vannfarge å nullstille seg, og skaper med det en egen fabulerende og fargesterk flyt, som ført i hånden av en slags sjaman. Installasjonen til Bui Quy Son setter tekst og tegning inn i en sosialt bevisst arkitektur hvor det vietnamesiske språket blir uttrykk for en skeivhet som påvirker kunstneren direkte. Plutselig dukker også en liten Jan Groth opp på veggen, og den virker litt malplassert, til tross for at de vare tegnene oppfører seg som en personlig tale, blottet for skråsikkerhet.
En tekst/bilde-teoretiker som W.J.T. Mitchell, som ser på hvordan tekst og bilde danner hybride og paradoksale former, hvordan kommentaren ofte erstatter objektet og hvordan bildet kan være et selvreflekterende og begjærende subjekt, kunne for eksempel hatt noe å bidra med for å spisse redskapene i dette per definisjon kronglete landskapet. At tekst og bilde er betingede størrelser som i samspill kan virke utvidende, med uventet resultat, er utgangspunkt for Kviskreboka, som er en bok med originaloppslag vist på intenst offentlige Deichman bibliotek, laget i samarbeid mellom flere kunstnere og skribenter. Egentlig fremstår dette prosjektet som det mest poengterte hva tematikk, samspill og presisjon angår. På et rundt bord (lett å overse) demonstrerer vekselvis tegninger og tekster hviskeleken i visuell form. En tegning (av Mette Stausland) er sendt anonymt til en skribent (Fredrik Høyer) som fritt har skrevet en tekst basert på tegningen, som i sin tur har ført til en ny tegning fra en annen kunstner osv. I boken får vi vite hvem som står bak, men denne utjevningen og viljen til tilfeldigheter, er et klart pluss som gir lekende næring til de suksessive elementene. Det hele ender i en tegning av Kim Hiorthøy, med et opp-ned dobbeltgjengermotiv av en fyr som ser ut til å stikke tunga i øret på seg selv – med setningen «Det er for sent», hentet fra teksten av Øyvind Berg den responderer på. Det virker i grunnen som en helt korrekt illustrasjon.
Boka som et særegent offentlig sted, er en safe tolkning av tekst/bilde-tematikken også Nasjonalmuseet tyr til, med egen kurator på huset. Av museets enorme samling av tegninger er alle lodd her litt merkverdig satt på Erik Werenskiolds illustrasjoner av Jonas Lies Familien på Gilje, først tegnet i margene på originalutgaven fra 1883. Under den tendensiøse tittelen Mitt liv! Mitt valg? er disse historiske tegningene, noen riktig fine og følsomme, koblet med samtidskunstnerne Hanne Lydia Opøien Figenschou og Gelawesh Waledkhani. Valgfrihet blant kvinner er spikket ut som tematisk forener, men det hele virker unektelig noe tvungent i sin aktualitetsiver og kontekstualisering, som mates inn med teskje. Jeg får meg ikke helt til å tro at Werenskiolds tegninger og det litterære motivet fra norsk samfunnsliv på 1800-tallet er en naturlig referanse for Opøien Figenschou og Waledkhani, hvis arbeider står meget støtt på egne bein. Førstnevntes Falling Heroes er en mørk kinesisk eske av motiver fra kunsthistorien, nyhetsbildet og sosiale medier, vist sammen med selvskrevne tekster på skjerm. Taktiliteten i tegningen tas opp i Waledkhani broderier med hår og de monumentale fremstillingene av kurdiske kvinnelige aktivister. Her er det stoff til å vikle seg ut av potensielt sedate og smålåtne rammeverk.
