Publikumsarrangementet libysk-italienske Adelita Husni-Bey skulle deltatt i i forbindelse med Borealisfestivalen og hennes utstilling på Bergen Kunsthall 8. mars, ble avlyst, da kunstneren hadde vært i Milano og av smittevernshensyn ikke kunne komme. I stedet deltok hun digitalt, en omgangs- og arbeidsform som for mange de siste par ukene har gått fra å være opphav til mild teknoirritasjon til å bli en kjærkomment kilde til sosialisering og stimuli i hverdagen.
Det føles underlig å skrive det nå, men det dramatiske premisset for den tre dager lange workshopen Husni-Bey gjennomførte med videregående elever fra Roma i 2014 – og som er dokumentert i filmen Agency (2015), vist i utstillingen Maktspill på Bergen Kunsthall – var at det var krise i Italia. De 40 deltagende elevene ble delt inn i fem grupper: arbeidere, bankfolk, politikere, aktivister og journalister. Målet med eksperimentet var å skaffe seg makt i et Italia hvor et kraftig jordskjelv nettopp har rammet en folkerik region, boliger, infrastruktur og industriarbeidsplasser er ødelagte, folket er husløse og uten jobb, og valget er nært forestående. Folket, myndighetene, den fjerde statsmakten, finanseliten og ulike politiske flanker stridet mot hverandre. Hvilken gruppes interesser ville vinne fram?
Publikum ble uten videre introduksjon kastet inn i et intensivt spill hvor politikerne slår seg sammen til én venstreorientert valgallianse, uten opposisjon. Aktivistene protesterer mot maktmonopolet ved å danne koalisjon og stille til valg med høyrepopulistisk program. Noen få minutter ut i Agency står politikerne og aktivistene og brøler mot hverandre over bordet: «Fascister!» Arbeiderne er husløse etter naturkatastrofen, uten politisk hjelp eller velferdstiltak. Når valgdagen kommer, vinner den nye høyrekoalisjonen: Bankfolkene har tippet valgresultatet i deres favør. Journalistene avdekker korrupsjonen, men, som bankfolkene svarer: «Hva så?» Første dag i parlamentet brukes til å oppheve Habeas Corpus, og å stemme gjennom militarisering av politiet. Arbeiderne går fremdeles for lut og kaldt vann. «Det er ikke forbudt å bryte valgkampløfter, det gjør deg bare til en drittsekk», konstateres det. Alvoret og ubehaget lå i hvordan de engasjerte, men bekymringsløse ungdommene – som tross alt leker – i Husni-Beys estetisk-pedagogiske prosjekt konstruerte en verden som peker fram mot en politisk retorikk og praksis som er langt mer gjengs seks år senere, i stater over hele kloden.
Workshopen var flott filmet og formidlet. Kameraføringen veksler mellom panoptisk observasjon, nærgående spionasje, og komiske bekjennelsesseanser i reality- eller talking head-stil. Filmen er suggererende klippet, med et godt blikk for scener og med respekt for de unge menneskene som filmes. De til dels kaotiske tilstandene som oppstår er presentert som korte, eksplosive episoder uten annen forklaring enn det vi forstår ut fra elevenes samtaler og samspill. Elevene sjarmerer og imponerer. De har evne til å analysere, samarbeide, motarbeide og forutse. Det vekker både ømhet og frykt å se noen krangle om finanspolitikk mens de ler utilslørt med røster brustne av pubertet. Aktørene holdt uten problemer på seerens oppmerksomhet den knappe halvtimen filmen varte.
Husni-Beys praksis er innlemmende og ambisiøs, både tematisk og i valg av metode. Prosjektene hennes er basert på konsultasjon og samarbeid med fagfolk fra ulike disipliner: arkitekter, jurister, skuespillere, helsepersonell, idrettsutøvere, byplanleggere og politiske aktivister. Det ble også gjort grundig forarbeid til filmen. I forkant av workshopen ble det arrangert møter mellom de deltagende elevene og utvalgte journalister, økonomer, fagforeningsledere, redaktører og aktivister for å bedre ungdommenes forståelse av rollene de skulle tre inn i.
Sammenblandingen av kunst og pedagogikk er selvsagt langt fra ny eller ekslusivt tilhørende venstre- eller høyresiden på det politiske spekteret. Det er likevel ikke overraskende at Husni-Bey nevner brasilianske Augusto Boal og Paulo Freire som viktige innflytelser. Freire skreiv De Undertryktes Pedagogikk (utkom på norsk i 1974), hvor han kritiserer tradisjonell undervisning. Freire forstår eleven som medprodusent av kunnskap, som bør læres til å problematisere, ikke programmeres. Spesielt engasjerte Freire seg for fattige og analfabeter, og han benyttet marxistisk klasseanalyse for å undersøke hvordan tradisjonell pedagogikk brukes til å undertrykke befolkningen. Freire både påvirket og var en god venn av Boal, som er mest kjent for å ha utviklet De undertryktes teater, et radikalt og folkelig teater der skillet mellom tilskuer og utøver for det meste er opphevet.
Også i billedkunstfeltet blir verdensbygging, samarbeid og deltagelse brukt metodisk av kunstnere med uttalt politisk agenda. For kunstnere som benytter strategier fra Live Action Role Playing (LARP), vil Boals spect-actor, en slags tilskuer-aktør, være kjent. Passive tilskuere er ikke tillatt i Boals Forumteater, slik deltagelse også er et premiss i LARP. Flere av Boals teatergreiner er ment å fungere som laboratorier hvor deltagerne kan øve på å skape samfunnsendringer, eller i det minste trenes til å gjenkjenne situasjoner hvor individ eller grupper blir undertrykket, og til å sette seg til motverge. LARP brukes både som rekreasjon og virkelighetsflukt, og som treningsverktøy for grupperinger både på venstre- og høyresiden av det politiske spekteret. Teknikkene benyttes også i det private næringslivet, og, ble jeg gjort oppmerksom på i Prerna Bishnois verk Larpy: Starring Me, You and Chief Belief Officer på Kunstakademiet i Trondheims avgangsutstilling i 2017, av medisinsk personell som skal øves i empati.
Den nederlandske kunstneren Mieke Van de Voort organiserte performative lærestykker i samarbeid med lokalsamfunn og skoleelever for å undersøke og problematisere samfunnsmessige reaksjoner på kriser som urban fattigdom, fallerte revolusjoner, og i et av sine siste verk, smitte. I prosjektet 627K fra 2010, arrangerte Van de Voort et event hvor ungdommer skulle delta i et rollespill om et pestutbrudd i en isolert by. Ungdommene deltok blant annet i workshops som lærte dem opp i praktisk smittevern, og diskuterte historiske pandemier, inklusive de politiske, sosiale og kulturelle endringene som oppstod under og i kjølvannet av dem. Nå er eskatologiske katastrofevisjoner ikke lenger bakgrunn for estetisk-pedagogiske fiksjonsspill. Desto mer interessant blir, med sorg å melde, Husni-Beys Maktspill på Bergen Kunsthall. Denframstår som en rugekasse for kritisk refleksjon rundt både suicidal, nyliberal vekstideologi, og prioriteringen av finanselitens interesser på bekostning av folket.