Sansende arkitektur, innbyggere som «brukere» og pulserende internettkabler som pumper en kontinuerlig strøm av informasjon til overopphetede datasentre: forståelsen vår av det urbane rommet er i ferd med å endre seg radikalt. Med digital utstilling, videoprogram og en Zoom-basert arrangementsrekke tar Bergen senter for elektronisk kunsts (BEK) med prosjektet Den latente byen, som i disse dager vises på hjemmesidene deres, for seg kreftene som former det moderne urbane livet. Tittelen referer spesifikt til en teknisk term fra maskinlæring, «latent space», som betegner en prosess der maskinen standardiserer et datamateriale slik at den lettere kan sammenligne informasjon og finne mønstre. Resultatene av denne maskinelle prosessen kan visualiseres for oss i en 3D-modell, og jeg antar at Den latente byen på tilsvarende vis ønsker å gjøre løfte frem en skjult teknologisk infrastruktur.
En slik standardiseringsprosess finner også trolig i sted i maskinlæringssystemet Tivon Rice har benyttet i Environment Built For Absence (an unofficial/artificial sequel to J.G. Ballard’s «High Rise») (2018). Rice har matet programmet med verkene til forfatteren J.G. Ballard, som den så har «lært» seg ved å gjenkjenne mønstre i teksten. Over en 3D-animasjon av en modernistisk høyblokk som er i ferd med å rives, leses maskinens beskrivelser av landskapet opp av en forteller. Som respons på stillbilder fra videoen som den har blitt vist, har programmet nemlig generert tekst i Ballards stil. Heller enn å synliggjøre det latente, altså det skjulte, demonstrerer Rice maskinens evne til å emulere kreativ intelligens.
Verket minner om spekulasjonene om en fremtidig kunst- og litteraturproduksjon laget av en superintelligens fremsatt av Thure Erik Lund i essayet Kunstige forvandlinger, som på lørdagens strømmede arrangement ble lest av forfatter Erlend Nødtvedt. Lund beskriver en nær totalitær singularitet som lager kunstneriske uttrykk som for menneskene stort sett er ubegripelige. Det oppstår «nye, unike og fremmedartede formuleringer», som både er «gåtefulle og interessante», skriver Lund. Men i sin tydelige avhengighet av Ballard eksemplifiserer Trices verk hvor bundet mye av AI-kunsten er til kildematerialet maskinen blir gitt. Inntil videre leser jeg heller Ballard.
I Jonas Erslands Public Waiters (2017) observeres et lite torg som har blitt tilholdssted for ansatte i matleveringstjenesten Deliveroo. Kameraet er koblet til en data med «maskinsyn», programmert til å gjenkjenne firmaets karakteristiske turkise farge, som er å finne på de ansattes sykkelvesker, t-skjorter og bukser. Denne overvåkningsestetikken, med de velkjente firkantede boksene som markerer objektene maskinen er bedt om å identifisere, er nå utbredt, Det er den mest åpenbare måten å visualisere hvordan disse «seende» maskinene, som blir stadig vanligere, opererer. Verket viser til hvordan alliansen mellom ny teknologi og venturekapitalisme skaper nye forretningsmodeller som tar seg til rette i det offentlige rom, men gir utover dette ingen dypere innsikt i hvordan maskinene aktivt fortolker verden, eller teknologiens sosiale og politiske implikasjoner.
Det kan tenkes at sykkelbudene fra Deliveroo leverer mat til de animerte karakterene i Aske Thibergs Now I see things for the way it is (2019). Kommunikasjonsteknologien er også et middel til sosial isolasjon. Basert på skildringer fra et chatterom har Thiberg rekonstuert soverommene til fire personer. Over et lydspor produsert av kunstneren, synger de med auto-tunede stemmer om ensomhet, mangel på venner og kjæreste, forakten sin for såkalte «lønnsslaver» og om hvordan deres ulykke er genetisk betinget.
Aleksander Johan Andreassens Centarium (2020) foregår på et kjøpesenter i Mo i Rana. En utstillingsdukke våkner til live og begynner å bevege seg rundt. En renholder initierer samtaler med kundene. I en scene ber han folk om å lukke øynene og beskrive en plastfigur de får lagt i hånden mens hans snakker om forholdet mellom berøringssansen og synet. Senere formaner han kunder i senterets matbutikk til ikke å se mobilen som en forlengelse av kroppen sin. I Maren Dagny Juells It fits beautifully in the palm of your hand (2020) spekuleres det også i forholdet vårt til smarttelefonen; Juell advarer om hvordan apparatets taktile, forføreriske grensesnitt får oss til å oppfatte det som trygt og kjent, uten å vite hvordan den grunnleggende fungerer.
I tillegg til en samtale mellom Maren Dagny Juell, Thure Erik Lund og kunstner Magnhild Øen Nordahl, samt en presentasjon av Stelios Manousakis lydliggjøring av byens usynlige radiobølger (Hertzian Field #2, 2016), hadde lørdagens program også innslag med et mer uttalt sosialt fokus: Brasilianske Nayara Leite leste fra brevvekslinger med venner i hjemlandet som fortalte om en stadig mer fiendtlig innstilling til LGBTQ+-samfunnet under Jair Bolsonaros presidentskap. VUMA Projects, som i løpet av utstillingsperioden arrangerer en rekke byvandringer i Bergen, fortalte om sin app VUMA Soner som byr på stedsutløste fortellinger fra flerkulturelle innbyggere.
Den latente byen har en bred tilnærming til forandringer i vår urbane kultur: utfordringer knyttet til tradisjonell byplanlegging presenteres parallelt med mer samtidige problemer som privatisering, representasjon og teknologisk utvikling; og avslutningsarrangementet førstkommende søndag kretser rundt «klima, økologi og hvordan vi lever sammen med dyr, natur og hverandre». Det tematiske spennet er en styrke i seg selv, og verkene er engasjerende, men symptomatisk nok skorter det noe på mer dyptloddende perspektiver på teknologien. Maskinen opptrer i dens mest umiddelbart gjenkjennelige former; den underliggende infrastrukturen forblir ute av syne. Problemer som ofte melder seg med kunstprosjekter som vil kaste lys over ny teknologi, er at de fort føles daterte. Den latente byen, til tross for prosjektets styrker og relevans, etterlater en med en beslektet følelse av å komme halsende etter, av at teknologien drar i fra oss og at redskapene vi har for å skape mening av den kommer til kort.
