Den norske maleren Odd Nerdrum fylte 80 år i fjor. I første episode av realityserien Familien Nerdrum på NRK får vi vite at han lenge har gått og håpet på at staten skal lage et museum til hans ære. Men det har tatt for lang tid, så familien har måttet ta saken i egne hender. Museet åpnet i fjor vår og huser et antall av malerens etter sigende «viktigste» bilder – som han har unnlatt å selge nettopp med tanke på sitt fremtidige museum. Det som er mest interessant med dette museumsprosjektet, og serien for øvrig, er ikke fortellingen om det forsmådde geniet som selv må orkestrere sin offentlige gjenreisning, men hva denne utålmodigheten etter anerkjennelse fra samtiden – som han har svært lite godt å si om – forteller oss om vilkårene for den tidløse kvaliteten Nerdrum ellers aspirerer mot.
Nerdrum er en figurativ maler som i fem tiår har skapt brudulje i norsk offentlighet ved å hevde at kunstnerskapet hans motarbeides av en kabal med modernistiske portvoktere og et statlig bryåkrati som ikke tåler unntaksindivider. I motsetning til de estetiske opportunistene som befolker resten av det hjemlige kunstlivet, bekjenner Nerdrum seg nemlig til klassiske idealer. Dette har ført til at han gjennom karrieren har vært gjenstand for en heksejakt uten like, skal vi tro hans egen versjon, som munnet ut i en langtrukken skattesak der han etter å ha blitt dømt til fengsel i flere rettsinstanser, til slutt ble benådet av kongen. At den kritiske mottagelsen av Nerdrums kunst har vært gjennomgående avvisende og tidvis infam, er hevet over tvil. Men tross denne motstanden på hjemmebane har han hatt en eventyrlig suksess som kunstner sammenlignet med de fleste av sine generasjonsfeller, og er representert i samlingene til anerkjente museer verden rundt.
NRK-serien handler ikke bare om Odd, men også kona Turid, de voksne barna Bork, Öde, Myndin og Aftur, samt en håndfull sviger- og barnebarn. (Han har også tre døtre fra et tidligere ekteskap, som ikke er med i serien.) Klanen holder til på en gård i idylliske Stavern sammen med en vekslende gruppe elever som valfarter dit for å gå i lære hos mesteren. Dyrking av klassiske kunstarter står i sentrum. Myndin, som stort sett holder seg i bakgrunnen, er maler og den eneste av søsknene som ikke bor fast på gården. Aftur skriver poesi og er litteraturredaktør i det ur-konservative tidsskriftet Sivilisasjonen. Eldstesønnen Bork lager podkast om kultur og filosofi, mens Öde – den av Nerdrum-barna som hittil har gjort mest ut av seg offentlig, med blant annet deltagelse på Farmen kjendis – er en tusenkunstner og opptrer underveis i serien i rollene som arkitekt, grafisk designer og, ikke minst, museumsgründer. Han er dessuten pianist og maler. Søsknenes uttalte ambisjon er enslydende med farens: å gjenreise de klassiske idealene i kulturen. Det innebærer å gjøre et amalgam av tradisjonelt håndverk og det de, med positivt fortegn, kaller kitsch, altså sirlige figurative motiver med sterk emosjonell appell, til mal for kunsten.
Begrepet «klassisk», kan Öde opplyse, ble myntet av romerne som betegnelse på en epoke i gresk historie som de mente utmerket seg ved å ha frembrakt kunst av særlig høy kvalitet. Å strekke seg mot denne perfeksjonen, er å lage kunst som berører oss som mennesker uavhengig av tid og sted. Modernismen (et begrep Nerdrumene tillegger en vidtfavnende betydning som gjør mye jobb i deres totaliserende karakteristikk av samtiden) utstyrer kunsten med et motsatt imperativ: den skal først og fremst være av og for sin tid, og forfaller dermed til en klappjakt etter trender. Mulig de har rett i at det fins noe ahistorisk og værhaneaktig ved mye kunst i samtiden, og at den ofte er mer fokusert på å sende signaler til inngruppen enn å nå et større publikum. Men dette paradigmet har allerede en stund vært på vikende front. I takt med at samtidskunsten har tilpasset seg nettets betingelser for synlighet, har evnen til å kommunisere på mer umiddelbare måter, ikke så forskjellige fra kitschens, seilt opp som en prioritet.
Nerdrumenes modernitetskritikk har dessuten blitt allemannseie også i den bredere kulturen, og representerer knappest lenger noe virkelig ideologisk utenforskap. De velger riktignok atypisk å fremføre den på riksmål utkledd som skapninger fra et Rembrandt-maleri – familien holder seg med en egen skredder, og kreasjonene hennes er til salgs på nettsiden til Nerdrum – men denne utstuderte 1600-talls-laiven gjør prosjektet deres, om mulig, bare enda mer konsolidert med samtiden de hevder å være på kant med. Med sin treffsikre miks av godtkjøpsvisdom, blødmefylte hyllester til den sanne kunsten, mild politisk provokasjon og instavennlig posering inkarnerer Nerdrumene nettopp den utålmodige jakten på synlighet og anerkjennelse, som er et av samtidskulturens fremste trekk. Medietekket er for så vidt ikke nytt. Odd Nerdrums kunstnerskap har siden tidlig 80-tall vært symbiotisk med genereringen av offentlig oppmerksomhet rundt hans person, med talløse TV-opptredener og avisoppslag, som regel trigget av en eller annen kalkulert provokasjon. Serien om familien oppdaterer bare denne pakten med media.
