Den danske kunstneren Emily Gernilds utstilling på OSL Contemporary, Soil, er en klassisk maleriutstilling i den forstand at den vekter estetisk nytelse over formal innovasjon og de store idéene. Samtlige av de ti bildene er stilleben, i hovedsak utført i akryl og pastell i en harmonisk og suggererende fargesammensetning som domineres av lyserosa og fiolett med innslag av lysegult, oker, isblått og svart. Figurene er flasker, frukter, bær, planter og skjell – jordens grøde tatt med inn i hjemlige omgivelser, sistnevnte bare antydet av store fargeflater.
I møte med Untitled (green glass) (alle verk 2022) trekkes øyet mot et vinglass skissert inn som et grønt omriss mot svart bakgrunn nederst til venstre på bildet. Figuren i midten av komposisjonen, også et glass, er fyldigere: smalt og høyt, som en champagnefløyte, men med tykk stett og modellert i lysblått, rosa og oker med svart konturlinje. Omkringliggende former er mer abstrakte, overlappende og transparente, men i likhet med glasset bløte, runde i kantene. Skarpe vinkler er fraværende i samtlige av maleriene. Å dvele ved de harmoniske konturene og overgangene i bildene til Gernild er i det hele en lystbetont, uanstrengt aktivitet.
I Untitled (peach) domineres nedre halvdel av bildet av en dyp plommefarge, mens øvre del er lyserosa og ferskenfarget. Nederst en vinflaske, kjøligere i isblå, grå og rosa. Flasken er omringet av ferskener, blader og det som for meg ser ut som en pære. Fruktfigurene er for det meste flate; bare én av ferskenene er fylt med kurvede penselstrøk som gir illusjon av masse. Halsen på vinflasken brekker fra hvit til grått, slik at det skapes et inntrykk av lys ovenfra. Flaskekroppen er til sammenligning gjennomskinnelig og flat.
Selv om Gernlids figurer har ulik antydning av masse og transparens, er størrelsesforholdene realistiske, noe som gjør at de oppleves som del av samme rom. Det er riktignok enkelte unntak, som bildet Untitled (Venus), som viser østersskjell, påfallende store i forhold til omkringliggende sitroner. De koherente, harmoniske komposisjonene til Gernild er den rake motsatsen til de kaleidoskopisk-energiske maleriene til Ida Ekblad, som tyner mest mulig kontrast ut av interiørfragmenter, mangafigurer, graffiti og så videre. Der Ekblads figurer oppleves som forstørret eller zoomet inn på – som i grensesnittet til en touchskjerm – står Gernilds komposisjoner i gjeld til øyet. Det virker i hvert fall som utgangspunktet alltid er synsinntrykk og gjenstandsstudier, ofte forenklet til abstrakte flater eller grafiske figurer.
Motivkretsen til Gernild lener seg på forbilder fra rundt første verdenskrig – Matisses stilleben, for eksempel. Men oppbyggingen av bildene er ikke like bestemmelig. For meg synes de å peke til vidt forskjellige innflytelser, fra colourfield-maleriets abstrakte fargefelt over den syntetiske kubismen «flate» bildeplan til fauvismens forenklede former. I Untitled (moon light at dusk) er et stort, isblått felt øverst til venstre i bildet et eksempel på førstnevnte, mens et sjakkbrettmønster (kanskje fliser fra et kjøkkengulv) midt i bildet virker som et romlig element flatet ut. Ulike frukter er grafisk representert, men fremstår i billedrommet, heller enn på det, takket være at fargene rundt enten er kjøligere eller varmere.
Samlet fremkaller maleriene i Soil ro, varme, liksom gleden ved å samle venner eller familie rundt et enkelt måltid på en treig, bekymringsfri søndag. På en slik lat søndag, noen dager etter å ha sett utstillingen til Gernild, leser jeg Matisses essay Notes of a Painter (1908). Her skriver han om fargesetting (han foretrekker en mer intuitiv tilnærming til kontraster heller enn å slavisk følge læren om komplementærfarger), bruddet med impresjonismens besettelse med å gjenskape synsinntrykk og kriterier for et vellykket bilde. Det siste riktignok i hans eget virke, ikke kunsten generelt: «what I dream of is an art of balance, of purity and serenity, devoid of troubling or depressing subject matter […] a soothing, calming influence on the mind, something like a good armchair which provides relaxation from physical fatigue». Soil er en utstilling som innfrir på slike kriterier, selv for de av oss som strengt tatt foretrekker litt mer uro.