Ironien når sin senit idet selveste Bjarne Melgaard ruller inn på tunet i en blå Porsche, som et overraskende gufs fra den forhatte samtidskunstscenen. Etter en mildt sagt tungrodd prat mellom Melgaard og Nerdrum på atelieret, som med all tydelighet røper at møtet er regissert, avtales en felles utstilling på galleriet Fineart i Oslo. Samarbeidet er usminket kommersielt motivert, med galleristen bokstavelig luskende i kulissene mens han gnir seg i hendene. En nærliggende tolkning av scenen er at Nerdrum går på kompromiss med sin moralsk-estetiske overbevisning for å skape aktualitet rundt et prosjekt som har mistet mye av sin provokative kraft. Men alliansen med fienden skaper ikke noen synlig brist i Nerdrumenes militante oss-mot-dem-mentalitet. Og det er talende at NRK unnlater å problematisere samarbeidet i lys av denne konstruerte antagonismen. Unngåelsen gjør tydelig seriens noe konfliktsky metode. Den har også et element av gjensidig utnyttelse; statskanalen får hjelp med seertallene (de har vært formidable) og Nerdrumene får timevis med gratisreklame for familiebedriften sin.
«Hele livet har jeg følt det som om jeg lever i en film», sier Aftur til kjæresten Daniel, som akkurat har berømmet henne for å være så flink til å gjøre situasjoner minneverdige. Ideen om livet som et filmsett forklarer det gjennomgående kunstlete i søsknenes oppførsel, hvordan de stadig fører og formulerer seg som om de står på en scene, selv i de mest intime situasjoner. En naturliggjort kunstlethet, kan man legge til. For den virker ikke som et utslag av at kameraene nå plutselig har gjort sitt inntog i livet deres; den kostymerte og selvobserverende væremåten har vært hverdag fra fødselen, aner man, en eneste lang generalprøve til filmatiseringen de nå er gjenstand for. Ganske umiddelbart etter nedkomsten ligger Afturs datter Myte (!) modell for bestefaren. Seansen er visstnok en tradisjon i familien, og vi stifter i en senere episode også bekjentskap med babyportrettene av Bork og Öde. Å være modell for en maler er så klart noe annet enn å opptre foran et kamera, men disse ritualiserte forevigelsene av den nyfødte, en slags alternativ dåp, gir et hint om hvor innarbeidet medieringen er i familiens dagligliv og selvforståelse.
Ingen av Nerdrumene, bortsett fra mesteren selv (og kanskje Myndin), gir inntrykk av å være mer enn dilettanter innen sine respektive kunstformer. Öde ergrer seg over en mislykket tegning og i seriens siste scene plystrer han i duett med en cembalo – traktert av komponist, familievenn og Nerdrum-museets direktør, Martin Romberg. Aftur deltar på en lavterskel poesikveld for klassisk orienterte diktere på et utested i Oslo. Bork forteller om hvordan han som 12-åring byttet ut penselen med digitalkameraet og etter det har dedikert seg til «det levende bildet» – men tilsynelatende bruker han det mest til å lage podkast. Med tanke på de kunstneriske vyene de legger for dagen, opptar det å assistere faren påfallende mye av tiden deres, om det innebærer å stå modell, hjelpe til med utstillingslogistikk, dokumentere verk, bygge museum eller (med en bisarr blanding av naiv håpefullhet og intens forakt) skrive søknader til Høstutstillingen. Er det en erkjennelse av mangelen på identitet som selvstendige kunstnere, enten bevisst eller ubevisst, som gjør det vanskelig for dem å løsrive seg fra familiegården og livet i farens karismatiske skygge?
Den neste generasjonen Nerdrum vier seg i hvert fall, om vi skal tro NRKs fremstilling, mer til formidlende enn skapende arbeid. De er påvirkere i den klassiske kulturens tjeneste, på alle tilgjengelige flater: podkast, tidsskrift, museum – og nå også reality-TV. Det maner frem et paradoks; i skarp kontrast til mekanismene som styrer kunstdistribusjonen i vårt eget historiske øyeblikk, er den klassiske kunstens synlighetsbetingelser nådeløst meritokratiske og disiplinkravet til kunstneren dertil høyt. Å bruke tiden på noe så uverdig som å gjøre eget liv til underholdning for massene ville være uhørt dersom man virkelig levde og åndet for disse dydene. Men gjenreisningen av den klassiske kulturen i samtiden er nødt til å skje på memens nivå og kan antagelig derfor aldri bli mer enn en pyrrhisk seier; for å vinne innflytelse trenger den tidsånden på laget og mister sin vesentlige utidsmessighet, det vil si tilliten til ettertidens dom. Ikke rart det har hastet å få på plass et museum.
